Urartu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Urartu (assyrisk: māt Urarṭu;[1] hebraisk: Ararat; babylonsk: Urashtu; urartisk: Biai, Biainili[2]) var i oldtiden et kongedømme i tidlig jernalderdet armenske høylandet i østlige Anatolia (Lilleasia), sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. Det eksisterte fra rundt 1000 f.Kr. eller tidligere, og frem til 585 f.Kr..

Den antatte utstrekningen av Urartu rundt 743 f.Kr.

I streng forstand er Urartu den assyriske betegnelsen for en geografisk region mens «kongedømmet Urartu» eller det innfødte, stedegne navnet «Biainili-landene» er den jernalderstaten som oppsto i denne regionen. At en sondring burde bli gjort mellom det geografiske området og den politiske eksistensen ble allerede pekt ut av König (1955).[3] Landskapet tilsvarer til det fjellrike platået mellom Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasus, senere kjent som det armenske høylandet.

Rikets storhetstid var mellom fra rundt 1000-tallet f.Kr. og fram til rundt 600-tallet f.Kr. Det var en rival til Assyria, som til slutt beseiret Urartu. Landet kom siden under mederne og omkring Kristi fødsel armenerne. Urarturikets kultur var høyt utviklet. Innbyggerne var fremragende kunstnere, åpenbart påvirket av minoisk kultur. De var også dyktige ingeniører og smeder.

Navnet[rediger | rediger kilde]

En store kjele framstilt i Urartu.

Navnet Urartu kommer fra assyriske kilder: den assyriske konge Salmanassar I (1263-1234 f.Kr.) nedtegnet et hærtokt hvor han underkastet hele området til «Uruatri».[4][5] Denne teksten benytter navnet Urartu for å henvise til et geografisk område, ikke et kongedømme, og nevner åtte «landområder» innenfor Urartu (som på tiden av dette hærtoktet var fortsatt ikke forent). Kongedømmets innfødte navn var Biainili, også stavet Biaineli, (som det armenske toponymet Վան, «Van» er avledet fra),[6] men ved slutten av 800-tallet f.Kr. kalte de også deres nå forente kongedømme for «Nairi».[7] Forskerne[8] mener at Urartu er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Araratfjellet lokalisert i samme område som oldtidens urartianske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad. I tillegg til å referere til det berømte bibelske fjellet opptrer Ararat også i navnet til et kongedømme nevnt i Bibelens Jeremias bok 51:27,[9] nevnt sammen med Minni og Asjkenas.

Forskere som Carl Friedrich Lehmann-Haupt (1910) mente at folket Urartu kalte seg selv Khaldini etter deres guddom Khaldi.[10] Nairi, et jernalderfolk i området Van, er tidvis blitt betraktet som beslektet eller faktisk også identisk med Urartu.[11]

Historie[rediger | rediger kilde]

Sarduri I (ca. 832–820 f.Kr.), sønn av Lutipri, stod seg mot assyrernes angrep som ble ledet av Salmanassar III. Han gjorde Tushpa (dagens Van, ved Vansjøen) til hovedstad. Hans sønn Ispuini (ca. 820–800 f.Kr.) erobret nabostaten Musasir og gjorde sin sønn Sarduri II til regent der. Under Argishti I (ca. 785–760 f.Kr.) var Urartu et virkelig mektig rike.

Tidlig på 500-tallet f.Kr. ble kongedømmet Urartu erstattet av det armenske dynastiet Orontidene. I den trespråklig Behistuninnskriften, utskåret i rundt 515 f.Kr. på ordre av Dareios I av Persia, ble landet på babylonsk kalt Urartu omtalt som Arminiyagammelpersisk og Harminuiaelamittisk.

Shubria var en del av sammenslutningen Urartu. Senere er det en referanse til et distrikt i området kalt Arme eller Urme, noe som en del forskere mener kan vært knyttet til navnet Armenia.[12][13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schrader, Eberhard (1885): The Cuneiform inscriptions and the Old Testament, s. 65.
  2. ^ Hewsen, Robert H. (2000): «Van in This World; Paradise in the Next», «The Historical Geography of Van/Vaspurakan» i: Hovannisian, Richard G.: Armenian Van/Vaspurakan Historic Armenian Cities and Provinces, Costa Mesa, California: Mazda Publishers, s. 13 OCLC 44774992
  3. ^ König, F.W. (1955): Handbuch der chaldischen Inschriften
  4. ^ Abram Rigg Jr, Horace (desember 1937): «A Note on the Names Armânum and Urartu» i: Journal of the American Oriental Society, Vol. 57, No. 4, ss. 416-418.
  5. ^ Zimansky, Paul E. (1998): Ancient Ararat: A Handbook of Urartian Studies. Delmar, N.Y.: Caravan Books, s. 28. ISBN 0-8820-6091-0.
  6. ^ Diakonoff, I. M. (okt.-des. 1985): «Hurro-Urartian Borrowings in Old Armenian» i: Journal of the American Oriental Society, Vol. 105, No. 4, ss. 597-603
  7. ^ Chahin, Mack (2001): The Kingdom of Armenia. London: RoutledgeCurzon, ss. 71ff. ISBN 0-7007-1452-9.
  8. ^ Ararat (WebBible Encyclopedia) - ChristianAnswers.Net
  9. ^ Nettbibelen: Jeremias bok 51:27: «... Kall kongeriker sammen mot landet, Ararat, Minni og Asjkenas.»
  10. ^ Lehmann-Haupt C. F. (1910–1931): Armenien, Berlin, B. Behr.
  11. ^ Piotrovsky, Boris B. (1969): The Ancient Civilization of Urartu. New York: Cowles Book Co., Inc.
  12. ^ Lang, David Marshall (1970): Armenia: Cradle of Civilization. London: Allen and Unwin. ISBN 0-0495-6007-7. s. 114
  13. ^ Redgate, Anna Elizabeth (1998): The Armenians. Cornwall: Blackwell, ISBN 0-6312-2037-2. ss. 16-19, 23, 25, 26 (kart), 30-32, 38, 43