Den neolittiske revolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den neolittiske revolusjonen er et begrep som ble innført av den australske arkeologen Vere Gordon Childe (18921957) på 1920-tallet. Uttrykket brukte han om den store omstruktureringen som skjedde i menneskehetens historie da jeger- og samlerkulturen i det området som kalles for «den fruktbare halvmåne» gikk over til det levevis hvor menneskene hovedsakelig forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold.

Den neolittiske revolusjonen var den første jordbruksrevolusjonen. Det var den gradvise overgangen fra nomadiske samfunn av jegere og samlere i steinalderen til et samfunn av jordbruk og fast bosetning. Arkeologiske data har indikerte at ulike former for kultivering av planter og domestisering av dyr har utviklet seg uavhengig ved minst seks forskjellige steder i verden rundt 10 000 år siden, en gang mellom 8 000 og 5 000 f.Kr. Det tidligste kjente spor er funnet i de tropiske og subtropiske områdene i sørvestlige og sørlige Asia, nordlige og sentrale Afrika og i Mellom-Amerika.[1]

Imidlertid utviklet den neolittiske revolusjon seg til langt mer enn tilpasning til en begrenset rekke teknikker for å produsere mat. I løpet av det neste millennium ble små og mobile grupper av jegere og samlere som hittil hadde dominert menneskelig historie til stedbundne samfunn basert i landsbyer og byer, noe som radikalt endret deres naturlige miljø ved spesialiserte matprodukter via kultivering av landbruksprodukter. Det vil si teknikker for vanning av åkrer for økte avling og lagring av mat som gjorde det mulig å skaffe et overskudd av mat. Denne utviklingen la grunnlaget for bosetninger med et stort konsentrat av mennesker, spesialisert og kompleks fordeling av arbeidsoppgaver, handelsøkonomier, utviklingen av stedegen kunst, arkitektur, og kultur, sentraliserte administrasjoner og politiske strukturer, hierarkiske ideologier, og ikkepersonlige kunnskapssystemer (det vil si skriftsystemer og eiendomsregimer). De første fullt utviklede manifestasjoner av fullstendige neolittiske komplekser er sett i Midtøstens sumeriske byer (ca. 3 500 f.Kr.) og disse innledet også slutten på den forhistoriske neolittiske perioden.

Forholdet med de ovennevnte neolittiske kjennetegnene på jordbrukets begynnelse, deres sekvensielle framtoning, og deres empiriske forhold til hverandre ved ulike neolittiske steder er fortsatt av interesse for akademisk debatt og forskning, og synes å variere fra sted til sted framfor å være resultatet av en generell lov for sosial evolusjon.[2]

Revolusjon eller evolusjon[rediger | rediger kilde]

Kart over verden som viser antatte sentre for jordbrukskulturens opprinnelse og dens spredning i forhistorien: østlige Nord-Amerika (4000–3000 år siden), sentrale Mexico og nordlige Sør-Amerika (5000–4000 år siden), Afrika sør for Sahara (5000–4000 år siden), Den fruktbare halvmåne i Midtøsten (11000 år siden) Kina langs Huang He eller Den gule flod (9000 år siden) og på høylandet i Ny-Guinea (9000–6000 år siden).[3]

Jeger- og samlerkulturen var livsformen for alle tidligere menneskelige samfunn, og uttrykket «den neolittiske revolusjonen» peker på den store effekt som denne endringen hadde på samfunnet da det begynte å fremstille egen føde gjennom foredling istedenfor å leve som jegere og samlere.

Overgangen fra jeger- og samlerkulturen til de mer stabile jordbrukssamfunn foregikk i forskjellige deler av verden og uavhengig av hverandre for rundt 11 500 til 2 500 år siden. De fleste forskere mener at det først skjedde i Midtøsten, og da i det område som kalles for «den fruktbare halvmåne» (se Natufisk kultur).

Kronologien, samfunnets sosiale oppbygging, plantenes genetikk, plantenes morfologi og de selektive mekanismer hos menneskene samt samfunnets sosiale oppbygging, plantenes genetikk, plantenes forløp av jordbrukets spredning er blitt dokumentert av arkeologer mange steder i verden hvor det oppsto jordbrukssamfunn: Melanesia, Midtøsten, Mellom-Amerika, Sør-Asia, India (langs floden Ganges), Sørøst-Asia, Peru, områdene langs elven Mississippi i Nord-Amerika, og elven Yuanjiang i Kina. Jordbruket spredte seg deretter fra disse områdene, og med tanke på tidens mangel på infrastruktur skjedde det ganske hurtig over hele jordkloden. Den nye levemåten ga i neste omgang økt stimulans til nye redskaper og annen teknikk, nye samfunnsformer, nye livsanskuelser og nye kunstformer.

Begrepet revolusjon innebærer en brå omveltning, men den neolittiske revolusjonen foregikk over et ukjent antall tusen år. Det er riktigere å snakke om en evolusjon, men Childe benyttet bevisst ordet som ga størst retorisk kraft. Han skildret omveltningens begynnelse med følgende:

«Mange barbariske samfunn, som etnografene har oversikt over, gikk ikke lenger enn til å kultivere noe korn og andre planter. Men i de neolittiske samfunnene i den nære orient, middelhavsområdet og det europeiske Cis-Alphina hvis kultur vi har arvet, temmet de også visse dyr til matavl. Det har seg slik at bare i de regionene hvor hvete og bygg gror vilt, finnes det også ville sauer, geiter, kveg og svin. Nå hadde jegerne, hvis hustruer dyrket jorden, noe å tilby dyrene de tidligere hadde jaget: stubbmarken etter det innhøstede korn og agnene fra det treskede korn. Etter hvert som de nyttige matdyrenes aksjonsradius ble redusert til oaser på grunn av ørkendannelse, kunne menneskene studere deres levesett, og istedenfor uten videre å drepe dem, temme dem og gjøre dem avhengige. En etnografisk skole mener at husdyrhold startet direkte fra jegerstadiet uten noen jorddyrkende mellomspill. Kombinasjonen jordbruk og husdyrhold kunne skyldes gjeternomaders erobring av jorddyrkere slik at det ble dannet lagdelte samfunn. Men de eldste neolittiske samfunn arkeologene kjenner til var kombinasjonsbruk hvor man finner rester etter de fleste av de overnevnte arter...»[4]

Overgangen til jordbruk[rediger | rediger kilde]

Hund og geit er blant de første domestiserte dyrene vi kjenner til.

Antagelig var det en gradvis overgang fra jeger- og samlerkulturer, som ble praktisert av alle tidlige menneskelige samfunn, til en ny type kultur basert på forstring og kultivering av avlinger med sikte på matproduksjon. Bevisene for de første begynnelsene av denne prosessen synes å ha skjedde i flere områder på kloden uavhengig av hverandre for kanskje rundt 10 000 år siden i Melanesia[5] og for 2 500 år siden i Afrika sør for Sahara. Den utviklingen som skjedde i den fruktbare halvmånen for om lag 12 000 til 10 000 år siden var antagelig den viktigste. Det er flere til dels konkurrerende teorier på hva som drev befolkningen til å begynne med jordbruk. Disse teoriene kan samles i følgende:

  • Oaseteorien ble opprinnelig foreslått av Raphael Pumpelly i 1908, men den ble gjort kjent av Vere Gordon Childe i 1928 og oppsummert i Childes bok Man Makes Himself.[6] Denne teorien hevder at klimaet ble tørrere, samfunn eller befolkninger skrumpet inn mot oaser hvor de ble tvunget til å leve i tett tilknytning til ulike dyr som da ble temmet samtidig som man begynte å så frø og høste avling. Det er dog liten oppslutning og tiltro til denne teorien i dag da klimadata for denne tidsepoken ikke støtter teorien.
  • Fjellsideteorien, som ble fremmet av Robert Braidwood i 1948, foreslo at jordbruk begynte på åslendte flanker i Taurus og Zagros, og at jordbruket utviklet seg fra intensivt samling av ville kornvekster i området.
  • Gildeteorien til Brian Hayden[7] foreslår at jordbruk ble drevet av skrytende framvisning av makt, slik som å holde gilder og fester for å utøve dominans. Det innebærer å samle sammen store kvanta av mat, noe som fremmet en jordbruksteknologi. Hayden mente altså at sosialt hierarki kom forut for jordbruket.
  • Befolkningsteorien foreslått av Carl Sauer[8] og tilpasset av Lewis Binford[9] og Kent Flannery. Dette ledet fra en økende fastboende befolkning som ekspanderer i mengde til at det legges press på kapasiteten i det lokale miljøet og det kreves mer mat enn hva som kan samles. Ulike sosiale og økonomiske faktorer bidro til fremme behovet for matproduksjon.
  • Avlingforsvarsteorien ble fremmet av forskere som Frederik Zeuner og David Rindos[10] Den går ut på at jordbruk var en evolusjonær tilpasning av planter og mennesker. Domestiseringen begynte med at befolkningen beskyttet bestemte ville planter mot beitende villdyr, noe som førte til spesialisering av sted og deretter temming og domestisering av både plantesorter og siden husdyr.

I motsetningen til den paleolittiske tiden hvor det moderne mennesket delte plassen med neandertalere, var det bare en menneskeart (Homo sapiens) som nådde å oppleve neolittisk tid i Midtøsten.[11]

Domestisering av planter[rediger | rediger kilde]

Kornkvern fra den yngre stenalders bondekultur.

Straks jordbruket fikk fremdrift ble i førstningen emmerhvete, etkornshvete og bygg, og ikke kun de som ga mest kalorier med størst mulig frø, selektivt (utvelgingsevne) avlet. Planter som hadde egenskaper som små frø eller bitter smak ville ha blitt sett på som lite ønskelig. Planter som hurtig utviklet modne frø tenderte ikke til å bli samlet ved innhøstingen, og således ikke lagret og sådd den påfølgende sesongen. År med innhøsting ga et utvalg av de typer som opprettholdt deres spiselig frø lengst. Flere plantearter, de såkalte «pionéravlinger» eller grunnleggende neolittiske avlinger (opprinnelig domestisering), var de tidligste planter som med hell ble manipulert av mennesker.

Noen av disse opprinnelige forsøkene feilet i begynnelsen og dyrkingen av dem ble oppgitt, men noen ganger gjenopptatt senere og med hell domestisert tusen år senere: rug ble forsøkt og oppgitt i neolittiske Anatolia, men fant sin veg til Europa som ugressfrø og ble deretter suksessfullt domestisert, tusen av år etter det første landbruket.[12] Ville linser presenterte en annen utfordring som måtte overvinnes: det mest av de ville frøene spirer ikke det første året; det første beviset på domestisering av linser som brøt dvalen i deres første år, ble funnet i tidlig neolittisk tid i Jerf el-Ahmar (i dagens Syria) og spredte seg hurtig sør til Netiv Hagdud i Jordandalen.[13] Denne prosessen med domestisering tillot pionéravlingen å bli tilpasset og deretter større, lettere å høste, mer driftssikker i lagring og mer nyttig for befolkningen.

Bygg og sannsynligvis havre ble kultivert i Jordandalen, representert i det tidlige neolittiske stedet Gilgal hvor arkeologer i 2006 fant forråd av frø fra 11 000 år siden i slik mengder at de må ha blitt sådd og høstet og ikke kun innsamlet. Noen av plantene som ble forsøkt og deretter oppgitt i løpet av neolittisk tid i oldtidens Midtøsten ved steder som Gilgal ble senere domestisert i andre deler av verden.

Straks de tidlige bøndene perfeksjonerte deres jordbruksteknikk ville deres innhøstede avlinger kreve lagring og egne bygninger. De fleste jegere og samlere kunne ikke enkelt lagre mat over lengre tid på grunn av deres nomadeliv, men de med fast bosted kunne lagre deres overskuddsavling. Tidlige kornmagasin ble utviklet slik at landsbyer kunne lagre deres frø for lengre tid. Med mer mat vokste befolkningen og samfunnet utviklet spesialiserte håndverkere og mer avanserte redskaper.

Denne prosessen var ikke så lineær som man tidligere trodde, men heller en mer komplisert anstrengelse som ble gjort av ulike befolkninger i ulike regioner på forskjellige måter.

Jordbruk i Asia[rediger | rediger kilde]

Sigd av stein fra Sumer.

Det er antatt at den neolittiske revolusjonen ble spredd til sørvestlige Asia en gang rundt 8000 f.Kr. – 7000 f.Kr., skjønt tidligere enkeltsteder har blitt identifisert. Selv om arkeologien gir skrøpelige bevis i henhold til hvilke kjønn som gjorde bestemte oppgaver i neolittiske kulturer, sammenlignet med historiske og samtidige undersøkelser av jeger- og samlerkulturer, er det generelt antatt at jakt ble utført av menn mens kvinner hadde en mer betydningsfull rolle i samlingen av spiselige vekster. Ved å strekke denne antagelsen er det teoretisert at kvinner var hovedsakelig ansvarlig for observasjoner og de innledende aktiviteter som førte til den neolittiske revolusjon i henhold til den gradvise seleksjonen av planter og forfinelsen av spiselige plantearter.

Detaljene for disse innledende observasjonene, og senere nyttige aktivitetene som førte til endringer i de metoder som ga utkomme, er ikke kjent da bevisførsel mangler. Det er imidlertid gitt flere grunngitte spekulasjoner, eksempelvis er det blitt antatt at vraket mat som lå igjen i gjødselhauger ville resultere i gjenvekst av planter fra kasserte frø i (gjødselberiket) jord. Det var uansett et antall faktorer som førte til de første jordbruksforsøk i de neolittiske samfunn.

Jordbruk i den fruktbare halvmåne[rediger | rediger kilde]

Vanlig jordbruk oppsto tilsynelatende først i det området som kalles for den fruktbare halvmåne i Midtøsten grunnet flere årsaker. Middelhavsklimaet har en lang og tørr sesong med en kort periode med regn, noe som ga et godt miljø for små planter med lange frø, eksempelvis hvete og bygg. Disse var egnet for domestisering på grunn av lett høsting og lagring og var lett tilgjengelig. I tillegg, domestiserte planter hadde spesiell høy proteininnhold. Den fruktbare halvmåne hadde store områder av variert geografisk omfang og høydeforskjeller. Denne variasjonen gjorde jordbruk mer nyttig for tidligere jegere og samlere. Andre områder med tilsvarende klima var mindre egnet for jordbruk da de manglet de geografiske variasjonene innenfor region og manglet også tilgjengelige og egnete planter å domestisere.

Jordbruk i Afrika[rediger | rediger kilde]

Det etiopiske høylandet med Ras Dashen i bakgrunnen.

Jordbruksrevolusjonen skjedde antagelig uavhengig i ulike deler av verden, ikke bare i den fruktbare halvmåne. På det afrikanske kontinentet er det blitt identifisert tre områder som uavhengig av hverandre utviklet jordbruk: De etiopiske høylandene (et fjellområde bestående av dagens Etiopia, Eritrea og nordlige Somalia), Nildalen i Egypt, og Vest-Afrika. I Øst-Afrika er det kjent at det var for mye vann til å fullføre den neolittiske livet.

Antropologene og arkeologene Fred Wendorf og Romuald Schild har gitt bevis på at det i tidlig paleolittisk tid i Wadi Kubbaniya på Kom Ombos-platået i Egypt, ble gjort spede forsøk på jordbruk. Dette omfattet blant annet mørtel og pistiller, kvernsteiner, flere redskaper for innhøsting og forkullet korn fra hvete og bygg — som kan ha blitt introdusert utenfra regionen. Karbondatering (14C-metoden) gir et tidssprang som strekker seg fra 15 000 til 16 300 f.Kr., og viser at sped innhøsting av korn skjedde før resten av Midtøsten med omtrent 5 000 år.

De ovennevnte forskerne har uttalt at disse ikke er de eneste sene paleolittiske steder som har blitt oppdaget i Egypt langs Nilen, heller ikke er de alene i å inneholde redskaper av stein som synes å være brukt til å høste korn. Det er flere steder i Wadi Tushka i nærheten av Abu Simbel ved Kom Ombo, nord for Aswan, og en tredje gruppe (med en hel rekke av arkeologiske steder) i nærheten av Esna, rundt 50 km sør for Luxor. Alle disse er i Nildalen. Den egyptiske Esna-kulturen er blitt datert til fra 13 000 til 14 500 år siden. De skarpe skjærekantene i steinhåndverket som er avdekket i Tushka synes å indikere at de ble benyttet som sigder i innhøstingen av korn.[14]

Mange steiner for kverning og knusing av korn er funnet i tidlige egyptiske kulturer fra 10 000 til 13 000 f.kr. Flere folk i Nildalen i den sene paleolittiske tiden befant seg helt i begynnelsen av kultivering av planter og domestisering av husdyr, som et alternativ til et liv som jegere og samlere. I motsetningen til Midtøsten synes disse bevisene å være en «falsk begynnelse» til jordbruk da disse stedene senere ble forlatt, og fast og vedvarende jordbruk ble forsinket i lang tid inntil rundt 4 500 f.Kr., med eksempelvis Badari-kulturen i midtre Egypt, og ankomsten av dyrking og husdyr fra Midtøsten.

Domestisering av dyr[rediger | rediger kilde]

Kamelkaravaner i Algeria

Da jeger- og samlerkulturer begynte å bli erstattet av fastboende bønder som drev matproduksjon ble det gunstig å holde dyr i nærheten. Den fruktbare halvmåne hadde ikke bare villtilstanden av hvete, bygg, erter og linser, men også forløperne til tamme sauer, geiter, griser og hornkveg. Av den grunn ble sannsynligvis at dyr ble domestisert omtrent samtidig med planter. Når mennesket ble fastboende beitet ville dyr på de samme gressmarkene som menneskene begynte å kultivere. Hunder bidro til å holde disse under kontroll. Ved å fø på sauer og geiter med kornstubber, som ikke hadde nytteverdi for mennesker, istedenfor det modnende kornet, trengte ikke jegerne å oppsøke dyrene og dyrene ble tiltrukket av bosetninger med konsentrert føde. Dyrene som i utgangspunktet truet kornet fikk nytteverdi isteden for å bli en motivasjon for utryddelse. I den mening ble domestisering av sauer og geiter, slik Marvin Harris har uttrykt det, historiens første aksjon for bevarelse av dyrearter.[15]

Dyrenes størrelse, lynne, kosthold, forplantningsmønster, og levetid var de faktorer som var utslagsgivende for domestiseringsprosessen. Dyr som ga melk, som kuer og geiter, var også en kilde til protein som var fornybar og derfor meget verdifull. Dyrs egenskaper som energikilde i form av trekkraft og ploging foruten også som matkilde var også betydningsfullt. Foruten å være en direkte kilde til mat kunne enkelte dyr også gi skinn, lær, ull, hud og gjødsel. Noen av de første domestiserte, temmede dyr var sauer, geiter, kuer og griser. Ut av tusener av dyr var det kun fjorten som til slutt ble domestisert til husdyr av jordbrukshensikt.

Domestisering av dyr i Midtøsten[rediger | rediger kilde]

En sumersk avbilding som viser kjerrer trukket av esler, ca. 2600 f.Kr..

Midtøsten tjente som kilde for mange domestiserte dyr som geiter og griser. Dette var området var også stedet for hvor dromedaren ble temmet. Tilstedeværelsen av disse dyrene ga regionen en stor fordel i kulturell og økonomisk utvikling. Da klimaet i Midtøsten endret seg og ble tørrere ble mange av bøndene tvunget til å forlate sine gårder og ta deres husdyr med seg. Det var denne omfattende folkevandringen fra Midtøsten som senere bidro til å spre disse dyrene til resten av Afroeurasia (Afrika, Europa og Asia).

Denne folkevandringen skjedde hovedsakelig på en øst-vest-akse med tilsvarende klima ettersom deres spiselige planter hadde begrenset vekstvilkår utenfor dette klimaet grunnet endringer i blant annet lys eller regn. Eksempelvis, hvete gror ikke normalt i tropisk klima lik tropiske vekster som bananer ikke vokser i kaldere klima (inntil moderne tid kom med oppvarmede drivhus). Forfattere som Jared Diamond har postulert at denne øst-vest-aksen er hovedgrunnen til at planter og husdyr spredde seg så hurtig fra den fruktbare halvmåne og til resten av Europa, Asia og Nord-Afrika mens de ikke ble spredd via en nord-sør-aksen av Afrika for å nå middelhavsklimaet i Sør-Afrika hvor spiselige vekster ble med hell importert med skip de siste 500 år. Den afrikanske kurasen zebu er en særegen art som var bedre egnet til det varme klima i sentrale Afrika enn de tilsvarende artene i Midtøsten. Nord- og Sør-Amerika hvor tilsvarende deling av det smale Panamaeidet forhindret at kamelrasen lama i Andesfjellene spredde seg nordover til det meksikanske platået.

Domestisering av dyr i sørlige Amerika[rediger | rediger kilde]

Midtøsten og den såkalte «nye verden» med Mellom-Amerika og Sør-Amerika fulgte ulike spor og fikk forskjellig utvikling og takt. Mellom-Amerika hadde andre spiselige planter som amarant og mais, og hadde også andre dyr tilgjengelig. Hunder og kalkuner ble oppdrettet som kilder til mat, og det samme ble lamaer, alpakkaer og marsvin kilder til kjøtt, men begge de to første er vanskelige å oppdrette i fangenskap.

I Midtøsten ble oppdrett av sau og geit fulgt opp med griser, kyr, kameler, esler og hester. Disse dyrene ble innlemmet i jordbrukssystemet og dannet grunnlaget for teknologiske fremskritt. I den nye verden ble hjulet oppfunnet, men sannsynligvis for keramisk arbeid da de manglet dyr som egnet seg som trekkdyr, noe lamaer og alpakkaer var ubrukelig som, og bison var umulig å temme. Samtidig holdt disse dyrene til i områder som lå utenfor der hvor det tidlige amerikanske jordbruket utviklet seg.[16]

Domestisering av dyr langs Kinas Gule flod[rediger | rediger kilde]

Den gule flod i nærheten av Xunhua i østlige Qinghai. Det gule vannet skyldes jordarten løss som blir skyllet med. Foto: André Holdrinet.

Jordbruksrevolusjonen ble delvis inspirert av spredningen av domestiserte planter og dyr som gikk i hop med fremveksten av komplekse samfunn. De første forekomst av domestisering av planter og dyr i Kinas langstrakte dalføre langs Den gule flod, Huang He, og skjedde tilsynelatende uavhengig av åpenbar ytre stimulering eller inspirasjon og lenge før resten av Europa og Asia. Griser, hester, kyr og geiter var blant de dyrene som ble gjort til husdyr.

Langs den samme breddegrad var det lett for nabosamfunn å tilpasse seg de samme jordbruksmetoder da planter vokste i det samme klimaet. Nabosamfunnenes jegere og samlere tilpasset seg jordbruket eller de ble gradvis fortrengt av innflyttede bønder og opprettholdt sitt tradisjonelle liv som mongolske nomadekulturer på steppene.

Utgravinger som dekker ved tre steder i Henan-provinsen i Kina er de eldste bevis for alkohol og vinproduksjon man noensinne har funnet. Det er blitt funnet blant annet 9000 år gamle potteskår hvor partikler av de gjærende drikkene var bevart, men også 3000 år gamle bronsebeholdere som fremdeles inneholdt vin. Vinproduksjon ble mulig i yngre steinalder, mellom 8500 og 4000 f.Kr., med foredling av planter i Midtøsten og Øst-Asia. De kinesiske vinene inneholdt ris og i de eldste også bivoks.[17]

Grunner til den neolittiske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Arkeologen og botanikeren Jack R. Harlan, som har forsøkt å etterspore årsakene til den neolittiske revolusjon, har foreslått seks hovedgrunner som kan bli oppsummert i tre viktigste kategorier:

  • Domestisering av religiøse grunner
  • Domestisering ved trengsel og som en konsekvens av belastning
  • Domestisering grunnet oppdagelser, basert på observasjoner fra matsamlere

Med hensyn til den første forklaringen har Ian Hodder, som ledet utgravningene av Çatalhöyük i Tyrkia, sagt at de tidligste samfunn av bosetninger, og den neolittiske revolusjon som de representerte faktisk kom før utviklingen av jordbruk. Han har utviklet ideene som først ble uttrykt av Jacques Cauvin, som utforsket den natufisk kultur ved Mureybet i nordlige Syria. Hodder mener at den neolittiske revolusjon var et resultat av en revolusjonær endring i den menneskelige psykologi, en «symbolrevolusjon» som førte til en ny tro og forestillinger om verden. Samfunnet delte ritualer legemliggjort i korpulente kvinnelige figurer og planmessige samlinger av horn fra uroksen (den europeiske bison).

Når storviltjakt på eksempelvis mammut ikke lenger var mulig måtte mennesket finne nye matkilder.

En alternativ forklaring til jordbrukets opprinnelse er lagt fram av Mark Nathan Cohen som mener at hva som fulgte den utstrakte utryddelsen av store pattedyr i sen palaeolittisk tid hadde sin grunn i at menneskenes antall hadde økt over grensen til dets tilgjengelige territorier og at befolkningseksplosjonen førte til matkrise. Jordbruk var den eneste måten som var tilgjengelig for å fø på en voksende befolkning.

Dette synet har blitt kritisert av det opplagte problemet med hvordan en befolkningseksplosjon ville ha skjedd om det ikke allerede var et overskudd av mat. De folk som reproduserte seg ville trenge mat, fra fødsel til reproduktiv alder.

Marvin Harris har gitt en mer fyllestgjørende forklaring på hvorfor noen oppga jakt og planteinnsamling mens andre holdt fast ved denne levemåten. Han mener at endringer har sin årsak i forverringer av de naturlige omgivelsene enten det er klimatiske forhold eller problemer grunnet produksjonsintensivering. Uten endringer fører intensivering uvegerlig mot utpining av miljøet og derav lavere produksjonseffektivitet. Synkende effektivitet før til lavere levestandard. For å unngå lavere levestandard må befolkningsantallet ned for å øke effektiviteten, men det er vanskelig å praktisere avholdenhet eller barnedrap. Så lenge jegere og samlere holdt befolkningstallet på et lavt nivå kunne de nyte relativ høy levestandard.

Da isbreene begynte å smelte endret steinaldermenneskets miljø seg. Her fra Svartisen i Nordland.

For 30 000 år siden var menneskene i stand til å jage og slakte selv de største dyr. I Europa og Asia gresset veldige horder av reinsdyr, hester, bison og villkveg[18] som fikk vann fra isbreene. I årtusener levde menneskene og villdyrene i en økologisk balanse inntil de for rundt 13 000 år siden kom en klimaendring som betydde at istiden gikk mot slutten. Isbreene trakk seg tilbake, tundraen forsvant da bartrær og løvskog spredde seg. Kombinasjonen av at beitemarkene forsvant og at mennesket som rovdyr krevde sitt, førte til at mammuten, ullnesehornet, steppebison, kjempeelgen, det europeiske villeselet og andre dyr (som formerte seg langsomt) døde ut. Hester og hornkveg overlevde i minsket antall. Moskusfeet overlevde i små lommer langt mot nord. Da storviltjakt ikke lenger var mulig kom den mesolittiske tid. I Europa fikk befolkningen mat fra fisk, skalldyr og hjortedyr, og i Midtøsten gikk folk over til å jakte på mindre dyr som sauer, geiter og antiloper og nye matkilder som fisk og skalldyr, fugl og nøtter og spiselige vekster.

Det var en økologisk katastrofe som fikk menneskene til å se etter nye måter å skaffe seg proteiner på. Den prosessen gikk ikke raskt. De bygget først landsbyer og tusen år senere begynte de å kultivere jorden fra ville planter de hadde samlet frøene fra; vill bygg, hvete og andre sorter. En familie kunne med en steinsigd skaffe seg så mye korn i løpet av tre uker som de trengte for et år. Mennesket gikk over til jordbruk av tvingende nødvendighet og først med jordbruket kom økningen av befolkning.[19]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gupta, Anil K. (2010): «Origin of agriculture and domestication of plants and animals linked to early Holocene climate amelioration» (PDF) i: Current Science, Vol. 87, No. 1, 19. oktober 2010
  2. ^ Pringle, Heather : «The Slow Birth of Agriculture» i: Science 20. november 1998: Vol. 282 no. 5393 s. 1446 DOI: 10.1126/science.282.5393.1446
  3. ^ Diamond, J.; Bellwood, P. (2003): «Farmers and Their Languages: The First Expansions» i: Science 300 (5619): 597–603. Bibcode 2003Sci...300..597D. doi:10.1126/science.1078208. PMID 12714734.
  4. ^ Childe, G. Her sitert fra Brøgger sr., Jan. Side 75-76. Se litteraturliste.
  5. ^ Denham, Tim P.; et al. (2003): «Origins of Agriculture at Kuk Swamp in the Highlands of New Guinea». Science 301 (5630): 189–193. doi:10.1126/science.1085255. PMID 12817084. Se også: The Kuk Early Agricultural Site
  6. ^ Gordon Childe (1936): Man Makes Himself. Oxford university press.
  7. ^ Hayden, Brian (1992): «Models of Domestication», i Anne Birgitte Gebauer & T. Douglas Price: Transitions to Agriculture in Prehistory. Madison: Prehistory Press, sidene 11-18.
  8. ^ Sauer, Carl, O (1952): Agricultural origins and dispersals.
  9. ^ Binford, Lewis R. (1968): «Post-Pleistocene Adaptations», i Sally R. Binford & Lewis R. Binford: New Perspectives in Archaeology. Chicago: Aldine Publishing Company, 313-342.
  10. ^ Rindos, David (Dec 1987): The Origins of Agriculture: An Evolutionary Perspective. Academic Press. ISBN 978-0125892810).
  11. ^ Funnet av det såkalte Floresmennesket på øya Flores i Indonesia kan innebære at vi delte plassen med en annen art også i neolittikum, men ikke i de områdene hvor jordbruket slo igjennom.
  12. ^ Weiss, Ehud; Kislev, Mordechai E.; Hartmann, Anat (2006): «Autonomous Cultivation Before Domestication» i Science 312 (5780): 1608–1610. doi: 10.1126/science.1127235. PMID 16778044. Krever tilgang.
  13. ^ Weiss, et al (2006)
  14. ^ Wendorf, Fred; Schild, Romuald & Close Angela E. (1993–1904): Egypt During the Last Interglacial (The Middle Paleolithic of Bir Tarfawi and Bir Sahara East). Kluwer Academic Pub. ISBN13: 9780306444098. Se også Wendorf, Fred & Close Angela E. (1992): «The Beginning of Food Production in the Eastern Sahara», i Anne Birgitte Gebauer. T. Douglas Price (red): Transitions to Agriculture in Prehistory. Monographs in World Archaeology No. 4, Madison, 63-72
  15. ^ Harris, Marvin (1980): Konger og kannibaler. Oslo. Side 42.
  16. ^ Harris, Marvin (1980). Side 45.
  17. ^ Forskning.no: 9 000 år gammelt kinesisk brygg, 2004
  18. ^ Fakta og legender om høylandsfeet
  19. ^ Harris, Marvin (1980). Kapittel 3: Jordbrukets opprinnelse, side 35-46.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bailey, Douglass. (2005): Prehistoric Figurines: Representation and Corporeality in the Neolithic. Routledge Publishers. ISBN 0-415-33152-8.
  • Bellwood, Peter. (2004): First Farmers: The Origins of Agricultural Societies. Blackwell Publishers. ISBN 0-631-20566-7
  • Brøgger sr., Jan (2002): Epidemier. En natur- og kulturhistorie, Damm. Side 75-76 ISBN 82-496-0076-2
  • Childe, G. (1942): What happened in History. Penguin, London.
  • Cohen, Mark Nathan (1977): The Food Crisis in Prehistory: Overpopulation and the Origins of Agriculture. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 0-300-02016-3.
  • Diamond, Jared (2011): Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år, Spartacus, ISBN: 9788243005266. Norsk oversettelse av Guns, Germs, and Steel: The Fates of Human Societies (1999) New York: Norton Press. ISBN 0-393-31755-2.
  • Diamond, Jared (2002): Evolution, Consequences and Future of Plant and Animal Domestication. Nature Magazine, Vol 418.
  • Harlan, Jack R. (1992): Crops & Man: Views on Agricultural Origins ASA, CSA, Madison, WI.
  • Harris, Marvin (1980): Kannibaler og konger: om kulturenes opprinnelse. Oslo. ISBN 82-05-12170-2
  • Matthews, Roger (2003): The Archaeology of Mesopotamia. Routledge. ISBN 0-415-25317-9
  • Scarre, Chris (red) (2005): The Human Past – World Prehistory & the Development of Human Societies. Thames & Hudson. ISBN 0-500-28531-4