Gammelgresk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Gammelgresk er et trinn i det greske språkets historie, og refererer oftest til to perioder i gresk historie: Det arkaiske og det klassiske Hellas. Den antikke perioden i gresk historie inkluderer også den hellenistiske perioden, men språket i denne perioden tilhører et annet trinn, nemlig hellenistisk gresk. For informasjon om det greske språket før oppfinnelsen av det greske alfabetet, se mykensk gresk og urgresk.

Innhold

[rediger] Dialekter av gammelgresk

Det greske språket hadde utviklet lokale former alt før de gresktalende stammene bosatte seg i Hellas, men de faktiske dialektvariasjonene utviklet seg senere. Opp gjennom den greske språkhistorien finner vi at det greske språket ble talt i en rekke dialekter som ikke hadde faste geografiske grenser, og hvis de hadde hatt det, ville grensene hele tiden forandres, på grunn av de hellenske folkenes hyppige vandringer.

Dialektene i den før-klassiske og klassiske perioden er dokumentert i skrift fra 700-tallet f.Kr.. Den vanligste inndelingen av dialektene er i fire eller fem større grupper:

Etter Aleksander den stores erobringer på 300-tallet f.Kr. utviklet det seg en ny internasjonal dialekt kjent som koine eller felles gresk, i hovedsak basert på attisk gresk, men påvirket av de andre dialektene. Denne dialekten erstattet etterhvert de eldre dialektene, skjønt dorisk har overlevd til i dag gjennom tsakonisk og den sør-italienske dialekten av moderne gresk. Ved 600-tallet hadde koine-gresk sakte utviklet seg til middelaldergresk.

[rediger] Lyder og uttale

I antikken ble gammelgresk ble skrevet med de store greske bokstavene. De små bokstavene kom ikke i bruk før i middelalderen.

Eksemplene under skal representere attisk gresk på 400-tallet f. Kr.. Selv om den antikke uttalen ikke kan rekonstrueres med sikkerhet, er det greske språket spesielt godt dokumentert fra denne perioden, og det er liten uenighet blant lingvistene når det gjelder lydenes generelle natur.

[rediger] Konsonanter

  • β: [b]
  • γ ble oftest uttalt som [g], men foran κ, γ, χ, og ξ ble den uttalt som [ŋ].
  • δ: [d]
  • ϝ (digamma) ble brukt i noen dialekter for å representere lyden [w].
  • ζ: Det er uklart om bokstaven uttaltes [dz] eller [zd], eller kanskje begge.
  • θ: [tʰ]
  • κ: [k]
  • λ: [l]
  • μ: [m]
  • ν: [n]
  • ξ: [ks]
  • π: [p]
  • ρ ble uttalt [r]. Først i et ord hadde ρ alltid spiritus asper: ῥ-, som trolig ble uttalt stumt ([r ̥]) eller aspirert ([rʰ]). Samme ortografi forekommer ofte når ρ skrives dobbelt: ῤῥ.
  • σ: [s], men ble antagelig uttalt stemt ([z]) foran andre stemte konsonanter.
  • τ: [t]
  • φ: [pʰ]
  • χ: [kʰ]
  • ψ: [ps]
  • spiritus asper: [h]

[rediger] Skjematiske tabeller

[rediger] Korte vokaler

Kort e (ε i gresk skrift) vises under som en midtre lukket vokal [e], men kan ha vært nærmere [ɛ].


  Fremre Bakre
Trang urundet i  
Trang rundet y  
Halvtrang e o
Åpen a  

[rediger] Lange vokaler

[o:] (ου med gresk skrift) hadde antagelig utviklet seg til [u:] på 300-tallet.


  Fremre Bakre
Trang urundet iː  
Trang rundet yː  
Halvtrang eː oː
Halvåpen ɛː ɔː
Åpen aː  

[rediger] Konsonanter

Bilabial Alveolar Velar Glottal
Plosiv p b t d k g  
Aspirert plosiv pʰ    tʰ    kʰ     
Nasal m n ŋ  
Vibrant   r ̥ r    
Frikativ   s z   h
Lateral approksimant   l    

Merk: [z] var en allofon av [s]. Den ble brukt før stemte konsonanter, og spesielt i sammensetningen [zd] skrevet som zeta (ζ). [r ̥] (ustemt r) ble skrevet som rho med spiritus asper og var sannsynligvis en allofon av [r].

[rediger] Konsonantgrupper

Det er tre hovedgrupper av konsonanter:

  • Lukkelyder. Tre undergrupper: velarer (k, g, kh), labialer (p, b, ph) og dentaler (t, d, th).
  • Sonanter (m, n, l, r).
  • Frikativer (s, h).

[rediger] Konsonantsammentrekninger

Når verbene bøyes, støter konsonantene ofte sammen. Forskjellige sandhi-regler gjelder.

Regler:

  • Hovedregel: Når to lyder kommer ved siden av hverandre, blir de assimilert til den førstes stemthet og den andres aspirasjon.
  • Denne regelen gjelder fullt og helt for lukkelyder. Frikativer assimilieres bare i stemthet, mens sonanter ikke assimileres.
  • Foran en s (futurum, aorist) blir velarer k, labialer p, mens dentaler forsvinner.
  • Foran en th (aorist passiv) blir velarer kh, labialer ph og dentaler s.
  • Foran en m (perfektum medium første person entall, første person flertall, partisipp) blir velarer g, nasal + velar blir g, labialer m, dentaler og n blir s, mens andre sonanter forblir som de er.

[rediger] Aksent

I gammelgresk hadde normalt én av stavelsen i et ord aksent. I motsetning til i moderne gresk, var denne tonelagsaksent. Den aksentuerte stavelsen ble uttalt i en høyere tone enn de andre stavelsene; i følge Dionysios fra Halikarnassos tilsvarte forskjellen omtrent en kvint. I standard polytonisk ortografi (som ble oppfunnet i den hellenistiske perioden, men ikke brukt universelt før i bysantinsk tid) blir akutt aksent (ὀξεῖα) brukt til å markere en aksentuert stavelse. Ved lange vokaler og diftonger kunne aksenten falle på enten den ene eller andre halvdelen mora av stavelsen. Hvis den falt på den første, slik at stavelsen hadde en høy etterfulgt av en lav tone, markeres dette i polytonisk skrift ved en cirkumfleks (περισπωμένη), f. eks. [ée] = ῆ ~ [eé] = ή. En akutt aksent på en sluttstavelse (bortsett fra foran en pause eller et enklitisk ord) erstattes med en grav aksent (βαρεῖα); dette kan indikere en lavere tone, men de antikke kildene er uklare på dette punktet.

[rediger] Kompensatorisk forlengelse

[...]

[rediger] Augment

Indikativ av fortidstider får prefikset /e-/. Dette var sannsynligvis opprinnelig et separat ord, som betydde noe slikt som «da». Augment legges til indikativ av aorist, imperfektum og pluskvamperfektum, men ikke til noen av de andre aoristformene (det finnes ingen andre former av imperfektum og pluskvamperfektum).

Det er to typer augment i gresk; syllabisk og kvantitativt. Det syllabiske augment legges til stammer som begynner på konsonant, og setter simpelthen til prefikset e (stammer som begynner på r legger imidlertid til er). Det kvantitative augment settes til stammer som begynner på vokaler, og medfører en forlengelse av vokalen:

  • a, ā, e, ē -> ē
  • i, ī -> ī
  • o, ō -> ō
  • u, ū -> ū
  • ai -> ēi
  • ei -> ēi eller ei
  • oi -> ōi
  • au -> ēu eller au
  • eu -> ēu eller eu
  • ou -> ou

Noen verb får uregelmessig augment; den vanligste varianten er e -> ei. Denne uregelmessigheten kan forklares diakronisk ved tapet av s mellom vokalene.

I poesi (episk gresk) utelates av og til augmentet.

Augmentet kan av og til erstatte reduplikasjon; se under.

[rediger] Reduplikasjon

Alle former av perfektum, pluskvamperfektum og futurum perfektum redupliserer verbstammens første stavelse. Det er tre typer reduplikasjon:

  • Syllabisk reduplikasjon. De fleste verb som begynner med en enkelt konsonant, eller konsonantgruppe bestående av en lukkelyd og en sonant, legger til en stavelse som består av den første konsonanten fulgt av en e. En aspirert konsonant redupliserer imidlertid den uaspirerte ekvivalenten: Grassmans lov.
  • Augment: Verb som begynner på vokal, samt de som begynner på en konsonantgruppe annerledes en den nevnte (og av og til noen andre verb), redupliserer på samme måte som for augmentet. Legg merke til at dette gjelder alle former av perfektum, ikke bare perfektum.
  • Attisk reduplikasjon: Noen verb som begynner på a, e eller o, fulgt av en sonant (eller av og til d eller g) redupliserer ved å legge til en stavelse bestående av den første vokalen og den neste konsonanten, og ved å forlenge den følgende vokalen. Slik er- -> erēr, an -> anēn, ol -> olōl, ed -> edēd. Dette er ikke særegent for attisk gresk, tross navnet. Opprinnelig impliserte dette reduplikasjon av en konsonantgruppe bestående av en laryngal og en sonant; slik h₃l -> h₃leh₃l -> olōl med vanlig gresk laryngalutvikling. (Tilsvarende for former med lukkelyder).

Uregelmessig reduplikasjon kan forstås diakront. For eksempel har lambanō (rot lab) perfektumstammen eilēpha (ikke *lelēpha) fordi ordet opprinnelig var slambanō, med perfektum seslēpha, som utviklet seg til eilēpha.

[rediger] Morfologi

[rediger] Substantiv

Gammelgreske substantiv har tre tall (entall, totall (dualis) og flertall), tre kjønn (maskulinum, femininum og nøytrum) og fem kasus (nominativ, genitiv, dativ, akkusativ og vokativ). De to større bøyningsklassene (deklinasjon)ene er vokal-deklinasjonen og konsonant-deklinasjonen. Vokal-deklinasjonen er delt i alfa-deklinasjonen og omikron-deklinasjonen.

[rediger] Alfa-deklinasjonen

Alfa-deklinasjonen omfatter stort sett, men ikke utelukkende feminine substantiver. Ord som tilhører denne klassen har stammer som slutter på alfa, enten kort eller lang. Under noen omstendigheter kan alfa bli til eta.


[rediger] Se også

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Gammelgresk»
Personlige verktøy