Ariere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Betegnelsen ariere brukes i dag av enkelte akademikere utelukkende om indoariere, det vil si brukere av indoariske språk, en gruppe indoeuropeiske språk med opprinnelse blant folkeslag i nordre deler av India. Kartet viser deler av India under den vediske periode ca. 1500 f.Kr.
Betegnelsen arier har blitt brukt med ulik betydning i moderne historie. Dette kartet fra 1891 viser «veksten av arisk dominans» ( The Growth of Aryan Predominance) i verden.

Arier (sanskrit: Ārya, «nobel», gammelpersisk: aryan, «iraner») er en betegnelse med ulik betydning i moderne historie og vitenskap, men brukes særlig som samlebetegnelse på folkeslag som snakker indoeuropeiske språk i India og Iran.

Tidligere var arier de folk som snakket persiske språk. I dag betegner arier forfedrene til de iranske folkene som snakker persiske språk og som innvandret til det midt-østlige subkontinentet fra Iran i eldre tid. De kalte seg også arier de indoeuropeiske gruppene som rundt 2000-1500 f.Kr. flyttet inn i nåværende Iran, Afghanistan, Armenia og Nord-India, mest sannsynlig fra det nordøstlige Europa og Russland. Navnet Iran betyr «ariernes land». I India fantes det en nomadegruppe som kalte seg selv ārya. Ifølge eldre raselære var ariere er en stamme fra menneskerasen kaukasoid. Andre stammer fra rasen kaukasoid er germanere og slavere.

«Ariere» i nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

De tyske nasjonalsosialistene innførte «anetavler» som skulle dokumentere en persons «ariske opphav».

Nasjonalsosialistenes i dag forlatte bruk av begrepet «arier» for dem som tilhører den nordiske rase, har sin bakgrunn i den tyske romantikeren Friedrich von Schlegel. Hans tankekonstruksjon om det indisk-ariske opphavet som utgikk fra William Jones' teori om at de vesteuropeiske språkene var underavdelinger av sanskrit. På bakgrunn av disse teoriene oppstod begrepet den «ariske rasen» som betegnelse på en spesielt sivilisert og intelligent rase av folk som snakket indoeuropeiske språk. De tyske nasjonalsosialistene tok disse idéene opp i seg i mellomkrigstiden, og plasserte den ariske rase, særlig germanerne, som en «herrerase» øverst i sitt rasehierarki. Som dokumentasjon på rasetilhørighet utstyrte det nazistiske Tyskland sine borgere med Ahnenpass.

Lov om offentlige tjenestemenn av 7. april 1933 slo fast at tyske embetsmenn som ikke var av «arisk» avstamning (§3) skulle avskjediges. Loven førte til omfattende avskjedigelser innenfor forvaltning, politi, rettsvesen, undervisnings- og helsesektoren.[1] Et rundskriv datert 11. april 1933 utdypet denne «arier-paragrafen» nærmere. Man var «ikke-arier» (dvs jøde) hvis bare én besteforelder var jødisk.[2]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karl Chr. Lammers: Nazismens epoke (s. 187), forlaget Schønberg, 2003, ISBN 87-570-1646-1
  2. ^ Karl Chr. Lammers: Nazismens epoke (s. 279)

Se også[rediger | rediger kilde]