Nagorno-Karabakh
Nagorno-Karabakh («Den fjellrike svarte hage», på aserbajdsjansk Dağlıq Qarabağ eller Yuxarı Qarabağär; på armensk Լեռնային Ղարաբաղ (Lernayin Gharabagh) eller Արցախ (Artsakh); på russisk Нагорный Карабах (Nagornyj Karabakh)) er et autonomt område omsluttet av Aserbajdsjan som etter armensk okkupasjon i 1993 har vært kontrollert av Armenia. Området regnes av FN og det internasjonale samfunnet som en del av Aserbajdsjan [1] [2]. Majoriteten av befolkningen er idag armensk (99 %), med mindre grupper aserier eller aserbajdjanere, russere og kurdere. Det bor rundt 145 000 innbyggere i området. Hovedstaden er Stepanakert, og presidenten i den ikke anerkjente republikken heter Arkadi Gukasian.
Nagorno-Karabakh har siden antikken vært en del av andre, mektige stater, som Armenia, Albania i Kaukasus og Persia, før området ble overgitt til Russland ved Gulistan-traktaten, som avsluttet den første russisk-persiske krig i 1813. I 1822 ble området en del av den russiske, og senere sovjetiske provinsen Aserbajdjan. Dermed begynte armenere å flytte til Karabakh fra andre områder i Midtøsten, slik at et hundreår etter Gulestan-freden området fikk et armensk flertall.
Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991, var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemmingen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen. Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Amenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Nagorno-Karabakh). Det beregnes at rundt 800 000 mennesker er på flukt i eller fra området.
En av de mest blodige hendelsene i denne konflikten skjedde februar 1992, da armenske soldater massakrerte 613 sivile aserier, hvorav 108 var kvinner og 63 var barn, i byen Khojali. Hendelsen er kjent som Khojalymassakren.[3]
Med angivelig russisk militær støtte på begge sider, gikk Armenia og Aserbajdsjan til krig 12. mai 1994. Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene en uoffisiell våpenhvile, som fremdeles gjelder. Situasjonen mellom de to landene er imidlertid svært spent.
I dag er Nagorno-Karabakh i realiteten uavhengig selv om ingen land i verden, inkludert Armenia, anerkjenner den som en selvstendig stat [4]. Området er svært tett knyttet til Armenia. De benytter den armenske myntenheten dram, og den forrige presidenten i Nagorno-Karabakh, Robert Kocharian, ble først statsminister (1997), så president (1998) i Armenia. Det internasjonale samfunnet anser imidlertid Nagorno-Karabakh som en del av Aserbajdsjan , og FN har kritisert Armenia på grunn av konflikten i Nagorno-Karabakh og krevd at de må avslutte okkupasjonen.[5] Med tanke på internasjonale og aserbajdsjanske reaksjoner, ønsker ikke armenske styresmakter å etterkomme interne krav om å forene Armenia og Nagorno-Karabakh.
Innhold |
Kart [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ http://www.landinfo.no/asset/1534/1/1534_1.pdf
- ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/aj.html
- ^ The former Soviet Union. Besøkt 25. oktober 2007.
- ^ http://www.regjeringen.no/nb/sub/europaportalen/norge-og-eu/utenriks-sikkerhetspolitisk-samarbeid/fusp-erklaringer/2006/karabakh.html?id=521409
- ^ ABC Nyhter – Aserbajdsjan håper MGP-seier vil bli ny start (15.5.2011)
.svg)
