Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet i blått. To land, Irland og Danmark har unntak (opt-out) fra dette området.

Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet er en samling av politikkområder i EU. Området ble etablert i Lisboatrakten og har som formål å beskytte menneskenes frie bevegelse over landegrensene, og å gi dem en effektiv rettslig beskyttelse.

Under området hører forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.).[1]

Til dette området regnes også regler om beskyttelse av personopplysninger.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Lisboa-traktaten fjernet EUs søylestruktur og erstattet dem med politikkområder, der EU kan gjøre flertallsvedtak. Politikkområdene ble dermed overstatlige, men med kompetansen delt mellom EU og medlemsstatene. Tidligere hadde disse områdene vært rent mellomstatlige. EUs institusjoner kunne derfor ikke vedta forordninger eller direktiver på områdene, slik det da ble mulighet for.[3][4]

Rettslig grunnlag[rediger | rediger kilde]

Traktaten om Den europeiske union artikkel 3 slår fast at

«Unionen gir sine borgere et område uten indre grenser, for frihet, sikkerhet og rettferdighet, der fri bevegelighet for personer sikres, samtidig som det vedtas egnede tiltak med hensyn til kontroll ved yttergrensene, asyl, innvandring og forebygging og bekjempelse av kriminalitet.»[5][6]

I traktaten om Den europeiske unions virkemåte avdeling V, er innholdet i politikkområdet ytterligere regulert. Beskyttelsen av personopplysninger har hjemmel i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter.[7]

Resultater[rediger | rediger kilde]

FRONTEX-tjenestemann ved den tyrkisk-greske grense i 2010.

Grensekontroll, asyl og innvandring[rediger | rediger kilde]

EU-byrået Frontex er en sentral aktør i EUs kontroll av unionens grenser mot tredjeland.[8]

Sivilrettslig og strafferettslig samarbeid[rediger | rediger kilde]

I det strafferettslige samarbeidet er EU-byrået Eurojust gitt som oppgave å stimulere og styrke koordineringen av etterforskning og rettsforfølgning mellom medlemsstatene. Ordningen med den europeiske arrestordre er etablert med hjemmel i TEUV Avdeling V, artikkel 86. Den europeiske påtalemyndighet er opprettet under det strafferettslige samarbeidet.[6]

Politisamarbeid[rediger | rediger kilde]

I politisamarbeidet er blant annet Europol gitt oppgaver med hensyn til bekjempelse av alvorlig kriminalitet som berører to eller flere medlemsstater, terrorisme og former for kriminalitet som skader en felles interesse som omfattes av unionens politikk.[1]

Beskyttelse av personopplysninger[rediger | rediger kilde]

Logo for GDPR.

Personopplysninger er beskyttet av artikkel 16 i traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (TEUV) og artikkel 7 og 8 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter.[2]

Det europeiske datatilsynet er et selvstendig overvåkningsorgan som skal sikre at EUs institusjoner og organer overholder datalovgivningen. Personvernforordningen (GDPR) skal styrke og harmonisere personvernet ved behandling av personopplysninger i EU. Opprettelsen av like regler for de næringsdrivende i EU, er også ment å tjene den økonomiske utviklingen i dette området. [2]

Forbehold[rediger | rediger kilde]

Irland og Danmark har tatt forbehold og fått unntak fra området som omfatter alle lover, som vedtas innenfor området for frihet, sikkerhet og rettferdighet. Landene kan unnlate å delta i lovgivningsprosedyrene på dette området, og de vedtatte lovene får dermed ikke bindende virkning for dem.[3] I tillegg kan landene

  1. benytte en opt-in-bestemmelse, som tillater hver av dem å delta fra sak til sak i lovgivningsprosessen, eller i å gjennomføre en lov som er vedtatt. De blir da bundet av loven på samme måte som andre EU-land, og de kan
  2. benytte en opt-out-bestemmelse, som tillater at de ikke gjennomfører en lov.[3]

I folkeavstemningen om rettsforbeholdet i 2015 stemte det danske folk nei til å omgjøre forbeholdene til en tilvalgsordning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten AVDELING V OMRÅDET FOR FRIHET, SIKKERHET OG RETTFERDIGHET». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 22. september 2020. 
  2. ^ a b c «Personal data protection | Fact Sheets on the European Union | European Parliament». www.europarl.europa.eu (engelsk). Besøkt 24. september 2020. 
  3. ^ a b c «EUR-Lex - ai0022 - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 20. september 2020. 
  4. ^ «EUR-Lex - ai0022 - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 20. september 2020. 
  5. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten i norsk oversettelse». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 23. september 2020. 
  6. ^ a b «Retligt samarbejde i straffesager | Faktablade om Den Europæiske Union | Europa-Parlamentet». www.europarl.europa.eu (dansk). Besøkt 23. september 2020. 
  7. ^ «Et område med frihed, sikkerhed og retfærdighed | Faktablade om Den Europæiske Union | Europa-Parlamentet». www.europarl.europa.eu (dansk). Besøkt 24. september 2020. 
  8. ^ «Forvaltning af de ydre grænser | Faktablade om Den Europæiske Union | Europa-Parlamentet». www.europarl.europa.eu (dansk). Besøkt 23. september 2020.