Parisavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Delegasjonslederne ved klimatoppmøtet i Paris.

Parisavtalen er en internasjonal klimaavtale som ble vedtatt under klimatoppmøtet 12. desember 2015 i Paris. Avtalen består av bestemmelser for blant annet reduksjoner i utslipp av drivhusgasser, klimatilpasning og støtte til utviklingslands omstilling. Alle verdens land har sluttet seg til avtalen. USA var utmeldt fra november 2020 til februar 2021.

Inngåelse av avtalen[rediger | rediger kilde]

Avtalen ble underskrevet av 175 land i New York 22. april 2016 (på Jordens dag).[1] Både Kina og USA kunngjorde at de ratifiserte avtalen i september 2016.[2] Etter at EU ratifiserte avtalen i oktober 2016, var den ratifisert av 55 land med en utslippsandel på 55% av de globale utslippene, slik at den begynte å gjelde fra 4. november 2016.[3] Per mai 2017 var avtalen underskrevet av alle Klimakonvensjonens medlemsland med unntak av Nicaragua og Syria.[4] I oktober 2017 sluttet Nicaragua seg til avtalen,[5] og under andre dag av COP 23 i Bonn i november 2017 kunngjorde Syria at landet ville slutte seg til avtalen.[6] Ved presidentvalget i USA i 2016 gikk Donald Trump til valg på at han ville trekke USA fra Parisavtalen,[7] og 1. juni 2017 ble det kunngjort at USA trakk seg fra avtalen. Avtalen er utformet slik at dette begynte å gjelde fra 4. november 2020.[8][9] En av president Joe Bidens første beslutninger etter innsettelsen den 20. januar 2021 var å tiltre avtalen igjen på vegne av USA.[10] USA ble med i avtalen igjen fra 19. februar 2021, etter at landet hadde vært utenfor avtalen i 107 dager.[11]

USAs utenriksminister John Kerry med sitt barnebarn signerte Parisavtalen på vegne av USA .
Foto: U.S. Department of State

Innhold[rediger | rediger kilde]

Mål[rediger | rediger kilde]

Avtalens mål er at de globale utslippene raskest mulig skal synke.

Formål med avtalen er å:[12]

  1. holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2°C sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5°C;
  2. øke evnen til å tilpasse seg klimaendringene og fremme klimarobusthet og en lavutslippsutvikling, på en måte som ikke setter matproduksjonen i fare;
  3. gjøre finansieringsstrømmer forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling.

I andre halvdel av århundret er det et mål om netto nullutslipp, det vil si at menneskeskapte utslipp ikke skal være større enn naturens opptak av klimagasser.[13]

Avtalens innhold[rediger | rediger kilde]

For å oppnå målsetningen om å begrense oppvarmingen til under 2 °C, har statene gjennom avtalen forpliktet seg til å arbeide for at de globale klimagassutslippene skal slutte å stige så snart som mulig. Avtalen fastslår også at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål som de skal etterstrebe å oppnå. Nivået for utslippsmålene følger imidlertid ikke av avtalen, men fastsettes individuelt av landene selv. Ifølge det såkalte «progresjonsprinsippet» skal partenes innsats øke over tid og reflektere landets høyest mulige ambisjon. Utslippsmålene til den enkelte stat skal videre oppdateres hvert femte år.

Denne femårssyklusen defineres i hovedsak av avtalens artikkel 13 og 14. Artikkel 13 binder partene til å rapportere informasjon om sin progresjon i å nå sine lovede målsettinger, og artikkel 14 sier at det skal foretas en «global opptelling» («global stocktake») som skal informere om i hvilken grad partenes planer og implementering samsvarer med Parisavtalens kollektive mål. I den «globale opptellingen» skal også partenes innsats for klimatilpassing og finansiell støtte til utviklingsland evalueres. Av hva angår byrdefordeling inkluderer avtalen et prinsipp om «felles, men differensiert ansvar i lys av nasjonale omstendigheter». Dette innebærer blant annet at de såkalte «industrialiserte» landene skal ta ledelsen når det gjelder utslippsreduksjoner, og i tillegg bidra med støtte til «utviklingslandenes» implementering av Parisavtalen. På dette punktet er Parisavtalen vagere enn Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen, i det henseendet at Parisavtalen ikke sier noe om hvilke land som teller som «industriland» og «utviklingsland». Det har derfor blitt foreslått i litteraturen at spørsmålet om differensiering fortsatt vil være sentralt i fremtidige forhandlingsrunder.[14] Parisavtalen inneholder også bestemmelser om klimafinansiering til utviklingsland, om utvikling og bruk av markedsmekanismer, om teknologioverføring, kapasitetsbygging og om at globale finansstrømmer skal gjøres forenelige med en klimarobust lavutslippsutvikling.

Parisavtalen har blant annet blitt brukt som argument for at land har folkerettslige forpliktelser, og derfor må redusere fossile utslipp, som ved leting etter og utvinning av hydrokarboner i Barentshavet.[15] I følge forhenværende ambassadør til FN, Morten Wetland, er det feil. Han argumenterer for at Parisavtalen med hensikt er svært løst formulert, blant annet er det bevisst valgt ordet avtale – ikke konvensjon eller traktat.[16]

Oppfølging av avtalen[rediger | rediger kilde]

I 2021 publiserte Det internasjonale energibyrået (IEA) en rapport om hvordan verden kan nå målet i Parisavtalen om maksimalt 1,5 grad oppvarming. Mange land har sagt de skal nå målet, men har ikke tatt de beslutninger som gjør dette mulig. Blant tiltakene i IEAs rapport er umiddelbart å slutte å investere i nye felt eller gruver for utvinning av fossil energi og det samme med nye kullkraftverk. I henhold til rapporten skal det i 2035 være slutt på å selge passasjerbiler med forbrenningsmotor.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Klimaavtalen underskrevet: - Det er ikke hver dag det er så høytidelig å signere navnet sitt». Dagbladet.no. Besøkt 23. april 2016. 
  2. ^ «Kina og USA har ratifisert Parisavtalen». NRK. 3. september 2016. Besøkt 5. september 2016. 
  3. ^ «Paris Climate Agreement to enter into force on 4 November». United Nations Sustainable Development (engelsk). 5. oktober 2016. Besøkt 7. oktober 2016. 
  4. ^ «Trump: - Avgjørelse om Paris-avtalen kommer snart». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 31. mai 2017. Besøkt 1. juni 2017. 
  5. ^ «US and Syria left alone on climate accord». BBC News (engelsk). 24. oktober 2017. Besøkt 23. november 2018. 
  6. ^ «COP23: Key outcomes agreed at the UN climate talks in Bonn | Carbon Brief». Carbon Brief (engelsk). 19. november 2017. Besøkt 23. november 2018. 
  7. ^ NRK. «Trump vil skrote Parisavtalen og satse på kull». NRK (norsk). Besøkt 1. juni 2017. 
  8. ^ NRK. «Trump trekker USA ut av Parisavtalen». NRK (norsk). Besøkt 1. juni 2017. 
  9. ^ «Trump administration delivers notice U.S. intends to withdraw from Paris climate deal». POLITICO (engelsk). Besøkt 23. november 2018. 
  10. ^ Joe Biden (20. januar 2021). «Paris Climate Agreement». The White House (engelsk). Besøkt 21. januar 2021. 
  11. ^ US rejoins Paris climate accord with warning: this year’s talks are ‘last, best hope’. The Guardian. Besøkt 1. mars 2021.
  12. ^ Utenriksdepartementet (28. april 2016). «Samtykke til ratifikasjon av Parisavtalen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 1. juni 2017. 
  13. ^ Klima- og miljødepartementet (14. desember 2015). «Paris-avtalen om klima vedtatt». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 22. april 2016. 
  14. ^ Tørstad, Vegard; Sælen, Håkon. «Fairness in the climate negotiations: what explains variation in parties’ expressed conceptions?». Climate Policy (engelsk): 1–13. doi:10.1080/14693062.2017.1341372. Besøkt 10. oktober 2017. [død lenke]
  15. ^ Christina Voigt (23. november 2020). «Regjeringsadvokaten tar feil om Parisavtalen». Aftenposten. Besøkt 1. desember 2020. «Hovedspørsmålet i saken er om Norge handlet i strid med miljøbestemmelsen i Grunnlovens paragraf 112 da utvinningstillatelsene i Barentshavet sørøst ble gitt i 23. konsesjonsrunde. Dette må blant annet drøftes i lys av Norges folkerettslige forpliktelser, særlig Parisavtalen. Regjeringsadvokaten bekrefter riktignok at Parisavtalen bør vektlegges i denne drøftelsen, men han mener at avtalen ikke stiller noen rettslige krav. Her tar han feil.» 
  16. ^ Morten Wetland (30. november 2020). «Professoren tar feil om Parisavtalen». Aftenposten. Besøkt 1. desember 2020. «Når man leser internasjonale avtaler, skal man stoppe opp litt dersom alle verdens land har undertegnet, sånn som her. Det kan bety at avtalen er for løs til at den er brysom for dem som ikke har tenkt å ta den så alvorlig. 195 land har undertegnet Parisavtalen, deriblant alle oljeproduserende land av betydning. Barnekonvensjonen har 140 underskrifter, så selv der er det noen som syns det blir for mye å forplikte seg til. Men ikke Parisavtalen. Den kan alle land skrive under på. Makes you stop and think.» 
  17. ^ World’s first comprehensive energy roadmap shows government actions to rapidly boost clean energy and reduce fossil fuel use can create millions of jobs, lift economic growth and keep net zero in reach. IEA. Besøkt 22. mai 2021.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]