Den alminnelige lovgivningsprosedyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den alminnelige lovgivningsprosedyre

Den alminnelige lovgivningsprosedyre er den prosedyre som benyttes av Den europeiske unions (EUs) lovgivende institusjoner i over 90 prosent av alle rettsakter. Prosedyren innebærer at både Europaparlamentet og Rådet må godkjenne Europakommisjonens lovforslag.

Historie[rediger | rediger kilde]

Denne lovgivningsmetoden ble innført ved Maastricht-traktaten i 1993 og er hjemlet i Roma-traktaten artikkel 251. Prosedyren ble utvidet i Amsterdamtraktaten i 1999. Prosedyren ble kalt medbestemmelsesprosedyren ettersom både Rådet og Parlamentet måtte godkjenne lovforslag, i motsetning til den vanligste prosedyre på den tiden der Parlamentet bare hadde en rådgivende funksjon. Etter Lisboa-traktatens ikrafttreden 1. desember 2009 er dette den ordinære lovgivningsprosedyre i EU, og prosedyren fikk den nåværende betegnelse.

Utarbeidelse av lover[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen vurderer før den tar initiativ til nye lover, eventuelle økonomiske, sosiale og miljømessige konsekvenser, såkalte konsekvensanalyser. Forslagene legges deretter ut til høring hos interesserte parter, organisasjoner, myndigheter og representanter for næringslivet og det sivile samfunn.[1] Publikum og virksomheter kan delta på høringen, på webstedet Offenlige høringer.[2]

De nasjonale regjeringene kan ta forbehold dersom de mener at det ville være bedre å behandle en sak på nasjonalt plan, fremfor på EU-plan.[1]

Vedtakelse av lover[rediger | rediger kilde]

Kommisjonens lovforslag gjennomgås av Europaparlamentet og Rådet. Dersom Rådet og Europaparlamentet ikke blir enige, behandles saken en gang til. Ved andrebehandlingen kan parlamentet og Rådet foreslå endringer. Europaparlamentet kan blokkere et lovforslag, dersom det ikke er enig med Rådet.[1]

Dersom de to institusjonene blir enige, kan lovforslaget vedtas. Ved uenighet vil saken gå til megling. Både Rådet og Europaparlamentet kan nedlegge veto mot lovforslaget, dersom det ikke kommer til enighet.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Anonymous (16. juni 2016). «Sådan tages beslutningerne i EU - Europæiske Union - European Commission». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 14. april 2018. 
  2. ^ «Høringer». Europa-Kommissionen - European Commission (dansk). Besøkt 14. april 2018. 

Kilder[rediger | rediger kilde]