Robert Schuman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For den tyske komponisten, se Robert Schumann
Robert Schuman
Bundesarchiv Bild 183-19000-2453, Robert Schuman.jpg
Robert Schuman i 1949, 63 år gammel
Født29. juni 1886
Luxembourg
Død4. september 1963 (77 år)
Scy-Chazelles
Gravlagtéglise Saint-Quentin de Scy-Chazelles
Utdannet ved Université de Strasbourg, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Humboldt-Universität zu Berlin, Ludwig-Maximilians-Universität München, Athénée de Luxembourg
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, advokat
PartiMouvement républicain populaire, Lorrain Republican Union, Popular Democratic Party
NasjonalitetFrankrike, Tyskland
Språkfransk, tysk
Livssynkatolisisme
Utmerkelser
6 oppføringer
Ridder av Piusordenen, Erasmusprisen, Karlsprisen, æresdoktor ved université Laval, æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven, Æresborger av Luxembourg

Robert Schumans barndomshjem i Luxembourg.
Robert Schuman i 1929, 43 år gammel.

Robert Schuman (født 29. juni 1886 i Clausen, nå bydel i byen Luxembourg, Storhertugdømmet Luxembourg, død 4. september 1963 i Scy-Chazelles, Frankrike) var en opprinnelig tysk, senere fransk jurist og kristendemokratisk politiker. Han var statsminister i Frankrike fra 1947 til 1948 og minister i flere departementer både før og siden. Han huskes særlig som Frankrikes utenriksminister i en sammenhengende periode fra 1948 til 1953, forøvrig som medlem av en rekke regjeringer. Han var president i Europaparlamentet fra 1958 til 1960, der han også ble utnevnt som ærespresident.

Schuman skiftet fra tysk til fransk statsborgerskap da Elsass-Lothringen ble fransk etter første verdenskrig. Han fremmet som fransk utenriksminister en plan (Schuman-planen) for internasjonal forvaltning av den franske og tyske kull- og stålindustrien. Planen ledet til etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap, som er grunnlaget for dagens EU.

Robert Schuman ansees som en av grunnleggerne av den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig, og mottok Karlsprisen i 1958. Det ble i 1990 åpnet en saligkåringsprosess for Schuman i Den katolske kirke, og saken ble i 2004 sendt til Roma og Vatikanet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Schuman ble født i Luxembourg av far Jean Bernard Schuman fra Lorraine (død 1900), og mor Eugénie, født Duren fra Luxembourg (død 1911).[1] Han vokste opp tospråklig, og ble preget av såvel tysk som fransk kultur.[2]

Han tok sin abitur (artium) ved Kaiserliche Gymnasium i Metz, og studerte deretter fra 1904 til 1910 jus ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, senere i München, Berlin og Strasbourg. Han avla juridisk doktorgrad i Strasbourg.[2]

I 1912 tok han sin andre juridiske statseksamen, og startet praksis som advokat i Metz. I 1913 organiserte han den 60. Deutsche Katholikentag, også det i Metz. Fra 1914 til 1918 arbeidet han ved Bezirkspräsidium i Metz. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som vanlig soldat i reserven.[2]

Etter første verdenskrig ble Elsass-Lothringen fransk, og Schuman ble fransk statsborger. Hans perfekte kjennskap til det tyske språk og tysk levesett, kom til å bli en fordel for ham i hans videre liv som fransk politiker.[3]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Mellomkrigstid, motstandskamp[rediger | rediger kilde]

Robert Schuman var katolikk, og tilhørte gjennom hele sitt liv partier i den kristendemokratiske familie.[4] Schuman ble innvalgt i det franske parlamentet i 1919 fra departementet Moselle, ble gjenvalgt fra sin valgkrets uavbrutt til 1940.[2]

Schuman var leder av komitéen for Alsace-Lorraine fra 1929 til 1936, og visepresident for parlamentet fra 1928 til 1936. Han gikk inn for språklig og religiøs selvstendighet for Alsace-Lorraine, men uten å gå inn for ren autonomi.[2]

I mars 1940 ble han utnevnt som statssekretær for flyktningesaker i Paul Reynauds regjering. Allerede i juni trådte han ut av Vichy-regjeringen. Senere samme år ble han arrestert av Gestapo. Han satt i fengsel i Metz og siden i Neustadt an der Weinstrasse, men flyktet og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen i 1942.[2]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Schuman ble valgt som medlem av Frankrikes nasjonalforsamling i 1945 og var medlem der til 1963, som representant for Mouvement de Rassemblement Populaire.[2]

Robert Schuman var finansminister i Frankrike fra 1946 til 1947 i regjeringene til Georges Bidault og Paul Ramadier. Deretter var han statsminister 1947 til 1948, og senere utenriksminister (1948–1953) i regjeringene til André Marie, Georges Bidault, Rene Pleven, Antoine Pinay og Edgar Faure. Fra 1955 til 1956 var han også justisminister i Faures regjering.[2]

Schuman ble enstemmig valgt som president for Europaparlamentet i 1958 og ble samme år tildelt Karlsprisen. Han gikk av som president i Europaparlamentet i 1960, og ble da utnevnt som ærespresident samme sted.[2]

Robert Schuman var president for Europabevegelsen fra 1955 til 1961.[5]

Schuman-planen[rediger | rediger kilde]

Den 9. mai 1950 holdt Schuman som Frankrikes utenriksminister sin berømte tale, som siden gikk under navnet Schuman-erklæringen. I talen ga han uttrykk for Frankrikes syn at Frankrikes og Tysklands kull- og stålindustri skulle stå under felles administrasjon, i en organisasjon som også andre land kunne inviteres til å delta i. Talen som var basert på ideer av Schumans medarbeider Jean Monnet, regnes som starten på den europeiske integrasjon.[2] Den 9. mai feires som Europadagen.

Det europeiske kull- og stålfellesskap[rediger | rediger kilde]

Schuman undertegnet som Frankrikes utenriksminister i 1951 avtalen om det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), som ble ratifisert i 1952.[2] EKSF utviklet seg videre til EEC i 1956, og til Den europeiske union i 2009.

Det europeiske forsvarsfellesskap[rediger | rediger kilde]

Som utenriksminister var Schuman en drivende kraft for etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap (EFF). Avtalen om EFF ble inngått i 1952 mellom regjeringene i Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Italia og Tyskland (Pleven-planen). Schuman gikk inn for en likestilling av Tyskland med de øvrige europeiske nasjonene, noe som ble bekreftet i den såkalte Tysklandsavtalen. Planene om et europeisk forsvarsfellesskap strandet formelt ved at Frankrikes nasjonalforsamling i 1954 ikke ønsket å ratifisere avtalen.[2][6]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Saligkåring i Den katolske kirke[rediger | rediger kilde]

Det ble i 1990 innledet en saligkåringsprosess for Schuman i den katolske kirke i Frankrike. I mai 2004 ble det annonsert at behandlingen på bispedømmenivå var ferdig, og saken ble sendt til Roma og Vatikanet. Kardinal Paul Poupard ga i et intervju uttrykk for at opprettelsen av Den europeiske union kunne betraktes som et under, og som sådan bli tatt hensyn til i saligkåringsprosessen for Schuman.[7]

Monumenter og ting oppkalt etter Robert Schuman[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «La biographie de Robert Schuman - Fondation Robert Schuman». www.robert-schuman.eu (fransk). Besøkt 2. mai 2018. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l Blume, Dorlis/Zündorf, Irmgard. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Robert Schuman». www.hdg.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 30. april 2018. 
  3. ^ Ravensburg, Munzinger-Archiv GmbH,. «Robert Schuman - Munzinger Biographie». www.munzinger.de (tysk). Besøkt 1. mai 2018. 
  4. ^ «Who was Robert Schuman?». European University Institute (engelsk). Besøkt 1. mai 2018. 
  5. ^ «Historical leaders of the EMI | EMI». europeanmovement.eu (engelsk). Besøkt 2. mai 2018. 
  6. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Verteidigungsgemeinschaft (EVG) | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 1. mai 2018. 
  7. ^ «Robert Schumans saligkåringssak oversendes til Roma». Den katolske kirke (norsk). Besøkt 2. mai 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 André Philip 
Frankrikes finansminister
Etterfølger:
 André Philip 
Forgjenger:
 André Philip 
Frankrikes finansminister
Etterfølger:
 René Maier 
Forgjenger:
 Paul Ramadier 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 André Marie 
Forgjenger:
 André Marie 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Henri Queuille 
Forgjenger:
 Georges Bidault 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Georges Bidault 
Forgjenger:
 Emmanuel Temple 
Frankrikes justisminister
Etterfølger:
 François Mitterrand 
Forgjenger:
 Hans Furler 
Europaparlamentets president
Etterfølger:
 Hans Furler