EUs konkurransepolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. Med fritt marked menes at innbyrdes uavhengige virksomheter utøver den samme aktivitet i markedet og konkurrerer om forbrukerne. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.[1][2][3][4]

Det har siden starten på den europeiske integrasjonsprosessen eksistert enighet mellom de deltakende statene om å arbeide for en liberal markedsøkonomi og -politikk. I utkastet til Lisboa-traktaten ble en bestemmelse om at konkurransen ikke skulle «fordreies» (tysk: unverfälscht, engelsk: distorted) strøket fra formålsbestemmelsen, men tatt inn i TEUV artikkel 101.

Rettslig grunnlag[rediger | rediger kilde]

EUs konkurranseregler finnes på flere steder i lovverket.

  • Konsentrasjonsforordningen (Rådets forordning (EG) nr 139/2004)[6] og gjennomføringsbestemmelsene i Kommisjonens forordning (EG) nr 802/2004.[7]

Konkurransepolitiske virkemidler[rediger | rediger kilde]

EUs konkurransepolitiske virkemidler omfatter antitrustregler, samt kontroll av sammenslutninger, statsstøtte og offentlige foretak og tjenester.[2]

Antitrust[rediger | rediger kilde]

Det er forbudt å inngå avtaler eller etablere praksis som kan begrense eller vri konkurransen innenfor det indre marked (TEUV artikkel 101). Det er også forbudt å misbruke en dominerende stilling (TEUV artikkel 102). Begge regeltyper omtales gjerne som antitrust-regler. Formålet med reglene er å reetablere konkurransen, dersom foretak gjennom avtaler eller handlinger ødelegger konkurransen i markedet.[2]

Kontroll med sammenslutninger[rediger | rediger kilde]

Europakommisjonen fører med hjemmel i konsentrasjonsforordningen, et forebyggende tilsyn med virksomhetssammenslutninger av europisk dimensjon. Det vil si å sikre at størrelsen av den foreslåtte sammenslutning på EU-markedet ikke begrenser konkurransen. Formålet er å forebygge en potensiell fordreining av konkurransen ved på forhånd å avgjøre om en fusjon eller oppkjøp skal kunne ha konkurransebegrensende effekt.[2]

Statsstøtte[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen fører også kontroll med statsstøtte fra EU-landene, som kan true med å påvirke konkurransen ved å begunstige visse virksomheter eller visse produkter (TEUV artikkel 107). Formålet er å forhindre at statlig innblanding favoriserer visse foretak eller sektorer og dermed vrir konkurransen og påvirker handelen mellom medlemslandene negativt.[2]

Offentlige foretak og tjenester[rediger | rediger kilde]

Grunnleggende tjenester, for eksempel på telekommunikasjons-, transport- og energiområdet, ivaretas i noen medlemsland fortsatt av offentlige foretak eller foretak som kontrolleres av offentlige myndigheter. I TEUV understrekes betydningen av slike tjenester og deres mangfold. Videre er det understreket at nasjonale, regionale og lokale myndigheter har stort handlingsrom og at slike tjenester bør være alment tilgjengelige. I Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 36 fremgår det at unionsborgerne bør ha tilgang til tjenester av almen økonomisk interesse, for å kunne fremme sosialt og geografisk samhold i unionen.[2]

Håndhevelse[rediger | rediger kilde]

Det er Europakommisjonen gjennom generaldirektoratet for konkurranse, og de nasjonale konkurransemyndigheter, som håndhever EUs konkurranseregler. Disse myndighetene samarbeider gjennom Det europeiske konkurransenettverket, som består av Kommisjonen og direktørene i de nasjonale konkurransemyndigheter.[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 80. Besøkt 8. september 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h Radostina Parenti. «Konkurrenspolitik | Faktablad om Europeiska unionen | Europaparlamentet». www.europarl.europa.eu (svensk). Besøkt 5. september 2020. 
  3. ^ Becker, P. «Wettbewerbspolitik der EU | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 5. september 2020. 
  4. ^ a b «Glossary of summaries - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 6. september 2020. 
  5. ^ «Treaties currently in force - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 9. september 2020. 
  6. ^ «Rådets forordning (EF) nr. 139/2004 af 20. januar 2004 om kontrol med fusioner og virksomhedsovertagelser ("EF-fusionsforordningen") (EØS-relevant tekst)». 32004R0139 (dansk). 29. januar 2004. Besøkt 9. september 2020. 
  7. ^ «Kommissionens forordning (EF) nr. 802/2004 af 7. april 2004 om gennemførelse af Rådets forordning (EF) nr. 139/2004 om kontrol med fusioner og virksomhedsovertagelser (EØS-relevant tekst)». 32004R0802 (dansk). 30. april 2004. Besøkt 9. september 2020. 
  8. ^ «EUR-Lex - 12016ME/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 11. september 2020. 
  9. ^ «EUs konkurransepolitikk 2008 | europalov». europalov.no. Besøkt 7. september 2020.