Europakommisjonens generalsekretariat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Berlaymontbygningen er generalsekretariatets hovedkvarter.
Martin Selmayr ble utnevnt som Europakommisjonens generalsekretær i 2018.

Europakommisjonens generalsekretariat er kommisjonens sentrale forvaltningsenhet, og har hovedkontor i Berlaymontbygningen i Brussel. Generalsekretariatet er ansvarlig for den overordnede samordning av kommisjonens arbeid, både med hensyn til å utforme ny politikk og å gjennomføre politikken i de øvrige av EUs institusjoner. Generalsekretariatet er en støttefunksjon for hele kommisjonen. Det har rang som generaldirektorat.[1]

Ansvarsområder[rediger | rediger kilde]

Generalsekretariatet ansvarsområder er blant annet å

  • styre og koordinere det arbeid, som utføres i hele Kommisjonen, for å sikre, at alle initiativer tilpasses den politiske prioriteringen til Europakommisjonens president.
  • forvalte kommisjonens beslutningsprosess
  • fungere som kommisjonens kontaktledd til de øvrige EU-institusjoner og -organer
  • sikre, at kommisjonen støttes av en effektiv, åpen og effektiv administrasjon
  • lede utformingen av politikken, når det dreier seg om visse kryssende politikkområder som for eksempel den europeiske ferien eller koordinering av den økonomiske politikken, mekanismen for samarbeid og kontroll med Bulgaria og Romania og en rekke andre politikkområder som for eksempel kommisjonens dagsorden for bedre regulering.[2]

Ledelse[rediger | rediger kilde]

Generalsekretariatet ledes av Europakommisjonens president. Direkte underordnet presidenten er det ansatt en generalsekretær og tre visegeneralsekretærer (2019).[2]

Generalsekretærer[rediger | rediger kilde]

Navn Land Tjenestetid
Émile Noël Frankrike Frankrike 1967–1987
David Williamson Storbritannia Storbritannia 1987–1997
Carlo Trojan Nederland Nederland 1997–2000
David O'Sullivan Irland Irland 2000–2005
Catherine Day Irland Irland 2005–2015
Alexander Italianer Nederland Nederland 2015–2018
Martin Selmayr Tyskland Tyskland 2018–

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «EU/EØS-håndboken» (PDF). Utenriksdepartementet (Norge). 2016. Besøkt 20. januar 2019. 
  2. ^ a b «Generalsekretariat». EU-Kommission - European Commission (tysk). Besøkt 20. januar 2019.