Paul-Henri Spaak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paul-Henri Spaak
Bundesarchiv Bild 183-39998-0427, Paul-Henri Spaak.jpg
Født25. januar 1899
Schaerbeek
Død31. juli 1972 (73 år)
Braine-l'Alleud
Gravlagt Braine-l'Alleud, Brussel
Far Paul Spaak
Mor Marie Janson
Søsken Charles Spaak
Barn Antoinette Spaak
Utdannet ved Université libre de Bruxelles
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, tennisspiller
Parti Belgias sosialistparti, Parti socialiste
Nasjonalitet Belgia
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling, Académie royale de langue et de littérature françaises de Belgique (19451972), American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
7 oppføringer
Karlsprisen (1957), storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Frihetsmedaljen (1961), storkors av Kroneordenen, storbånd av Leopoldsordenen, Companion of Honour, storkors av Sydkorsordenen

Paul-Henri Charles Spaak (født 25. januar 1899 i Schaerbeek, død 31. juli 1972 i Braine-l'Alleud) var en belgisk, sosialdemokratisk politiker. Han var i flere perioder før, under og etter andre verdenskrig, landets statsminister og utenriksminister.

Spaak ledet utvalget som fremla utkastet til Romatraktaten, og EU regner ham som en av sine grunnleggere. Han var i 1946 den første president for FNs generalforsamling, og i perioden 1951 til 1951 president for Europarådets parlamentarikerforsamling. Spaak var NATOs generalsekretær fra 1957 til 1961.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Spaak var barnebarn av den liberale politiker Paul Janson og nevø av en annen liberal politiker, Paul-Émile Janson, som var statsminister i Belgia i perioden 1937 til 1938. Foreldrene kom fra ulike kulturer. Hans far Paul Spaak var flamlender, og moren Marie Janson valloner. Moren var landets første kvinnelige senator.[1]

Som ung drømte Spaak om å bli skuespiller, og leste Georg Büchners revolusjonære stykke Dantons død. Dermed fikk drømmene en annen retning: Spaak ville bli politiker og folketaler som Danton.[1]

Spaak var soldat under første verdenskrig, etter å ha løyet om sin alder, og havnet da i et tysk krigsfangenskap som varte i to år.[2]

Etter krigen studerte Spaak jus. Han engasjerte seg i politikken og plasserte seg på tross av sin borgerlige bakgrunn, straks på sosialdemokratiets venstreside. Spaak utga en avis L'Action Sosialiste, der han gikk til sterke angrep på kongehuset. Han reiste til Moskva, der han førte lange samtaler med Trotsky.[1]

Politisk virke til 1940[rediger | rediger kilde]

Spaak var statsminister i Belgia fra 1938 til 1939 og fra 1947 fra 1949. Han var samtidig utenriksminister fra 1936 til 1949 og senere fra 1954 til 1957 og fra 1961 til 1966.[3]

Fra 1936 og ved begynnelsen av andre verdenskrig var det hans oppgave å stå for Belgias nøytralitetspolitikk,[trenger referanse] men landet ble angrepet i mai 1940 av tyskerne. Etter dette angrepet så han til at Belgia gjorde felles sak med Frankrike og Storbritannia.[trenger referanse] Våren 1940 holdt den belgiske armé, sammen med franske og britiske styrker, stand ved den belgisk-franske grenseelv og muliggjorde slik den britisk-franske evakueringen fra Dunkerque. Til det siste forsøkte Spaak å bevege den belgiske konge Leopold III til å flykte til det ikke-okkuperte utland, men kongen stod i mot.[trenger referanse] Regjeringen gikk imidlertid i eksil til London. Kongen gikk så ut over sine konstitusjonelle fullmakter og gav hæren ordre om å innstille kampene, og undertegnet Belgias kapitulasjon overfor de tyske generaler.[trenger referanse]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Daværende utenriksminister Spaak ble 10. april 1940 oppsøkt av den tyske ambassadøren, som ville levere en krigserklæring. Hendelsen er berømt fordi Spaak ikke lot ambassadøren komme til orde. – Moi d'abord, først jeg, sa Spaak og lot deretter ambassadøren få høre hva han mente om Adolf Hitler. Samtalen ble deretter avsluttet med Spaaks ord: – Der er døra, dra til helvete!

Ved tyskernes invasjon rømte Spaak gjennom Frankrike og Spania med England som mål. I Spania ble han satt i husarrest. Forkledt som fransiskanermunk opptatt av sin rosenkrans, rømte han. Straks han var utenfor, kastet han seg på en lastebil og kom til slutt til London.[1]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Spaak begynte i tiden i eksil å legge planer for å få i stand en enhet mellom landene i området, og utarbeidet derfor Beneluxplanen. Hans innflytelse på planen var så sterk at den området spøkefullt ble kalt «Spaakistan».[1] Tankene om mellomstatlige samarbeider og allianser strakk seg langt utover Benelux. Han var en av de første som gikk inn for et europeisk kull- og stålfellesskap, og ønsket også et militært samarbeide innen Europa.

Spaak var den første president i FNs generalforsamling (1946).[4][5] I årene 1948-1949 var han president i OEECs råd. Han var også den første president av generalforsamlingen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (1949-1950).[5] Spaak var den første president (1949–1951) av Europarådets parlamentarikerforsamling (den gang kalt rådgivende forsamling).[6]

I egenskap av sosialist var han antimonarkist, og han gjennomdrev at kong Leopold abdiserte den 16. juli 1951.[trenger referanse]

Spaak var en av hovedmennene bak Romatraktaten. På Messina-konferansen i 1955 valgte de seks regjeringene som deltok, Spaak som leder for arbeidsgruppen som forberedte traktaten. Arbeidet resulterte i Spaak-rapporten som førte til EEC og Det europeiske atomenergifellesskap, satt ut i livet gjennom Romatraktaten.[6] EU regner ham som en av sine grunnleggere.[2] Han ble tildelt Karlsprisen i 1957.[7]

I perioden 1957–1961 var han NATOs generalsekretær.[8]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Halden Arbeiderblad 24. desember 1956. Norge;Østfold;;Halden;;;;. 24. desember 1956. s. 2. 
  2. ^ a b Anonymous (16. juni 2016). «Grundlæggerne af EU - Europæiske Union - European Commission». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 6. juni 2018. 
  3. ^ Greve, Tim (28. september 2014). «Paul-Henri Spaak». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 8. juni 2018. 
  4. ^ «Paul-Henri Spaak - Elected President of the first session of the General Assembly». UN General Assembly. Besøkt 2. desember 2014. 
  5. ^ a b «Library of Congress LCCN Permalink n82078011». lccn.loc.gov (engelsk). Besøkt 9. juni 2018. 
  6. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Spaak, Paul-Henri | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 9. juni 2018. 
  7. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014
  8. ^ «PM20bookmark». webopac.hwwa.de (tysk). Besøkt 9. juni 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 - 
President for FNs generalforsamling
Etterfølger:
 Oswaldo Aranha 
Forgjenger:
 Hastings Lionel Ismay 
NATOs generalsekretær
Etterfølger:
 Dirk Stikker