Paul-Henri Spaak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paul-Henri Spaak
Bundesarchiv Bild 183-39998-0427, Paul-Henri Spaak.jpg
FødtPaul Henri Charles Spaak
25. januar 1899
Schaerbeek
Død31. juli 1972 (73 år)
Braine-l'Alleud
Gravlagt Braine-l'Alleud, Brussel
Far Paul Spaak
Mor Marie Janson
Søsken Charles Spaak
Barn Antoinette Spaak
Utdannet ved Université libre de Bruxelles
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, tennisspiller
Parti Belgische Socialistische Partij/Parti Socialiste Belge, Parti socialiste
Nasjonalitet Belgia
Språk Fransk
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling, Académie royale de langue et de littérature françaises de Belgique (19451972), American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
8 oppføringer
Karlsprisen (1957), storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Frihetsmedaljen (1961), storkors av Kroneordenen, storbånd av Leopoldsordenen, Companion of Honour, storkors av Sydkorsordenen, storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden

Paul-Henri Charles Spaak (født 25. januar 1899 i Schaerbeek, død 31. juli 1972 i Braine-l'Alleud) var en belgisk, sosialdemokratisk politiker. Han var i flere perioder før, under og etter andre verdenskrig, landets statsminister og utenriksminister.

Spaak ledet utvalget som fremla utkastet til Romatraktaten, og EU regner ham som en av sine grunnleggere. Han var i 1946 den første president for FNs generalforsamling, og i perioden 1949 til 1951 president for Europarådets parlamentarikerforsamling. Spaak var president i Europaparlamentet fra 1952 til 1954, og NATOs generalsekretær fra 1957 til 1961.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Spaak var barnebarn av den liberale politiker Paul Janson og nevø av en annen liberal politiker, Paul-Émile Janson, som var statsminister i Belgia i perioden 1937 til 1938. Foreldrene hans kom fra forskjellige deler av Belgia: Hans far Paul Spaak var flamlender, og moren Marie Janson valloner. Moren var landets første kvinnelige senator.[1]

Som ung drømte Spaak om å bli skuespiller, og leste Georg Büchners revolusjonære stykke Dantons død. Dermed fikk drømmene en annen retning: Spaak ville bli politiker og folketaler som Danton.[1]

Spaak var soldat under første verdenskrig, etter å ha løyet om sin alder, og havnet da i et tysk krigsfangenskap som varte i to år.[2] Han var også en habil tennis- og fotballspiller og representerte Belgia internasjonalt i begge idrettene.[3]

Etter krigen studerte Spaak jus. Han engasjerte seg i politikken og plasserte seg på tross av sin borgerlige bakgrunn, straks på sosialdemokratiets venstreside. Spaak utga en avis L'Action Sosialiste, der han gikk til sterke angrep på kongehuset. Han reiste til Moskva, der han førte lange samtaler med Trotsky.[1]

Politisk virke til 1940[rediger | rediger kilde]

Spaak var statsminister i Belgia fra 1938 til 1939 og fra 1947 fra 1949. Han var samtidig utenriksminister fra 1936 til 1949 og senere fra 1954 til 1957 og fra 1961 til 1966.[4]

Han forsvarte den belgisk-franske forsvarspakt fra 1920, og fra 1936 var det hans oppgave som utenriksminister å arbeide for et nøytralt Belgia.[5] Selv om han så at det å beholde nøytraliteten og samtidig stå på god fot med Frankrike og Storbritannia var et veldig utfordrende balansenummer.[6]

Daværende utenriksminister Spaak ble 10. april 1940 oppsøkt av den tyske ambassadøren, som ville levere en krigserklæring. Hendelsen er berømt fordi Spaak ikke lot ambassadøren von Bülow-Schwante komme til orde. «Pardon, Monsieur l'ambassadeur, moi d'abord!», «unnskyld herr ambassadør, først jeg», sa Spaak og lot deretter ambassadøren få høre hva han mente om den aggressive holdningen tyskerne hadde hatt mot Belgia. Da den tyske ambassadøren ville ta ordet for å lese erklæringen, sa Spaak: «Gi meg det dokumentet. Jeg vil la deg slippe en så vanskelig oppgave,» og leste den selv.[7]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Våren 1940 holdt den belgiske armé, sammen med franske og britiske styrker, stand ved den belgisk-franske grenseelv og muliggjorde slik den britisk-franske evakueringen fra Dunkerque. Først ønsket Spaak og regjeringen å få den belgiske kong Leopold III til å flykte til det ikke-okkuperte utland, fordi hverken regjeringen eller kongen kunne regjere alene. Det var også viktig at kongen ikke ble tatt som krigsfange.[8] Etter flere forsøk på å overtale kongen til å flykte, gikk imidlertid regjeringen i eksil. Spaak ville ikke forlate kongen, men ble allikevel med regjeringen i eksil i Frankrike. Der tok regjeringen den tunge avgjørelsen å erklære at kongen, som var omringet av fiendtlige tropper ikke lengre var i stand til å regjere. Det ble Spaaks jobb å skrive ned regjeringens meddelelse, og han skal ha grått da han dikterte brevet til «sin venn Kongen». Men, det hjalp lite. Kongen gikk allikevel ut over sine konstitusjonelle fullmakter og gav egenhendig hæren ordre om å innstille kampene, og undertegnet Belgias kapitulasjon overfor de tyske generaler. Da den franske utenriksministeren Paul Reynaud kom med beskjeden, skal Spaak ha reagert med et «Faen ta kongen.» Denne kongelige avgjørelsen ble sett på av regjeringen, og spesielt av Spaak som en endelig skilsmisse mellom kongen og regjeringen.[9]

Ved tyskernes invasjon av Frankrike rømte Spaak og Belgias statsminister Pierlot først til Vichy via Auvergne, deretter til Spania med England som mål. Ingen av ministeren hadde visum, så i to døgn levde de ingenmannsland under åpen himmel på grensen til Spania, før de ble satt i husarrest. Ved hjelp av noen belgiere som var bosatt i Spania, greide Spaak og Pierlot å flykte videre til Portugal, under dekke av å være et jaktlag. Den 22. oktober 1940 forlot han Lisboa til fordel for London.[10]

Spaak begynte i tiden i eksil å legge planer for å få i stand en enhet mellom landene i området, og utarbeidet derfor Beneluxplanen. Hans innflytelse på planen var så sterk at den området spøkefullt ble kalt «Spaakistan».[1] Tankene om mellomstatlige samarbeider og allianser strakk seg langt utover Benelux. Han var en av de første som gikk inn for et europeisk kull- og stålfellesskap, og ønsket også et militært samarbeide innen Europa.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom Spaak og kong Leopold hadde surnet under krigen. Når den belgiske regjeringen vendte hjem, måtte den og folket ta stilling til hvorvidt de hadde tillit til Leopolds videre styring av landet (en tillitskrise bedre kjent som kongespørsmålet). Mens Kong ble satt i eksil i Sveits var det hans bror Karl som var regent, Spaak mente at situasjonen var uutholdelig og skadelig for Belgias internasjonale ry. Når en folkeavstemningen om kongens retur fra eksil ble foreslått, argumenterte han for et minimumskrav på 55% for at det skulle bli virkelighet. Resultatet ble 68% for en kongelig tilbakekomst.[10] 17. juli 1951 stilte sosialistene i P.S.B. seg derfor bak hans krav om at kongen ikke kunne returnere til Belgia og måtte abdisere.[11] Gemyttene mellom de som støttet kongen og sosialistene tilspisset seg ytterligere og 27. juli kunngjorde Spaak fra senatets talerstol at: «Jeg er med Danton mot Ludvig XVI, med Louis Blance mot Thiers, med belgierne mot nederlenderne i 1830. Revolusjonen skremmer meg ikke,» og marsjerte så i protest mot det kongelige slott i Laeken.[12] Samme kveld stilte Spaak innenriksminister Albert De Vleeschauwer et ultimatum: «Om det ikke kommer en definitiv løsning innen 36 timer, fjerner vi kongen din, familien hans med hele sjappa og alle greien.» Spaaks løsning var å delegere kongemaken til kronprins Boudewijn. Mot kongens vilje ble hans sønn tatt i ed som belgiernes konge 11. oktober 1951.[13]

Spaak var den første president i FNs generalforsamling (1946).[14][15] I årene 1948-1949 var han president i OEECs råd. Han var også den første president av generalforsamlingen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (1949-1950).[15] Spaak var den første president (1949–1951) av Europarådets parlamentarikerforsamling (den gang kalt rådgivende forsamling).[16] Han var president i Europaparlamentet fra 1952 til 1954.[17]

Spaak var en av hovedmennene bak Romatraktaten. På Messina-konferansen i 1955 valgte de seks regjeringene som deltok, Spaak som leder for arbeidsgruppen som forberedte traktaten. Arbeidet resulterte i Spaak-rapporten som førte til EEC og Det europeiske atomenergifellesskap, satt ut i livet gjennom Romatraktaten.[16] EU regner ham som en av sine grunnleggere.[2] Han ble tildelt Karlsprisen i 1957.[18]

I perioden 1957–1961 var han NATOs generalsekretær.[19]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Halden Arbeiderblad 24. desember 1956. 1956. s. 2. 
  2. ^ a b Anonymous (16. juni 2016). «Grundlæggerne af EU - Europæiske Union - European Commission». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 6. juni 2018. 
  3. ^ Michel., Dumoulin, (1999). Spaak. Bruxelles: Racine. s. 27. ISBN 2873861622. OCLC 41593796. 
  4. ^ Greve, Tim (28. september 2014). «Paul-Henri Spaak». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 8. juni 2018. 
  5. ^ Eric Scavennec (2010). «Paul-Henri Spaak, le « père de l’Europe » et les Spéculoos». Les Dessous de Bruxelles. Besøkt 26. desember 2018. «Devenu ministre des affaires étrangères en 1936, et sans doute soucieux de rester dans l’air du temps, il y défend une « politique d’apaisement et de conciliation à l’égard des puissances fascistes [4]. » Il fut notamment un des grands défenseurs de la neutralité belge et pourfendeurs de l’alliance militaire franco-belge de 1920.» 
  6. ^ Dumoulin, Michel (1999). Spaak. Brussel: Éditions Racine. s. 136. ISBN 2-87386-162-2. «Notre intérêt belge rejoint ici nos sentiments. Il faut reser, malgré notre neutralité, du côté franco-anglais. Le point d'équilibre sera très délicat à trouver et a conserver.» 
  7. ^ Dumoulin, Michel (1999). «Le temps des erreurs». Spaak. Brussel: Éditions Recine. s. 159-160. ISBN 2-87386-162-2. 
  8. ^ Dumoulin, Michel (1999). Spaak. Brussel: Éditions Racine. s. 162-163. ISBN 2-87386-162-2. «1°) en aucun cas le Roi ne peut tomber aux mains de l'ennemi; 2°) l'armée belge ne peut ni en tout ni en parti parti se laisser couper gros des forces alliées se trouvant en France ; 3°) il imorte qu'un ou deux membres du gouvernement se rendent auprès du Roi au G.Q.G.; 4°) il est souhaitable que la majeure parti des ministers se rendent immédiament en France» 
  9. ^ Dumoulin, Michel (1999). Spaak. Brussel: Éditions Racine. s. 163–178. ISBN 2-87386-162-2. 
  10. ^ a b Dumoulin, Michel (1999). «En attendant la consultation». Spaak. Brussel: Éditions Racine. ISBN 2-87386-162-2. 
  11. ^ Dumoulin, Michel (1999). Spaak. Brussel: Éditions Racine. s. 366. ISBN 2-87386-162-2. «Le 17 juin, le congrès général du P.S.B. vote à unanimitéla resolution proposée par Spaak. Une impitoyable et irréductible opposition est décrétée contre le retour de Léopold III. Le parti prend toutes les mesures nécessaires pour mener l'action qui le forcera à abdiquer.» 
  12. ^ Dumoulin, Michel (1999). Spaak. Brussel: Éditions Racine. s. 368–369. ISBN 2-87386-162-2. 
  13. ^ Dumoulin, Michel (1999). «Le difficile retour». Spaak. Brussel: Éditions Racine. ISBN 2-87386-162-2. 
  14. ^ «Paul-Henri Spaak - Elected President of the first session of the General Assembly». UN General Assembly. Besøkt 2. desember 2014. 
  15. ^ a b «Library of Congress LCCN Permalink n82078011». lccn.loc.gov (engelsk). Besøkt 9. juni 2018. 
  16. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Spaak, Paul-Henri | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 9. juni 2018. 
  17. ^ «Former European Parliament Presidents». European Parliament (engelsk). Besøkt 9. desember 2018. 
  18. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014
  19. ^ «PM20bookmark». webopac.hwwa.de (tysk). Besøkt 9. juni 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 - 
President for FNs generalforsamling
Etterfølger:
 Oswaldo Aranha 
Forgjenger:
 Hastings Lionel Ismay 
NATOs generalsekretær
Etterfølger:
 Dirk Stikker