Paul-Henri Spaak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Paul-Henri Spaak
Bundesarchiv Bild 183-39998-0427, Paul-Henri Spaak.jpg
Født 25. januar 1899
Schaerbeek
Død 31. juli 1972 (73 år)
Braine-l'Alleud
Gravlagt Braine-l'Alleud, Brussel
Far Paul Spaak
Mor Marie Janson
Søsken Charles Spaak
Barn Antoinette Spaak
Utdannet ved Université libre de Bruxelles
Yrke Politiker, diplomat
Parti Belgias sosialistparti, Parti socialiste
Nasjonalitet Belgia
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling, Académie royale de langue et de littérature françaises de Belgique, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
7 oppføringer
Karlsprisen, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Frihetsmedaljen, storkors av Kroneordenen, storbånd av Leopoldsordenen, Companion of Honour, storkors av Sydkorsordenen

Paul-Henri Charles Spaak (født 25. januar 1899 i Schaerbeek, død 31. juli 1972 i Braine-l'Alleud) var en belgisk politiker som regnes som en av grunnleggerne i europeisk integrasjon. Han var både utenriks- og statsminister i Belgia ved flere anledninger før og etter andre verdenskrig. Under krigen var han utenriksminister i den belgiske eksilregjeringen i London. Ved opprettelsen av De forente nasjoner (FN) ble han utnevnt til den første presidenten for generalforsamlingen.[1] Han var også president i Europarådets rådgivende forsamling, han fratrådte dette vervet under sesjonen i 1951.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Spaak var barnebarn av den liberale politiker Paul Janson og nevø av en annen liberal politiker, Paul-Émile Janson, som var statsminister i Belgia i perioden 1937 til 1938. Hans far var Paul Spaak, og moren Marie Janson var landets første kvinnelige senator.

Spaak var soldat under første verdenskrig, etter å ha løyet om sin alder, og havnet da i et tysk krigsfangenskap som varte i to år.[trenger referanse]

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

I 1936 ble Spaak utnevnt til Belgias utenriksminister, og forble i dette verv til 1949, bortsett fra perioder årene 1938-1939 og 1947-1949, da han var landets statsminister.[trenger referanse] Fra 1936 og ved begynnelsen av andre verdenskrig var det hans oppgave å stå for Belgias nøytralitetspolitikk,[trenger referanse] men landet ble angrepet i mai 1940 av tyskerne. Etter dette angrepet så han til at Belgia gjorde felles sak med Frankrike og Storbritannia.[trenger referanse] Våren 1940 holdt den belgiske armé, sammen med franske og britiske styrker, stand ved den belgisk-franske grenseelv og muliggjorde slik den britisk-franske evakueringen fra Dunkerque. Til det siste forsøkte Spaak å bevege den belgiske konge Leopold III til å flykte til det ikke-okkuperte utland, men kongen stod i mot.[trenger referanse] Regjeringen gikk imidlertid i eksil til London. Kongen gikk så ut over sine konstitusjonelle fullmakter og gav hæren ordre om å innstille kampene, og undertegnet Belgias kapitulasjon overfor de tyske generaler.[trenger referanse]

Spaak begynte i tiden i eksil å legge planer for å få i stand en enhet mellom landene i området, og utarbeidet derfor Beneluxplanen.[trenger referanse] Tankene om mellomstatlige samarbeider og allianser strakk seg langt utover Benelux. Han var en av de første som gikk inn for et europeisk kull- og stålfellesskap, og ønsket også et militært samarbeide innen Europa.

Da FNs generalforsamling trådte sammen for første gang i 1946, ble Spaak dens første president. Hans verv fortsatte ved at han i årene 1948-1949 var president i OEECs råd. I 1946 ble han også valgt til Europarådets president.

I egenskap av sosialist var han antimonarkist, og han gjennomdrev at kong Leopold abdiserte den 16. juli 1951.[trenger referanse] 1957–1961 var han Natos generalsekretær. Han utformet store deler av Roma-traktaten.[trenger referanse]

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Paul-Henri Spaak - Elected President of the first session of the General Assembly». UN General Assembly. Besøkt 2. desember 2014. 
  2. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 - 
President for FNs generalforsamling
Etterfølger:
 Oswaldo Aranha 
Forgjenger:
 Hastings Lionel Ismay 
NATOs generalsekretær
Etterfølger:
 Dirk Stikker