Ernest Bevin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ernest Bevin

Ernest Bevin (født 9. mars 1881 i Winsford i Somerset i England, død 14. april 1951 i London) var en britisk fagforeningsleder, sosialdemokratisk politiker og statsmann. Han var arbeidsminister i den britiske regjeringen under andre verdenskrig. Etter krigen ble han utenriksminister. I etterkrigstiden markerte han seg som støttespiller for USA og som en markant antikommunist. Han spilte en sentral rolle i opprettelsen av NATO. Bevin gikk samtidig inn for en avvikling av det britiske kolonistyret i India og andre kolonier.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Byste av Ernest Bevin

I yngre år[rediger | rediger kilde]

Bevin var født i landsbyen Winsford i Somerset. Da han var åtte år gammel døde moren, det er ikke kjent hvem faren var. Deretter flyttet Bevin til halvsøsterens familie i Morchard Bishop i Devon. Han fikk lite skolegang, sluttet skulen da han var elleve år og begynte å arbeide. Senere tok han til som lastebilsjåfør i Bristol. I 1910 ble han sekretær for lokalavdelingen av Dockers' Union (havnearbeiderforbundet), fire år etter organisator på landsbasis for samme forbund. Bevin var en stor, kraftig og etterhvert tung mann. Han snakket med en kraftig røst, og med tydelig lokal aksent. I alle sammenhenger var han kjent for å føre en direkte tale.

Fagforeningsleder[rediger | rediger kilde]

I 1922 var Bevin en av de ledende da ”Transport and General Workers Union” ble grunnlagt. Dette fagforbundet ble snart det største i Storbritannia. Bevin ble valgt til generalsekretær i forbundet, og ble fort fagforeningsbevegelsens viktigste talerør i arbeiderpartiet (Labour). Politisk var han en moderat sosialist, sterkt imot kommunisme og direkte aksjon. Han tok del i generalstreiken i 1926, men uten entusiasme.

Bevin var medlem av Labour fra da partiet ble dannet, men hadde ikke stor tro på parlamentspolitikken. Han gikk dårlig sammen med Labours første statsminister, Ramsey MacDonald, og var ikke overrasket da denne i 1931 dannet allianse med det konservative parti under den økonomiske krisen. Bevin var en pragmatisk fagforeningsmann som satset på å få konkrete fordeler gjennom direkte forhandlinger. Streik skulle bare brukes som en siste utvei.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Bevin samarbeidet i 1930-årene med den konservative regjeringen i saker av praktisk art. I denne perioden ble han involvert i utenrikspolitikk. Han var en sterk motstander av fascisme og Storbritannias tilpassingspolitikk (”appeasement”) overfor fascistmaktene. I 1935 talte han for at Italia måtte straffes for å ha invadert Abyssinia (Etiopia). Han gikk samtidig til frontalangrep på pasifistene i arbeiderpartiet, og især mot partilederen George Lansbury.

Ministerpost[rediger | rediger kilde]

Da Winston Churchill i mai 1940 overtok som statsminister i Storbritannia og dannet en bred koalisjon med representanter fra alle partier, valgte han Bevin til posten som arbeidsminister. Bevin var fast bestemt på å sette sitt preg på posten. En særlov (”The Emergency Powers (Defence) Act”) gav han fullstendig kontroll over arbeidsstyrken og bruken av arbeidskraften. Blant annet var han ansvarlig for å trekke 48.000 mann ut av militær tjeneste for at de skulle arbeide i kullindustrien. Kort etter han ble utnevnt til ministerposten ble han uten motkandidat valgt inn i underhuset for London-kretsen Wandsworth Central.

Utwnriksminister[rediger | rediger kilde]

Arbeiderpartiet vant parlamentsvalget i 1945 med stort flertall. Statsministeren, Clement Attlee, utnevnte Bevin til utwnriksminister. Storbritannia var i de første etterkrigsårene nærmest bankerott, samtidig som landet hadde et svært stort flyvåpen og en stor stående hær. Strevet med å dekke kostnadene med disse, og de US-amerikanske lånene, kravde stram styring over importen og over pengebruken i koloniene.

Bevin la til rette for en rask tilbaketrekking frA India og andre oversjøiske territorium der nasjonale bevegelser stod så sterkt at direktestyre ikke lot seg gjennomføre. Han gjorde derimot lite for å løse båndene til klientstatae som Egypt og Irak. Og i Afrika så han for seg britisk kontroll i lang tid, blant annet godkjente han byggingen av en stor militærbase i Øst-Afrika.

Bevin vidareførte det nære forholdet til Frankrike i utenriksspørsmål. Understegnelsen av Dunkerqueavtalen i 1950 viste at en så for seg et tett forhold mellom alliansepartnarene også i tiårene som skulle komme.

Bevin var en sterk støttespiller til USA i iesse tidlige år av den kalde krigen. To av nøkkelinstitusjoneane i etterkrigstiden, NATO og Marshall-planen for gjenreising av Europa, var for en del følger av Bevins bestrebelser. Denne politikken, som skilte seg lite fra det konservative partis politikk, vakte sterk misnøye i deler av hans eget parti.

Bevin, Palestina og Israel[rediger | rediger kilde]

Som utenriksminister maktet ikke Bevin å sikre Storbritannias målsettinger for det britiske mandatområdet Palestina. Han var imot sionistbevegelsens planer om å opprette en jødisk stat. I stedet gikk han inn for å danne en arabiskstyrt stat i det vestlige Palestina. Han møtte mye motbør da han førte en politikk som innebar at overlevende fra holocaust ble sendt tilbake til flyktningleirer i Europa. Selv ble han harm over at USA ikke åpnet for innvandring av flere jødiske flyktninger.

Bevin var rasaede på sionistiske opprørsgrupper som Irgun og Lehi, da disse gikk til angrep på britiske styrker. Storbritannias svake økonomi og finansielle avhengighet av USA gjorde at Bevin gav etter for USAs press. Dette førte til at Storbritannia tidlig i året 1947 overlot til FN å avgjøre fremtiden for Palestina.

Bevin gikk av som utenriksminister i mars 1951, grunnet sviktande helse.

Fem uker senere døde han. Han ble gravlagt i Westminster Abbey.