Den europeiske bankunion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Den europeiske bankunion er en EU-ordning for banktilsyn og avvikling av kriserammede banker, etter fellesregler i EU. Etter planen skal bankunionen også omfatte en grenseoverskridende garantiordning for innskudd i banker, men den er ennå (2019) ikke innført. Bankunionen ble etablert i 2014 på bakgrunn av erfaringene fra finanskrisen fra 2008. Den er obligatorisk for eurolandene, men åpen også for de øvrige EU-land. Et hovedformål med bankunionen er at bankenes tap ikke skal dekkes av offentlige midler.

Innenfor rammen av bankunionen drøftes også problemene med bankenes utestående og sannsynligvis tapte fordringer mot enkelte land. Det er videre foreslått et nytt, europeisk finansielt produkt, i form av verdipapirer med sikkerhet i statsobligasjoner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Dersom Hellas faller» – Den nederlandske regjeringens illustrasjon fra 2011, av risikoen for følgene av en gjeldskrise.

Finanskrisen fra 2008 avslørte svakheter i hvordan EUs økonomiske og monetære union, grunnlaget for eurosamarbeidet, var konstruert. Det manglet en felles bankinspeksjon som kunne hindre bankkriser og redningsaksjoner på bekostning av skattebetalerne. Videre manglet rettsregler for avvikling av banker i krise. Dette og manglende egenkapitalgrunnlag for statsobligasjoner, førte til at gjeldskriser i statene og kriser i bankene forsterket hverandre gjensidig. Bankkrisene førte til statsgjeldkriser, når statene av hensyn til å opprettholde betalingssystemene, ble tvunget til å redde bankene med offentlige midler. En bankunion med et langsiktig rammeverk, ble ansett nødvendig for å fullføre valutaunionen.[1]

Struktur[rediger | rediger kilde]

Bankunionen består (2019) av to sentrale byggesteiner:[2][3]

  1. Den felles tilsynsmekanisme, SSM (Den europeiske sentralbank og de nasjonale tilsynsmyndigheter)
  2. Den felles krisehåndteringsmekanisme, SRM (Single Resolution Board (Det felles avviklingsstyret) og de nasjonale banksaneringsmyndigheter).

De to byggesteinene hviler på et fundament av felles regler (Single rulebook) som er felles for hele EU.[3]

En tredje byggestein, en grenseoverskridende sikkerhet for innskudd i banker ble også sett som en nødvendighet og diskutert i 2014, men landene oppnådde ikke enighet.[1][4] Arbeidet med en europeisk innskuddsgarantiordning (European deposit insurance scheme (EDIS)) vedtatt ved en forordning, har fortsatt. Ordningen vil bygge på et direktiv om innskuddsgarantiordning (DGI), vedtatt i 2014. Et direktiv åpner for nasjonale tilpasninger. Direktivet inneholdt krav om at alle medlemsland skulle innføre en garanti på 100 000 euro for hver innskyters innskudd til sammen i den samme bank. Direktivet var per 2019 innført i samtlige medlemsland.[5][2]

Et tema i arbeidet med bankunionen er også gamle, ubetalte lån (engelsk: Non-performing loans (NPLs)). Bankene har utestående fordringer mot land som lenge har vært misligholdt og neppe vil bli betalt. Et høyt nivå av slike lån kan hindre bankens lønnsomhet og dermed deres evne til nye utlån, særlig til SMB-er.[6] Videre er det innenfor rammen av bankunionen foreslått en forordning om et nytt finansielt produkt, kalt verdipapirer med sikkerhet i statsobligasjoner (Sovereign Bond-Backed Securities, SBBS).[2][7]

Formål[rediger | rediger kilde]

Bankunionen skal:

  • sikre at bankene er robuste og kan overleve mulige fremtidige finanskriser
  • forhindre at offentlige midler brukes til å redde kriserammede banker
  • redusere den oppdeling av markedet som ville fulgt av særregler for finanssektoren
  • styrke den finansielle stabilitet i euroområdet og EU generelt.[2][8][9][10]

Etter innføringen av bankunionen ble 130 såkalt «systemrelevante kredittinstitutter» satt under tilsyn av Den europeiske sentralbank. Hver av dem hadde en balanseverdi på mer enn 30 milliarder euro, eller 20 % av en medlemsstats økonomi. De nasjonale myndigheter kontrollerer de øvrige 6 000 bankene i eurosonen.[9]

EØS[rediger | rediger kilde]

Bankunionen er ikke ansett som EØS-relevant. EFTA/EØS-landene er (per 2019) ikke tilsluttet dette samarbeidet.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Markus Demary (17. mars 2014). «EUROPÄISCHE BANKENUNION STAND DER UMSETZUNG UND NACHBESSERUNGSBEDARF». Konrad Adenauer Stiftung. Besøkt 26. desember 2019. 
  2. ^ a b c d «Bankunionen». www.consilium.europa.eu (dansk). Besøkt 26. desember 2019. 
  3. ^ a b Bank, European Central. «Banking union». European Central Bank - Banking Supervision (engelsk). Besøkt 29. desember 2019. 
  4. ^ «Pleitebanken: Die Bankenunion steht». www.handelsblatt.com (tysk). Besøkt 26. desember 2019. 
  5. ^ «Deposit guarantee schemes». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 26. desember 2019. 
  6. ^ «Non-performing loans (NPLs)». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. 
  7. ^ «Verdipapirer med sikkerhet i statsobligasjoner | europalov». europalov.no. Besøkt 26. desember 2019. 
  8. ^ «Økonomisk politik». Folketingets EU-Oplysning (dansk). Besøkt 26. desember 2019. 
  9. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Glossar | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 26. desember 2019. 
  10. ^ a b Utenriksdepartementet (21. november 2013). «Redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget 21. november 2013». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 26. desember 2019.