Otto von Habsburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto
Tronpretendent av Østerrike-Ungarn
Otto
Født 20. november 1912
Reichenau an der Rax, Østerrike-Ungarn
Død 4. juli 2011 (98 år)
Pöcking, Tyskland
Ektefelle Regina
Foreldre Karl I
Zita
Barn Andrea
Monika
Michaela
Gabriela
Walburga Douglas
Karl
Georg
Titler Prins av Østerrike-Ungarn (1912-1916)
Kronprins av Østerrike-Ungarn (1916-1918)
Keiser av Østerrike (Tronpretendent, 1922-1961)
Konge av Ungarn, Kroatia og Böhmen (Tronpretendent, 1922-2007)
Fyrstehus Habsburg

Erkehertug Otto von Habsburg (Franz Josef Otto Robert Maria Anton Karl Max Heinrich Sixtus Xavier Felix René Ludwig Gaetano Pius Ignazius von Habsburg-(Lothringen), født 20. november 1912 i Reichenau an der Rax i Østerrike, død 4. juli 2011 i Pöcking i Tyskland[1]) var europeisk politiker, forfatter, Østerrike-Ungarns tidligere kronprins (1916–1918), fra 1922 til 2007 overhode for Huset Habsburg, og fra 1922 til 1946 nominell konge av Ungarn, da han formelt ble avsatt av kommunistregimet i landet. Han var tronpretendent i Østerrike frem til han i 1961 frasa seg seg tronen i bytte mot rett til å reise inn i landet, og var pretendent til en rekke andre av huset Habsburgs tidligere troner, blant annet i Ungarn og Bøhmen, frem til sønnen Karl von Habsburg-Lothringen i 2007 overtok som overhode for fyrstehuset. Han var suveren av Ordenen det gylne skinn 1922–2000.

Otto von Habsburg var politisk engasjert siden 1930-tallet, og var svært aktiv i motstanden mot både nazisme og kommunisme, og i arbeidet for et forent Europa. I mange år var han Pan-Europa-Unionens visepresident (1957–1973) og president (1973–2004) og medlem av det europeiske parlamentet (1979–1999) for det bayerske konservative partiet, CSU. Han var medinitiator av Den paneuropeiske picnic, en viktig begivenhet under Jernteppets fall i 1989. Han bodde i eksil siden 1918, vokste hovedsakelig opp i Spania, var siden 1954 bosatt i Bayern i Tyskland, og var tysk, østerriksk, ungarsk og kroatisk statsborger. Han ble i 1951 gift med prinsesse Regina av Sachsen-Meiningen.

Han var sønn av keiser Karl av Østerrike-Ungarn og Zita av Bourbon-Parma. Datteren Walburga Douglas er svensk politiker og visepresident i Den paneuropeiske union.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Villa Wartholz der Otto von Habsburg ble født. Fotografiet er fra omkring 1900

Otto ble født i Villa Wartholz ved Reichenau an der Rax i det nåværende østerrikske forbundslandet Niederösterreich som sønn av Karl, den siste keiser av Østerrike og konge av Ungarn, og keiserinne-dronning Zita, født prinsesse av Bourbon-Parma. Ved fødselen var hans titler Hans Keiserlige og Kongelige Høyhet Otto, keiserlig prins, erkehertug av Østerrike, kongelig prins av Ungarn, prins av Bøhmen.

Otto ved foreldrenes kroning i Budapest i 1916.

I november 1916 døde Frans Josef I, og Ottos far, Karl, etterfulgte ham på tronen. Dermed ble Otto kronprins av det østerrikske keiserrike og kongedømmet Ungarn i en alder av fire år. Kort etter reiste kongefamilien på kroningsferd til Ungarn, og en eventyraktig kronprins Otto ble festet til lerretet av en rekke malere og minnene om disse begivenhetene er fremdeles levende i Ungarn. Faren måtte imidlertid oppgi sin makt i 1918, men abdiserte ikke, ved slutten av første verdenskrig. Frem til 1919 levet han med sin familie i Schloß Eckartsau i Niederösterreich, før familien ble tvunget i eksil.

Fra 1919 til 1921 levet familien i Sveits og senere på Madeira og i Spania. Keiseren døde på Madeira i 1922, og Otto ble tronpretendent som tiåring.

Hans utdannelse stod under streng oppsikt av hans mor, som forsøkte å oppdra ham til en katolsk monark. Undervisningen fulgte de gamle timeplanene fra Østerrike-Ungarn, og han måtte lære alle de store språkene i det tidligere dobbeltmonarkiet. I 1930 tok han sin Matura med utmerkelse i Baskerland. Han ble erklært myndig 20. november samme år og Zitas formynderskap tok slutt. Dermed ble Otto overhode for huset Habsburg og suveren av den habsburgske Ordenen av det gylne Vlies. I 1935 avsluttet han sitt samfunnsvitenskapelige studium med doktorgraden ved Det katolske universitetet i Leuven i Belgia.

Otto von Habsburg var nektet innreise i Østerrike gjennom den såkalte Habsburgerloven fra 1919. Fra omkring 1930 fantes det i Østerrike likevel alvorlige forsøk fra ledende østerrikske konservative, deriblant Dollfuss og Schuschnigg, på å innsette Otto von Habsburg på tronen i rammen av et konstitusjonelt monarki. De håpet dermed å bygge bro mellom den politiske høyre- og venstresiden, og styrke østerriksk nasjonal selvbevissthet som motvekt mot nasjonalsosialismen.

Østerrike-Ungarns utstrekning ved Ottos fødsel

Det fantes også allerede fra 1922 tallrike mindre tradisjonalistiske foreninger, bl.a. de såkalte Ottonen, som arbeidet for et konstitusjonelt monarki. Som resultat av denne monarkistiske bevegelsen («legitimister») ble «emigranten» Otto fra 1931 til 1938 utnevnt til æresborger av 1 603 østerrikske kommuner. Kort før Østerrike ble innlemmet i det nasjonalsosialistiske Tyskland ble det arrangert monarkistiske massemønstringer med mer enn 80 000 deltagere i Wien og delstatshovedstedene.

Fra Tysklands, Jugoslavias og Tsjekkoslovakias side ble den monarkistiske bevegelsen i Østerrike møtt med utarbeidelse av invasjonsplaner, og det offisielle Østerrike nøyet seg derfor med kun uoffisielle kontakter med Otto. Habsburgerloven ble også fjernet fra forfatningen, konfiskert eiendom ble gitt tilbake og det ble tidvis utbetalt en apanasje. Samtidig ble dobbeltørnen gjeninnført i riksvåpenet, og den østerrikske forbundshæren betonte sin monarkistiske tradisjon. Otto von Habsburg ble likevel oppfordret av forbundskansler Schuschnigg til ikke å reise til Østerrike for ikke å gi noen av nabolandene noen angrepsgrunn.

Lignende bestrebelser fantes i Ungarn, hvor Horthy regjerte som riksforstander og hvor Otto nominelt var konge til 1946. I Ungarn ble republikken først utropt 2. februar 1946.

Motstand mot nasjonalsosialismen og kommunismen, arbeid for Østerrike[rediger | rediger kilde]

Hitler ønsket å få Otto til å støtte hans bevegelse ved å forespeile ham gjeninnføringen av monarkiet. Dette ble strikt avvist av Otto. Mot slutten av 30-tallet gikk han mot Østerrikes tilslutning til det nasjonalsosialistiske Tyskland.

På grunn av Ottos fiendtlige holdning til nasjonalsosialismen og fordi nasjonalsosialistene fryktet at Kurt Schuschniggs regjering ville gjennomføre en Habsburg-restaurasjon, kalte Hitler sine planer om å innlemme sitt østerrikske fødeland i det nasjonalsosialistiske Tyskland for «Operasjon Otto».

Kort før innmarsjen i Østerrike forsøkte Otto å overbevise Schuschnigg om å utnevne ham til forbundskansler for å organisere militær motstand. Han krevet i et brev til Schuschnigg 17. februar 1938 en fast avvisning av nasjonalsosialismen og en aktiv motstand, og skrev videre

vorerst muß die Befriedung nach links aktiv betrieben werden. Die Arbeiter haben in den letzten Tagen bewiesen, dass sie Patrioten sind. Diese Gruppe kann durch den Nationalsozialismus nicht vergiftet werden, wird daher stets am sichersten für Österreich eintreten, wogegen die Regierung ihr die Möglichkeit geben muss, an der Gestaltung des Vaterlandes – für welches sie sich einzusetzen bereit ist – aktiv mitzuwirken.
(først må man aktivt tilfredsstille mot venstre. Arbeiderne har under de siste dagene bevist at de er patrioter. Denne gruppen lar seg ikke forgifte av nasjonalsosialismen, vil dermed med høyeste sannsynlighet stille opp for Østerrike, hvorfor regjeringen må gi dem muligheten til å medvirke aktivt ved utformingen av fedrelandet – som de er villig til å gå inn for.)

Schuschnigg avviste imidlertid dette.

Etter den tyske innmarsjen ble Otto anklaget for høyforræderi og hans personlige formue beslaglagt etter ordre fra Hitler. Lederne for den monarkistiske bevegelsen, legitimistene, ble arrestert og i stor grad henrettet. Mellom 1938 og 1942 ble mellom 4 000 og 4 500 monarkister fengslet, og mellom 800 og 1 000 drept i konsentrasjonsleirer. Otto von Habsburg, hans mor og søsken ble fratatt det rikstyske statsborgerskap. Den beslaglagte formuen ble overtatt av staten og etter krigen beholdt av Østerrike.

Etter flukt fra Belgia over Paris til Spania hjalp han med å organisere 15 000 menneskers flukt ved å skaffe visa.

I USA og Storbritannia forsøkte han gjennom intensiv kontakt med Roosevelt, Churchill og andre å sikre Østerrikes selvstendighet etter krigen. De allierte hadde planer om å innsette Otto som konge i Ungarn, for å bryte landet ut av alliansen med Tyskland, men også for å demme opp for Sovjetunionens innmarsj i Sentral-Europa. Særlig Churchill var tilhenger av denne planen.

Otto von Habsburg klarte også å vinne Churchill for sin idé om en Donauføderasjon, som innebar en gjenopprettelse av Østerrike-Ungarn med en forfatning etter forbilde av Belgia. I tillegg skulle landene Bayern, Württemberg og Hohenzollern-Sigmaringen gjenopprettes som monarkier og forenes i et sydtysk forbund.

Churchill ønsket å slutte en hard, men ærefull fred med Tyskland, og samtidig gjenopprette Østerrike-Ungarn i modernisert form som motvekt. Churchills tanker måtte imidlertid oppgis etter motstand fra Roosevelt, men fremfor alt fra Stalin.

I sitt eksil arbeidet Otto også for å stanse eller begrense bombekrigen mot Østerrike.

Liv etter krigen[rediger | rediger kilde]

Otto (til høyre) sammen med bl.a. Helmut Kohl

Fra 1940 til 1944 bodde Otto i USA, fra 1944 til 1951 hovedsakelig i Frankrike, senere igjen i Spania, og fra 1954 bodde han i Pöcking i Bayern i Tyskland.

Otto reiste etter krigen først til Innsbruck i den franske okkupasjonssonen i Østerrike. Han forsøkte å få USA til å la være å anerkjenne den nye regjeringen under Karl Renner, som han hevdet var kommunistisk og uten legitimitet fordi den var kommet istand under sovjetisk innflytelse. Et brev fra Renner til Stalin betraktet han som svært mistenkelig. Den gjenopprettede østerrikske republikken utviste Otto i 1946, tross motstand fra franskmennene, og forbød ham å reise inn igjen i landet. Dette skjedde delvis av forfatningsmessige årsaker, da i 1945 forfatningen slik den var i 1929 ble gjeninnført, og dermed også Habsburgerloven av 1919 med status som forfatningslov. Dette skjedde trolig hovedsakelig for å berolige Sovjetunionen, som fryktet en Habsburg-renessanse i Østerrike.

I tiden etter utvisningen hadde Otto fremdeles østerriksk statsborgerskap, men ikke noe reisepass. Med hjelp fra Charles de Gaulle fikk han monegaskisk pass og et pass fra Malteserordenen. Senere fikk han også et spansk diplomatpass fra Franco-regjeringen. På 1950-tallet slo en østerriksk rett fast at Otto var østerriksk statsborger, og gav ham et østerriksk pass som var gyldig i alle land i verden bortsett fra Østerrike.

Otto arbeidet iherdig for å få mulighet til å besøke hjemlandet. I 1961 gav han etter lange forhandlinger med den østerrikske regjeringen avkall på sitt krav på den østerrikske tronen og spesielle rettigheter i Østerrike. I Østerrike oppstod det en strid om dette, da det sosialistiske partiet tvilte på hans oppriktighet. Først i 1966 fikk han besøke Østerrike. Frem til da nektet den sosialistiske innenriksministeren ham innreise, og det østerrikske politiet rykket flere ganger ut for å arrestere den angivelige innreiste «statsfienden». Sosialistene arrangerte også anti-habsburgske demonstrasjoner. Spørsmålet om tilbakelevering av konfiskert eiendom førte til heftige kriser mellom de konservative og sosialistene. Først etter et personlig møte mellom Otto og forbundskansler Bruno Kreisky ble forholdet mellom de østerrikske sosialistene og Habsburg-familien bedret.

I 1961 overveiet Spanias diktator Francisco Franco å innsette Otto som konge av Spania etter sin død. Kildene tyder på at Otto avviste dette etter lange samtaler med Franco på grunn av Habsburgernes lange fravær fra den spanske tronen. Otto skal isteden ha anbefalt Franco å innsette kong Juan Carlos I.

13. juli 1988 reiste Otto von Habsburg for første gang siden 1918 til stor jubel fra landets befolkning til Ungarn, hvor han besøkte Budapest.

19. august 1989 var han beskytter og medinitiator av den paneuropeiske picnik,[2] en nøkkelbegivenhet i Jernteppets fall der den østerriksk-ungarske grense for første gang ble symbolsk åpnet for tre timer. Dette gjorde det mulig for 661 DDR-borgere å flykt til det frie vesten.

Hans første besøk i Sarajevo fant sted 5. april 1997.

Ved sin 90-årsdag ble han æret med store festligheter og av mange europeiske statsoverhoder og regjeringssjefer i Hofburg i Wien.

Arbeid for et forent Europa[rediger | rediger kilde]

Allerede fra 1936 var han medlem av den paneuropeiske unionen. Fra 1957 til 1973 var han dens visepresident, og fra 1973 til 2004 var han, som etterfølger etter grunnleggeren grev Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi, Pan-Europa-Unionens president. Fra 2004 var han ærespresident.

Fra 1979 til 1999 var han medlem av det europeiske parlamentet for det bayerske konservative partiet CSU. Han var to ganger parlamentets alderspresident.

På grunn av sine språkkunnskaper kunne han nesten alltid delta i debattene uten oversetter. Med en italiensk professor og et medlem av den grønne fraksjonen førte han sogar diskusjoner på latin, som på grunn av manglende oversetter ikke kunne bli protokollert.

I 1979 tok han initiativ til en resolusjon som førte til at det ble satt en tom stol i Europaparlamentet som skulle minne om de ufrie folkene bak Jernteppet. Resolusjonen møtte kraftig motstand fra venstreradikale grupper.

Han har utgitt en rekke bøker på tysk, ungarsk og fransk.

En ofte sitert historie fra tiden som Europa-parlamentariker skal ha det til at Otto von Habsburg en gang han kom til parlamentsbygningen la merke til at det var lite med folk der, og spurte resepsjonisten hva som stod på. «Det er fotballkamp», skal resepsjonisten ha svart. «Hvem spiller?» spurte Otto. «Østerrike-Ungarn» svarte resepsjonisten. «Javel, og hvem spiller vi mot?» skal Otto da ha svart.[3]

Familie[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1951 gift med prinsesse Regina av Sachsen-Meiningen (f. 1925) i Nancy, hovedstaden i Lorraine i Frankrike. Med henne fikk han syv barn og 22 barnebarn:

Gravferd[rediger | rediger kilde]

Kistene til Otto von Habsburg og hans kone i Kapusinerkirken i Wien

Otto von Habsburg døde i sitt hjem i Pöcking i Bayern 4. juli 2011. Det ble holdt rekviemmesser i Pöcking og München. Levningene ble deretter først til Østerrike sammen med sarkofagen til hans kone, som ble overført fra Veste Heldburg i Thüringen. Den 12. juli ble det holdt rekviemmesse i Mariazell i Østerrike. Otto von Habsburg gravlegges 16. juli 2011 i Keiserkrypten i Wien etter rekviemmesse i Stefansdomen. Legeme og hjerte gravlegges etter gammel tradisjon separat. Hjertet skal 17. juli gravlegges i Pannonhalma i Ungarn.[4]

Titler[rediger | rediger kilde]

De fulle titler han gjorde krav på er:

Av Guds nåde keiser av Østerrike, apostolisk konge av Ungarn, konge av Bøhmen, av Dalmatia, Kroatia, Slavonia, Galicia, Lodomeria, Illyria, konge av Jerusalem, erkehertug av Østerrike, storhertug av Toscana og Krakau, hertug av Lothringen, Salzburg, Steyer, Kärnten, Krain og Bukowina, storfyrste av Siebenbürgen, markgreve av Mähren, hertug av Oberschlesien og Niederschlesien, av Modena, Parma, Piacenza og Guastella, av Auschwitz og Zator, av Teschen, Friaul, Ragusa (Dubrovnik) og Zara, fyrstelig greve av Habsburg og Tirol, av Kyburg, Görz og Gradiska, fyrste av Trient og Brixen, markgreve av Ober- og Niederlausitz og i Istria, greve av Hohenems, Feldkirch, Bregenz, Sonnenberg, herre av Trieste, av Cattaro, storvojvod av vojvodskapet Serbia.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Coutumes et droits successoraux paysans en Autriche (1935; diss.)
  • Entscheidung für Europa (1953)
  • Probleme des Atomzeitalters (1955)
  • Soziale Ordnung von morgen (1957)
  • Bernhard von Baden (1958)
  • Im Frühling der Geschichte (1961)
  • Der Ferne Osten ist nicht verloren (1963)
  • Européens et Africains — L’entente nécessaire (1963)
  • Europa, Grossmacht oder Schlachtfeld (1963)
  • Afrika ist nicht verloren (1964)
  • Gottes Hand in der Geschichte (1966)
  • Karl V. (1967), ISBN 3-85002-286-2
  • Politik für das Jahr 2000 (1968)
  • Les Transports et l´Europe (1969)
  • Bis hierher und weiter (1974)
  • Die Heilige Hedwig von Schlesien und unsere Zeit (1974), ISBN 3-7008-0126-2
  • La Naissance d’un continent (1975)
  • Idee Europa, Angebot der Freiheit. (1976)
  • Jalta és ami utána Következett (1979)
  • Europa – Garant der Freiheit (1980)
  • Die Reichsidee – Geschichte und Zukunft einer übernationalen Ordnung (1986), ISBN 3-85002-228-5
  • Macht jenseits des Marktes. Europa 1992. (1988), ISBN 3-85002-267-6
  • Igy láttam ... (1992)
  • Európáért (1992)
  • Nicht geschossen ist auch verfehlt (1992)
  • Úvahy o Evrope (1993)
  • Friedensmacht Europa – Sternstunden und Finsternis (1995), ISBN 3-85002-368-0
  • Die Paneuropäische Idee – Eine Vision wird Wirklichkeit (1999), ISBN 3-85002-424-5
  • Ein Kampf um Österreich 1938-1945 (2001), ISBN 3-85002-460-1
  • Unsere Welt ist klein geworden – Die Globalisierung der Politik (2006)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephan Baier, Eva Demmerle: Otto von Habsburg, Die Biografie. (2002) ISBN 3-85002-486-5
  • Gordon Brook-Shepherd: Uncrowned Emperor: The Life and Times of Otto von Habsburg. (2002) ISBN 1-85285-439-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Otto von Habsburg dies at age 98», Associated Press, 4. juli 2011. Besøkt 4. juli 2011.
  2. ^ «Otto von Hapsburg, a Would-Be Monarch, Dies at 98», New York Times, 4. juli 2011. Besøkt 11. juli 2011.
  3. ^ http://www.bt.no/meninger/kommentar/kobbeltveit/article389896.ece
  4. ^ Habsburg: Last Austro-Hungarian heir to be buried, BBC News, 16. juli 2011. Besøkt 16. juli 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Otto von Habsburg-Lothringen – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Karl av Østerrike 
Overhode for huset Habsburg
Etterfølger:
 Karl von Habsburg-Lothringen 
Forgjenger:
 Karl av Østerrike 
Keiser av Østerrike (tronpretendent)
Etterfølger:
 krav oppgitt 
Forgjenger:
 Karl av Østerrike 
Konge av Ungarn, Kroatia og Böhmen (tronpretendent)
Etterfølger:
 ingen 
Forgjenger:
 Karl av Østerrike 
Ordensherre av Ordenen av det gylne Vlies
Etterfølger:
 Karl von Habsburg-Lothringen