Passet nevner Den europeiske unionen med tanke på unionsborgerskapet.
Unionsborgerskapet, også kjent som EU-borgerskapet er et begrep som ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Unionsborgerskapet er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse.[1] Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
Unionsborgerskapets innhold er fastlagt i traktaten om den europeiske unions virkemåte (artikkel 18) og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (kapittel V). Unionsborgerskapet gir rett til å bosette seg hvor som helst i EU og å stemme ved valg til Europaparlamentet og ved kommunevalg. Unionsborgerne kan kontakte EUs institusjoner og andre organer direkte, og har rett til å motta svar på et av de offisielle språkene i EU. Unionsborgere som befinner seg utenfor EU har rett til konsulær beskyttelse fra et annet medlemslands ambassade eller konsulat dersom ens eget land ikke har egen representasjon der.[2]
Gjennom EØS-avtalen har også statsborgere i EØS-landene Norge, Island og Lichtenstein visse av rettighetene som unionsborgere har. De er blant annet likestilt med EU-borgere med hensyn til forbudet mot diskriminering av nasjonalitet, likebehandling, gjennomsiktighet og proporsjonalitet for alle offentlige kontrakter med grenseoverskridende interesse. EØS-borgerne har samme rett som EU-borgerne til fri bevegelighet over landegrensene.[3]
