Europeisk integrasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Europeisk integrasjon er den vanlige betegnelse på den politiske, økonomiske, militære, sosiale, kulturelle og juridiske integrasjonen av europeiske nasjoner som har foregått hovedsakelig etter andre verdenskrig og frem til idag. Viktige institusjonene for europeisk integrasjon er Europarådet og EU. Dagens EU er integrasjonsprosessens siste resultat. Integrasjonen har blant annet foregått gjennom overføring av suverenitet fra det enkelte land til fellesskapsorganene i EU.

Norge er ikke medlem av EU, men omfattes av denne prosessen gjennom sitt medlemskap EØS-avtalen som er et samarbeid mellom EU og tre av fire medlemsstatene i det europeiske frihandelsforbund (EFTA) som omfatter deltagelse i det indre marked og samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Forordninger og direktiver som er «EØS-relevante» må derfor også innføres i Norge, og personvernforordningen (GDPR) og postdirektivet er eksempler på dette.

Begrepets innhold[rediger | rediger kilde]

Det politiske fellesskapet[1] som skapes gjennom integrasjonen, er kjennetegnet ved stadig nye saksområder for samarbeidet, nye medlemsland i EU og overføring av myndighet til de europeiske institusjonene fra medlemslandene.[2][3] Integrasjon kan også foregå ved en kulturell sammenveving av land, og da uten å overføre suverenitet.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Gjennom historien har ulike årsaker drevet fram ideer om et organisert samarbeid mellom europeiske land. Allerede på 1400-tallet fremmet den bøhmiske kongen Georg Podiebrad en union av kristne europeiske land for å forhindre fortsatt osmansk erobring.[5] I løpet av århundrene etter har filosofer, forfattere og politikere foreslått en forening av de europeiske landene, ofte som et middel for å forhindre krig, som med jevne mellomrom har brutt ut på kontinentet, eller inspirert av den økonomiske og politiske utviklingen som har fulgt etter at USA ble grunnlagt. Idéen om Europas forente stater ble lagt fram av George Washington og har siden i blant blitt tatt opp, blant annet av Victor Hugo, Lev Trotskij og Winston Churchill.

Etter andre verdenskrig ble det mulig å implementere integrering av landene i Europa på et organisert nivå, med hovedmotivet for å forhindre gjentakelse av en lignende krig, men også fordi de vesteuropeiske nasjonene ønsket å presentere et tydelig alternativ til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa som ble konsekvensen ved slutten av andre verdenskrig. Spesielt blant gaullistene som styrte Frankrike etter krigen, var det bekymring for et vest-europa i skyggen av USA.

De viktigste institusjonene for europeisk integrasjon i dag er Europarådet, en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon som ble opprettet den 5. mai 1949 og består av alle europeiske stater (unntatt Hviterussland og Vatikanstaten) som først og fremst jobber innen områdene rettshåndhevelse, menneskerettigheter og demokratisk utvikling, og den europeiske union (EU), som består av 27 europeiske stater som utvikler det politiske og økonomiske samarbeidet, for eksempel i form av det indre marked, valutaunion og et felles parlament med lovgivende makt i begrensede områder. Schengen-området gjør det mulig for EU/EØS-borgere å reise innen området uten pass er et annet praktisk eksempel på europeisk integrasjon som er utviklet i EU.

Norge er knyttet til EU gjennom EØS-avtalen som er et samarbeid inngått mellom EU og tre av fire medlemsstatene i det europeiske frihandelsforbund (EFTA) som omfatter deltagelse i det indre marked og samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. EFTA ble etablert av 7 europeiske land i 1960, deriblant Danmark, Norge og Sverige. Også Island ble medlem i 1970. Danmark ble i stedet for medlem av EEC i 1972. Alle de nordiske landene utenom Island og Norge har siden blitt medlemmer av EU.

Integrasjonen gjennom EU har røtter tilbake til Schuman-planen og Kull- og stålunionen etablert i 1951. Forsøket på å laget et europeisk forsvar (Vestunionen) mislyktes i 1954. Samarbeidet i EU ble utvidet i 1957, ved dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), opprinnelig kalt Roma-traktaten og Det europeiske atomenergifellesskap. Den europeiske landbrukspolitikken ble utvidet i 1960-årene. I 1986 kom Den europeiske enhetsakt, med bestemmelser om det indre marked.[4]

Ved grunnleggelsen av Den europeiske union ved Maastricht-traktaten i 1992 ble det uttalt at denne var «en ny fase i den europeiske integrasjonsprosess». Videre ble det dannet en økonomisk og monetær union (ØMU), som dannet grunnlaget for eurosamarbeidet.[6]

I preamblet til Traktaten om Den europeiske unions virkemåte, vedtatt som del av Lisboa-traktaten i 2007, er integrasjonen beskrevet som «en stadig tettere sammenslåing av de europeiske folk».[7]

Ved siden av Europarådet og EU er det en rekke mer eller mindre uavhengige organisasjoner som jobber for samarbeid i Europa, som det europeiske frihandelsforbund (EFTA), den europeiske kringkastingsunion (EBU), den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) og European Football Association (UEFA). Videre er det en rekke regionale samarbeidsorganisasjoner, for eksempel Nordisk råd og Benelux, som fremmer regional integrasjon i Europa.

Den europeiske unions historie[rediger | rediger kilde]

Signert
I kraft
Dokument
1948
1948
Brüssel-traktaten
1951
1952
Paris-traktaten
1954
1955
Parisavtalene
1957
1958
Roma-traktaten/
Euratom-traktaten
1965
1967
Fusjons-traktaten
1975
Rådets første møte
1986
1987
Enhetsakten
1992
1993
Maastricht-traktaten
1997
1999
Amsterdam-traktaten
2001
2003
Nice-traktaten
2007
2009
Lisboa-traktaten
Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif
                       
Den europeiske unions tre søyler:  
De europeiske fellesskap:  
Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)
Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) Utløpt i 2002 Den europeiske union (EU)
    Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC) Det europeiske fellesskap (EF)
    TREVI De rettslige- og indre anliggender (RIA)  
  Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)
  Det europeiske politiske samarbeid (EPS) Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)
Vestunionen (WU) Den vesteuropeiske union (WEU)    
Utløpt i 2011  
                   

Europeisk integrasjon i vitenskapen[rediger | rediger kilde]

Europeisk integrasjon er i likhet med også annen form for internasjonal politisk integrasjon, gjenstand for vitenskapelige studier og teori.[8][9] To kjernespørsmål er for det første om den europeiske integrasjon foregår i samsvar med interessene til og under kontroll av nasjonalstatene og deres regjeringer. Alternativt er spørsmålet om integrasjon utløser en egendynamikk som regjeringene ikke klarer å styre.[10]

Europeiske lands medlemskap i ulike organisasjoner[rediger | rediger kilde]

EuroparådetSchengen-områdetEFTAEØSNordisk rådVisegrádgruppenBaltisk forsamlingBeneluxEurosonenDen europeiske unionEUs tollunionCommon Travel AreaBSECGUAMUnionsstaten Russland og HviterusslandCEFTAEurosonen#Andre land med euroSveitsIslandNorgeLiechtensteinSverigeDanmarkFinlandPolenTsjekkiaUngarnSlovakiaEstlandLatviaLitauenBelgiaNederlandItaliaØsterrikeSloveniaFrankrikeTysklandMaltaSpaniaPortugalLuxembourgKyprosIrlandStorbritanniaMonacoAndorraSan MarinoKroatiaVatikanstatenHellasTyrkiaBulgariaRomaniaGeorgiaUkrainaAserbajdsjanMoldovaBosnia-HercegovinaNord-MakedoniaMontenegroAlbaniaSerbiaArmeniaRusslandHviterusslandFNs midlertidige administrasjon i Kosovo
Et klikkbart Euler-diagram som viser forholdet mellom flere overnasjonale europeiske organisasjoner.sdr

Diagrammet til høyre oppsummerer ulike organisasjoner for økonomisk og politisk integrasjon i Europa.

Medlemsskap av EU-land i andre organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Alle medlemsland i EU er også medlem av:

Alle medlemsland i EU har organisasjoner som er medlem av:

Alle medlemsland i EU har organisasjoner som er medlemmer, assosierte partnere eller observatører av:

  • European Network of Transmission System Operators for Gas

Alle medlemsland i EU er lokalisert innen Det europeiske kringkastingsområdet

Mest integrerte land[rediger | rediger kilde]

Fjorten europeiske stater er medlem av Euroområdet og NATO. Disse er Belgia, Estland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Latvia, Litauen, Luxemburg, Nederland, Portugal, Slovakia, Slovenia og Spania.

De er alle medlemmer av:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sæter, Martin (22. februar 2017). «integrasjon – internasjonal politikk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. mars 2018. 
  2. ^ Knudsen, Olav Fagelund (9. mars 2018). «EUs historie». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  3. ^ «Europeisk integrasjon - Historie Vg2 og Vg3 - NDLA». ndla.no. Besøkt 11. mars 2018. 
  4. ^ a b Førland, Tor Harald; Claes, Dag Harald (1998). Europeisk integrasjon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 11, 14. 
  5. ^ Nationalencyklopedin: oppslagsord Georg Podiebrad. 
  6. ^ «Konsolidered udgave af trakataten om den europæiske union.». 2007. «en ny fase i den europæiske integrasjonsproces» 
  7. ^ «EUR-Lex - 12016ME/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu (dansk). Besøkt 8. mars 2018. «en stadig snævrere sammenslutning mellem de europæiske folk» 
  8. ^ «Videreutdanning i Europeisk integrasjon og EØS-forvaltning»». www.inn.no (norsk). Arkivert fra originalen 12. mars 2018. Besøkt 11. mars 2018. 
  9. ^ Sæter, Martin (22. februar 2017). «integrasjon – internasjonal politikk». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  10. ^ Frank Schimmelfennig (2015). «Mehr Europa – oder weniger? Die Eurokrise und die europäische Integration | bpb». Bundeszentrale für politische Bildung (tysk). Geschieht und verbleibt die europäische Integration im Interesse und unter Kontrolle der Nationalstaaten und ihrer Regierungen? Oder löst die Integration eine Eigendynamik aus, die von den Regierungen nicht mehr eingefangen werden kann? Und wenn das so ist, führt diese Eigendynamik zu mehr Integration oder weckt sie Gegenkräfte, die die Integration zum Stillstand bringen oder gar zu weniger Europa führen?. Besøkt 11. mars 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]