Pax Europaea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
De stadige utvidelsene av Den europeiske union og dens forløpere

Pax Europaea (latin for den europeiske fred – henspiller på den historiske Pax Romana) utgjør den fredfulle perioden Europa har opplevd etter Den annen verdenskrig, ofte sett i sammenheng med opprettelsen av Den europeiske union (EU) og dens forløpere.[1] Etter Den kalde krigen har denne freden vært enda tydeligere på grunn av de minskede politiske spenningene, med unntak av det tidligere Jugoslavia.

Det transatlantiske samarbeidet og europeisk integrasjon var tenkt å kunne opprettholde den skjøre freden som var skapt i Europa. Da kontinentet gjennom århundrer stadig var kastet ut i krig, var hensikten med opprettelsen av De europeiske fellesskap i 1950-årene å danne et samarbeide som var så omfattende at krig mellom de deltagende land ville umuliggjøres. Disse fellesskapene, og andre samarbeid som for eksempel NATO, omfattet mesteparten av det vestlige, nordre og sydlige Europa. Til tross for at det sentrale og østlige Europa forble i Sovjetunionens maktsfære, opplevde også disse landene lite fysisk konflikt, med unntak av internt maktmisbruk, frem til 1990-årene da Jugoslavia-krigene brøt ut mens dette landet raknet. I denne sammenheng ble EUs strukturer kritisert for den opplevde handlingslammelsen. I dag er disse nye landene på Balkan kandidater til å innlemmes i EU.

I dag omfatter unionen 28 land, mens flertallet av de resterende europeiske land søker medlemskap (tolv land tilsluttet seg EU på 2000-tallet). I tillegg er flere land, deriblant Norge, tilknyttet EU gjennom økonomiske avtaler og traktater, blant annet ved Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS). Innenfor integrasjonssfæren har ingen militær konflikt siden. Dette utgjør den lengstlevende freden på det vesteuropeiske kontinent siden Pax Romana.

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tsoukalis, Loukas (2005). What Kind of Europe?. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-927948-7. 
  2. ^ «Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.