Europarett
Europarett omfatter språklig rettssystemene for Den europeiske union og Europarådet, som eksisterer side om side på selvstendig grunnlag. I alminnelig tale brukes begrepet mest om reglene knyttet til EU. Dette rettssystemet består av en rekke traktater, lover, rettspraksis og andre dokumenter som er vedtatt av Den europeiske unionens medlemsstater, og som kan ha enten direkte effekt eller indirekte effekt på de nasjonale lovene i de enkelte medlemsland.[2]
EU-retten[rediger | rediger kilde]
EU-retten (fransk og engelsk: Aquis) er de samlede rettigheter og forpliktelser som sammenbinder EU-landene som medlemmer av EU. Rettssystemet omfatter:
- traktatene og de prinsipper og målsetninger som fremgår av disse
- lovgivning som gis med hjemmel i traktatene og EU-domstolenes rettspraksis
- erklæringer og resolusjoner som EU vedtar
- de handlinger som gjøres innenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk
- de handlinger som vedtas i forbindelse med de rettslige og indre anliggender
- de internasjonale avtaler som EU har inngått, og som EU-landene har inngått med hverandre innenfor EUs område.[3]
Søker land skal akseptere EU-retten, før de blir medlemmer av EU. Kun i særlige tilfeller blir det gjort unntak fra dette, og bare i begrenset omfang. Søkerland skal innføre EU-retten i sine nasjonale rettssystemer tidspunktet de tiltrer unionen, og er bundet av den fra det samme tidspunkt.[3]
Primærretten i EU[rediger | rediger kilde]
Primærretten kan betraktes som den viktigste rettskilde i Den europeiske union. Den rangerer høyest i den europeiske rettsorden og omfatter først og fremmest følgende traktater:
- Traktaten om den europeiske union
- Traktaten om den europeiske unions virkemåte
- Euratom-traktaten
- Protokoller og tilleggs-traktater, traktatene om et lands tiltredelse til EU og andre traktater[4]
Ved disse traktatene fordeles kompetansen mellom EU og medlemsstaten, beslutningsprosessen og EU-institusjonenes kompetanse og utstrekningen av dem på hvert enkelt politikkområde.[4]
Den siste revisjon av primærretten fant sted ved Lisboa-traktaten i 2009.[4]
Sekundærretten i EU[rediger | rediger kilde]
Sekundærretten består av ensidige rettsakter og avtaler. Ensidige rettsakter er hovedsakelig de rettsakter som er nevnt i Traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 288, blant annet
Vedtak er en rettsakt som er bindende kun for dem det angir eller retter seg mot. Anbefalinger og uttalelser er noe medlemslandenes myndigheter kan, men ikke må ta hensyn til.[5][6]
Europarådet[rediger | rediger kilde]
Europaretten omfatter de folkerettslige traktater og avtaler som Europarådet inngår, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske sosalpakt. Rettstvister knyttet til dette rettsområdet løses av Den europeiske menneskerettsdomstol.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «EU-lovgivningen - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 2. august 2020.
- ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europarecht | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 2. august 2020.
- ^ a b «Ordliste til resuméer - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 30. august 2020.
- ^ a b c d «Den europæiske e-justice-portal - EU-ret». e-justice.europa.eu. Besøkt 2. august 2020.
- ^ Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512.
- ^ «Traktaten om den europeiske unions funksjonsmåte, artikkel 288». 7. juni 2016. s. 171. Besøkt 5. april 2019.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Law of the European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Gjeldende traktater på EUR-Lex (dansk)
| ||||||||||||||||||||||||||
Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.
|