Georges Bidault

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Georges Bidault
Eisenhower Thunderjet 3e escadre de chasse 4580.JPG
Født 5. oktober 1899
Moulins
Død 27. januar 1983
Cambo-les-Bains
Ektefelle Suzanne Borel
Parti Mouvement républicain populaire, Front national
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Utmerkelser Æreslegionen, medlem av Frigjøringsordenen, Médaille de la Résistance, Q20856048

Georges-Augustin Bidault (født 5. oktober 1899 i Moulins i Frankrike, død 27. januar 1983 i Cambo-les-Bains) var en fransk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Georges Bidault var sønn av en forsikringsdirektør. Han var soldat mot slutten av første verdenskrig og studerte ved Sorbonne. Han ble historielærer. Fra 1925 til 1926 var han historielærer i Valenciennes, 1926 til 1931 i Reims, fra 1931 ved Lycée Louis-le-Grand i Paris. I 1932 medvirket han ved grunnleggelsen av den franske katolske ungdomsbevegelse og fra 1934 var han urtgiver av seb kristeligdemokratisk-antifascistiske avis l’Aube. Han var fast spaltist der og prosesterte gjennom den blant annet mot Münchenavtalen i 1938. Bidault var leder for det kristeligdemokratiske Parti démocrate populaire (PDP).

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 trådte gan inn i den franske hær, og etter det franske krigsnederlag i juni 1940 havnet han i tysk ktigsfangenskap. Etter sin løslatelse i juli 1941 kunne han i Paris ikke lenger fortsette som journalist, på grunn av de politiske holdninger han hadde lagt for dagen. I oktober 1941 flyttet han til den ikke-okkuperte Sydsonen av Frankrike. Der sluttet han seg til motstandsgruppen Liberté, som senere forente seg med gruppen Combat under Henri Frenay. Jean Moulin rekrutterte ham til å forsøke å bygge opp en undergrunnspresse og grunnlegge undergrunnsavisen Combat sammen med Albert Camus.

Bidault deltok ved opprettelsen av undergrunnsparlamentet Conseil National de la Résistance (CNR) som representant for PDP i Paris teil. Av den grunn dro han fra Lyon tilbake til Paris og oppholdt seg der i skjul.

Etter at Gestapo hadde tatt Moulin til fange, ble han formann for CNR. I 1944 oggentliggjorde han et Chartre de la Résistance, som la frem planer for omfattemnde reformer etter krigens slutt.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen grunnla han det kristendemokratiske partiet Mouvement Républicain Populaire og var leder av Frankrikes provisoriske regjering 1946.

Hav var leder for den franske delegasjon til San Francisco-konferansen, som etablerte FN, fra april til juni 1945. Under konferansen klarte Frankrike å sikre seg fast sete 8 ikkerhetsrådet]].

Han var en av landets mest fremtredende politikere under den fjerde republikken og tjenestegjorde blant annet som statsminister 1949–1950, viseregjeringssjef 1950 og 1951–1952 samt utenriksminister 1944–1946, 1947–1948 og 1953–1954. I forbindelse med frigjøringskrigen i Algerie støttet Bidault i begynnelsen Charles de Gaulle, men da denne støttet Algeries uavhengighet brøt Bidault med de Gaulle og gikk med i den militante Organisation de l'armée secrète.

I 1962 ble Bidault anklaget for konspirasjon mot staten og ble tvunget til eksil i Brasil og senere Belgia. Han vendte tilbake til Frankrike i forbindelse med et amnesti i 1968.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barthélémy Ott: Georges Bidault, l’indomptable, Imprimerie du Vivarais, 1975.
  • Bulletin de l'Association des Amis de Georges Bidault, janvier 1986, Presses Sudestasie, 1985, ISBN 285881-035-4
  • Jacques Dalloz: Georges Bidault, Biographie politique, L'Harmattan, 1993.
  • Jean-Claude Demory: Georges Bidault, Éditions Julliard, 1995.
  • Jean-Rémy Bézias: Georges Bidault et la politique étrangère de la France (États-Unis, Europe, Proche-Orient), 1944-1948, L'Harmattan, 2006.


Forgjenger:
 Pierre Laval 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Félix Gouin 
Leder av den provisoriske regjeringen
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Léon Blum 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Robert Schuman 
Forgjenger:
 Henri Queuille 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Henri Queuille 
Forgjenger:
 Robert Schuman 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Pierre Mendès-France