Georges Bidault

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Georges Bidault
Eisenhower Thunderjet 3e escadre de chasse 4580.JPG
Født 5. oktober 1899
Moulins
Død 27. januar 1983
Cambo-les-Bains
Ektefelle Suzanne Borel
Parti Mouvement républicain populaire, Front national
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling
Utmerkelser Æreslegionen, medlem av Frigjøringsordenen, Médaille de la Résistance, Grand Master of the Legion of Honour

Georges-Augustin Bidault (født 5. oktober 1899 i Moulins i Frankrike, død 27. januar 1983 i Cambo-les-Bains) var en fransk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Georges Bidault var sønn av en forsikringsdirektør. Han var soldat mot slutten av første verdenskrig og studerte ved Sorbonne. Han ble historielærer. Fra 1925 til 1926 var han historielærer i Valenciennes, 1926 til 1931 i Reims, fra 1931 ved Lycée Louis-le-Grand i Paris. I 1932 medvirket han ved grunnleggelsen av den franske katolske ungdomsbevegelse og fra 1934 var han urtgiver av seb kristeligdemokratisk-antifascistiske avis l’Aube. Han var fast spaltist der og prosesterte gjennom den blant annet mot Münchenavtalen i 1938. Bidault var leder for det kristeligdemokratiske Parti démocrate populaire (PDP).

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 trådte gan inn i den franske hær, og etter det franske krigsnederlag i juni 1940 havnet han i tysk ktigsfangenskap. Etter sin løslatelse i juli 1941 kunne han i Paris ikke lenger fortsette som journalist, på grunn av de politiske holdninger han hadde lagt for dagen. I oktober 1941 flyttet han til den ikke-okkuperte Sydsonen av Frankrike. Der sluttet han seg til motstandsgruppen Liberté, som senere forente seg med gruppen Combat under Henri Frenay. Jean Moulin rekrutterte ham til å forsøke å bygge opp en undergrunnspresse og grunnlegge undergrunnsavisen Combat sammen med Albert Camus.

Bidault deltok ved opprettelsen av undergrunnsparlamentet Conseil National de la Résistance (CNR) som representant for PDP i Paris teil. Av den grunn dro han fra Lyon tilbake til Paris og oppholdt seg der i skjul.

Etter at Gestapo hadde tatt Moulin til fange, ble han formann for CNR. I 1944 oggentliggjorde han et Chartre de la Résistance, som la frem planer for omfattemnde reformer etter krigens slutt.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen grunnla han det kristendemokratiske partiet Mouvement Républicain Populaire og var leder av Frankrikes provisoriske regjering 1946.

Hav var leder for den franske delegasjon til San Francisco-konferansen, som etablerte FN, fra april til juni 1945. Under konferansen klarte Frankrike å sikre seg fast sete 8 ikkerhetsrådet]].

Han var en av landets mest fremtredende politikere under den fjerde republikken og tjenestegjorde blant annet som statsminister 1949–1950, viseregjeringssjef 1950 og 1951–1952 samt utenriksminister 1944–1946, 1947–1948 og 1953–1954. I forbindelse med frigjøringskrigen i Algerie støttet Bidault i begynnelsen Charles de Gaulle, men da denne støttet Algeries uavhengighet brøt Bidault med de Gaulle og gikk med i den militante Organisation de l'armée secrète.

I 1962 ble Bidault anklaget for konspirasjon mot staten og ble tvunget til eksil i Brasil og senere Belgia. Han vendte tilbake til Frankrike i forbindelse med et amnesti i 1968.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barthélémy Ott: Georges Bidault, l’indomptable, Imprimerie du Vivarais, 1975.
  • Bulletin de l'Association des Amis de Georges Bidault, janvier 1986, Presses Sudestasie, 1985, ISBN 285881-035-4
  • Jacques Dalloz: Georges Bidault, Biographie politique, L'Harmattan, 1993.
  • Jean-Claude Demory: Georges Bidault, Éditions Julliard, 1995.
  • Jean-Rémy Bézias: Georges Bidault et la politique étrangère de la France (États-Unis, Europe, Proche-Orient), 1944-1948, L'Harmattan, 2006.


Forgjenger:
 Pierre Laval 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Félix Gouin 
Leder av den provisoriske regjeringen
Etterfølger:
 Léon Blum 
Forgjenger:
 Léon Blum 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Robert Schuman 
Forgjenger:
 Henri Queuille 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Henri Queuille 
Forgjenger:
 Robert Schuman 
Frankrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Pierre Mendès-France