Subsidiaritetsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Subsidiaritetsprinsippet er en maksime fra katolsk sosialtenkning om forholdet mellom staten og samfunnet. Det kommer av latin «subsidium ferre» (oversatt: tilby hjelp), og uttrykker at staten i sitt forhold til samfunnet ikke gjør mer, men heller ikke mindre enn det som er nødvendig som hjelp til selvhjelp. Det er etter andre verdenskrig blitt innført som et politisk prinsipp, både i Tyskland og Den europeiske union.

I katolsk sosialtenkning innebærer prinsippet at samfunnet ikke skal involvere seg i løsning av spørsmål som kan løses av familien. På politisk nivå betyr prinsippet at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

I norsk sammenheng er det av og til forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet».

Katolsk sosiallære[rediger | rediger kilde]

Oswald von Nell-Breuning skapte uttrykket subsidaritetsprinsippet.

Subsidiaritetsprinsippet som ordrett begrep stammer fra pave Pius XIs sosialencyklika Quadragesimo anno (i det fjerde år) «om de samfunnsmessige ordninger» av 15. mai 1931.[1] Hovedforfatteren (pavens ghostwriter) og dermed den som skapte ordet, var den tyske jesuitten Oswald von Nell-Breuning. Ifølge denne «høyst vektige sosialfilosofiske grunnsetning» kan «det som enkeltmennesket er i stand til å yte på eget initiativ og av egne krefter ikke fratas ham og tilvises samfunnets virkeområde» (Quadragesimo anno, Nr. 79).

Den europeiske union (EU)[rediger | rediger kilde]

Maastricht-traktaten[rediger | rediger kilde]

I Den europeiske union ble subsidiaritetsprinsippet innført ved en protokoll ved Maastricht-traktaten i 1993. Prinsippet forplikter EU til å avstå fra å vedta ny fellesskapslovgivning dersom målet bedre kan nås på regionalt eller nasjonalt nivå. Prinsippet gjelder på områder hvor EU ennå ikke har blitt overført enekompetanse til å fatte beslutninger. Det er Europakommisjonen og traktatene som avgjør om prinsippet skal komme til anvendelse. Dette følger av Kommisjonens enerett til å initiere nye lover.

Pragmatisk tilnærming[rediger | rediger kilde]

Bruk av subsidiaritetsprinsippet medfører at beslutninger i prinsippet kan forsvares både når det gjelder EU-lovgivningens eventuelle påvirkning av den nasjonale lovgivningen og i forhold til andre nivåer, for eksempel interesseorganisasjoner og borgernes interesser. I det første tilfellet betyr det at EU-lovgivningen bare bør settes i verk når det er nødvendig utfra overordnete hensyn og har betydning for mange medlemsland, og at en bør etterstrebe den minst inngripende rettssakten, som kan føre til den ønskelige effekten, og at generelle prinsipper og oppfordringer bør avløse detaljerte regler. I det andre tilfellet betyr det at interessegrupper kan argumentere for mindre politisk innblanding på sine områder, og at en kan argumentere for å legge oppgaver til lavere nivåer – for eksempel regionale og lokale forvaltningsnivåer, private og frivillige institusjoner – og at en skal styrke det personlige og familiemessige engasjementet.

Man bør allikevel merke seg at ved en eventuell kompetansestrid er det EU-domstolens tolkninger av EU-traktatene som gjelder.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Tysklands administrative inndeling.

Den tyske grunnloven fra 1949 bygger på en «vertikal maktfordeling», i tillegg til den ordinære maktfordeling mellom den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. Etter grunnlovens artikkel 30 er det bare den makt som uttrykkelig fremgår av grunnloven som ligger til staten Tyskland. Den øvrige makt tilligger landets delstater.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Subsidarität | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 14. april 2018. 
  2. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Föderalismus». www.bpb.de (tysk). Besøkt 15. april 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]