EUs felles landbrukspolitikk

EUs felles landbrukspolitikk (engelsk: Common Agricultural Policy, CAP) er et politikkområde i EU der myndigheten er delt mellom EU og medlemslandene. Den felles landbrukspolitikk ble iverksatt i 1962 og har gjennomgått flere reformer. Politikkområdets andel av EUs budsjett har falt jevnt, fra 70 % i 1985 til 30 % til landbruket og 9 % til landdistriktene i 2020. Forslaget til nytt langtidsbudsjett for perioden 2021–2027 bygget videre på en deling av den totale støtten, med ca 75 % i direkte bidrag og 25 % til landdistriktene.

Historie

En felles landbrukspolitikk ble foreslått av Europakommisjonen i 1960, hensikten var å samordne de seks opprinnelige EU-landenes politikk på området så man kunne få en fri flyt av landbruksvarer innen unionen. Bøndenes organisasjoner og spesielt Frankrike ønsket en sterk statlig kontroll med landbrukssektoren.

Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 ble det gjennomført en omfattende reform av Den felles jordbrukspolitikken (CAP).

Tidslinje

• 1962: Tre viktige prinsipper ble slått fast som styrende for CAP: et enhetlig marked, fortrinnsrett for unionen og finansiell solidaritet. Siden det har CAP vært et sentralt ledd i EUs institusjonelle system og har også tatt en stor del av EUs budsjett.
• 1984: Bedriftene var blitt så effektive at det ble produsert for mye landbruksvarer, og det ble iverksatt tiltak for å bringe produksjonen i samsvar med etterspørselen.
• 1992: Rio-konferansen ble avholdt og prinsippet om bærekraftig utvikling internasjonalt lansert. CAP gikk fra å støtte markedet til å støtte produsentene.
• 2003: Støtten til produsentene ble avviklet. Bøndene mottok isteden inntektsstøtte, på vilkår av at de produserte i samsvar med EUs standarder.
• 2013: CAP gjennomgikk en ny reform. Formålet var å styrke sektorens konkurranseevne, fremme et bæredyktig landbruk og innovasjon, støtte arbeidsplasser og vekst i landbruksområdene og flytte den finansielle bistand i retning av produktiv arealutnyttelse.

Formål

Målet for CAP er etter Lisboa-traktaten definert artikkel 39 i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV):

1. å øke produktiviteten, ved å støtte tekniske fremskritt og sørge for optimal bruk av produksjonsfaktorene, spesielt arbeidskraft.
2. å sørge for en rimelig levestandard for bøndene
3. å stabilisere markedet for jordbruksprodukter
4. å sikre tilgjengeligheten av jordbruksprodukter
5. å sikre konsumentene mat til fornuftige priser

Landbrukspolitikken er felles for alle medlemslandene i EU. Den styres og finansieres på EU-plan av midler fra EUs budsjett.

Funksjonsmåte

CAP innebærer blant annet at

• bøndene mottar inntektsstøtte
• det gis regler for og støtte til markedsføring av landbruksprodukter
• det gis støtte til utvikling av landbruksområdene

De fleste beslutninger om landbruket treffes etter den alminnelig lovgivningsprosedyre (TEUV artikkel 42, avsnitt. 1 og 43, avsnitt. 2).

Finansiering

Den felles landbrukspolitikk finansieres av

• Det europeiske garantifond for landbruket (EGFL) som gir direkte støtte og bidrar til markedstiltak
• Det europeiske landbruksfond for utvikling av landdistriktene (ELFUL), som finansierer utvikling av landdistriktene

Betalingene administreres på nasjonalt nivå, og hvert land offentliggjør utbetalingene i samsvar med EUs krav.

Politikkområdets andel av EUs budsjett har falt jevnt, fra 72 % i 1985 til 30 % til landbruket og 9 % til landdistriktene for i 2020.