Dmitrij Muratov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dmitrij Muratov
Dmitry Muratov Four Freedoms Award 2010.jpg
Født30. okt. 1961[1]Rediger på Wikidata (60 år)
Samara[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Journalist[2], TV-programleder[3], redaktør[4], arrangementvert, sjefredaktør, menneskerettsaktivistRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved Statsuniversitetet i Samara (–1983)[5]Rediger på Wikidata
Parti Jabloko (2003–)[6]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Russland (1991–), Sovjetunionen (19611991)Rediger på Wikidata
Medlem av Komiteen 2008Rediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Vennskapsordenen (1999)[7], Æresordenen[8], CPJ International Press Freedom Awards (2007)[9], ridder av Æreslegionen (2010)[10], Terra Mariana-korsets orden (2013)[11], World Association of Newspapers' Golden Pen of Freedom Award (2016)[12], Nobels fredspris (2021)[13]Rediger på Wikidata

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
2021

Dmitrij Andrejevitsj Muratov (russisk: Дмитрий Андреевич Муратов; født 30. oktober 1961 i Kujbysjev i RSFSR i Sovjetunionen) er en russisk journalist som i 2021 ble tildelt Nobels fredspris. Han delte prisen med den filippinske journalisten Maria Ressa.[14] Muratov er redaktør for avisen Novaja Gazeta og har også vært programleder i TV.[15]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Muratov ble født ved elven Volga i storbyen Kujbysjev, som senere fikk tilbake sitt eldre navn Samara.[16] På videregående skole tok han kontakt med lokale aviser og fikk en deltidsjobb.[17] Han studerte ved Det filologiske fakultet ved Kujbysjev statsuniversitet i fem år, der han utviklet sin interesse for journalistikk.

Etter endte universitetsstudier tjenestegjorde han fra 1983 til 1985 i Den sovjetiske hær som sikkerhetsspesialist for kommunikasjonsutstyr.[18][19]

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1987 begynte Muratov å virke som korrespondent for avisen Volzjskij Komsomolets. Han ble allerede det første året sjef for Komsomolskaja Pravdas ungdomsavdeling, og senere forfremmet til redaktør av nyhetsartikler.[20] Muratov sluttet i Komsomolskaja Pravda i 1992.[21]

Muratov var i 1993 sammen med en rekke øvrige journalister grunnlegger av avisen Novaja Gazeta. Avisen så det som sin særskilte oppgave å kjempe for demokratiet. Novaja Gazetas nyhetsdesk rådde over lite utstyr og var uten økonomiske midler. Den tidligere sovjetiske president og fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov donerte penger til å betale for datamaskiner og lønninger. Muratov var til å begynne med stedfortredende redaktør.[22]

Muratov var avisens sjefredaktør fra 1995 til 2017 og ble i 2019 på nytt sjefredaktør for avisen. Avisen ble kjent for sin dekning av følsomme og kontroversielle emner som korrupsjon og overtredelser av menneskerettighetene.[23] Som sjefredaktør har han trykket artikler av blant annet Anna Politkovskaja, og som har vært kritiske til Vladimir Putins regjering. Likeledes har avisen har dekket den turbulente situasjonen i Tsjetsjenia og i det nordlige Kaukasus.

Drap på journalistkolleger[rediger | rediger kilde]

Flere journalister tilknyttet avisen er blitt drept. Anna Politkovskaja var medarbeider i avisen, og hennes avsløringer av overgrep i Tsjetsjenia er satt i sammenheng med det som skjedde med henne. Politkovskaja ble funnet skutt og drept i heisen i bygningen hun bodde i Moskva lørdag 7. oktober 2006. Også flere av hennes kolleger har blitt drept: I 2000 ble Igor Domnikov slått i hjel med en hammer, i 2003 ble Jurij Sjtsjekotsjikhin forgiftet. Anastasia Baburova ble skutt på gaten i Moskva 19. januar 2009, mens hun var ute på oppdrag for avisa. Senere samme året ble også avisens journalist Natalja Estemirova skutt.

På bakgrunn av drapene gjorde Muratov seg til talsmann for å la journalistene få bære våpen: «Enten må vi forsvare oss selv, eller vi får skrive om ufarlige ting».[24] Muratov har markert seg som en kritiker til den autoritære utviklingen i Russland og til annekteringen av Krim i 2014. Han støttet protestene i Hviterussland i 2020–2021. Muratov er medlem i partiet Jabloko.[15]

Nobels fredspris[rediger | rediger kilde]

Muratov ble sammen med Maria Ressa tildelt Nobels fredspris 2021 med begrunnelsen «for deres innsats for ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og varig fred».[25][26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Muratov and Novaya Gazeta: Russia's independent media stalwarts»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.washingtonpost.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ rtvi.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.reuters.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ lenta.ru[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.yabloko.ru[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ ria.ru[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ ос.мвд.рф[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ cpj.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.thequint.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ nv.ua[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ wan-ifra.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ NRK, «To journalister får årets Nobels fredspris», Laila Ø. Bakken, Julia Kirsebom Thommesen, utgitt 8. oktober 2021, besøkt 8. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ The Nobel Peace Prize 2021
  15. ^ a b https://snl.no/Dmitrij_Muratov. 
  16. ^ «Dmitry Muratov». Nobelprize.org. Besøkt 8. oktober 2021. 
  17. ^ «Дмитрий Муратов». Лентапедия. Besøkt 9. oktober 2021. 
  18. ^ «Муратов, Дмитрий Главный редактор "Новой газеты"» (russisk). Besøkt 8. oktober 2021. 
  19. ^ «Novaya Gazeta editor-in-chief dmitry muratov. Dmitry Muratov: biography, journalistic activities». 26. juli 2019. Besøkt 9. oktober 2021. 
  20. ^ «Dmitry Muratov: biografija, novinarske aktivnosti». 
  21. ^ Yablokov, Ilya. «Nobel peace prize: how Dmitry Muratov built Russia's 'bravest' newspaper, Novaya Gazeta» (engelsk). Besøkt 8. oktober 2021. 
  22. ^ «Главным редактором "Новой газеты" вновь избрали Дмитрия Муратова». 
  23. ^ «Dmitry Muratov, Editor of Novaya Gazeta, Russia». 
  24. ^ Anbjørg Bakken: «Redaktør vil gi journalister våpen». Aftenposten nr. 63. Lørdag 7. februar 2009, s. 12-13.
  25. ^ «The Nobel Peace Prize 2021». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 10. desember 2021. 
  26. ^ «2021». NobelPeacePrize.org. Besøkt 13. desember 2021.