Det europeiske konventet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Valéry Giscard d’Estaing (1978) var konventets president.

Det europeiske konventet også Konventet for Den europeiske unions fremtid (engelsk: The European Convention eller Convention on the future of the European Union) ble oppnevnt av Det europeiske råd under sitt møte i Laken i Belgia i 2001. Tidligere president i Frankrike Valéry Giscard d'Estaing ble valgt som konventets president, og tidligere italiensk statsminister Giuliano Amato og tidligere belgisk statsminister Jean-Luc Dehaene som visepresidenter. Konventets formål var å forberede den konferansen som skulle holdes mellom EUs regjeringer i 2004. En av føringene i Laken-erklæringen var at konventet skulle lage et utkast til en grunnlov for EU.[1][2]

Konventets forslag til traktat om en forfatning for Europa ble undertegnet av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer. Ikke alle landene ratifiserte utkastet, og ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland ble det forkastet. Dette førte til at EUs medlemsland gjenopptok forhandlingene og inngikk et forlik som førte til undertegningen av Lisboa-traktaten i 2007.[3]

Laken-erklæringen[rediger | rediger kilde]

EU-traktaten fra Maastricht i 1992/1993 var revidert allerede flere ganger. Det gjaldt både i 1997 (Amsterdam-traktaten) og 2000 (Nice-traktaten). Traktatene var da gjennomgått i en regjeringskonferanse og vedtatt der. Noe tilfredsstillende svar på hvordan EUs institusjoner skulle kunne tilpasses de utvidelser som var i vente, hadde disse konferansene ikke gitt.[3]

Møtet i Laken, Belgia ble holdt etter en plan skissert av Belgias statsminister Guy Verhofstadt. I Laken-erklæringen ble det stilt 60 spørsmål med tilknytning til fire hovedtemaer:

  • En bedre fordeling og definisjon av myndighet til hver enkelt institusjon
  • Forenkling av unionens instrumenter.
  • Mer demokrati, åpenhet og effektivitet i EU (demokratisk legitimitet og åpenhet i institusjonene, de nasjonale parlamentenes rolle, beslutningsprosessen og institusjonenes funksjon i en utvidet union).
  • Veien til en grunnlov for de europeiske borgerne (forenkling og omstrukturering av traktatene, innarbeidelse av erklæringen om de grunnleggende rettighetene og eventuell vedtakelse av en tekst til grunnloven).

Til å besvare disse spørsmålene ble det ansett at en ordinær regjeringskonferanse ikke var tilstrekkelig. Istedet ble det vedtatt å opprette et konvent. Konventet ble gitt som mandat å fremlegge forslag til vedtak på regjeringskonferansen i Roma i 2004.[1][3][4]

Konventets organisasjon[rediger | rediger kilde]

Tidligere president i Frankrike Valéry Giscard d'Estaing ble valgt som konventets president, og tidligere italiensk statsminister Giuliano Amato og tidligere belgisk statsminister Jean-Luc Dehaene som visepresidenter.

I tillegg til disse besto konventet av

  • 15 representanter for medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer (1 per medlemsstat),
  • 13 representanter for kandidatlandenes stats- eller regjeringssjefer (1 per kandidatland),
  • 30 representanter for medlemsstatenes nasjonale parlamenter (2 per medlemsstat),
  • 26 representanter for kandidatlandenes nasjonale parlamenter (2 per kandidatland),
  • 16 medlemmer av Europaparlamentet,
  • 2 representanter for Europakommisjonen.

Videre møtte i konventet representanter for den økonomiske og sosiale komiteen, regionkomiteen, arbeidslivets parter, den europeiske ombudsmannen som observatører. Konventets arbeid ble ledet av et presidium. Presidiet møttes regelmessig to ganger i måneden før et plenarmøte og en gang mellom to møter. I tillegg fantes det et sekretariat. Mer enn 200 personer deltok i konventets arbeid i løpet av det året det var i virksomhet.[1]

Resultat[rediger | rediger kilde]

Konventets president Valéry Giscard d'Estaing fremla i juni 2003 forslaget til ny grunnlov. En politisk avtale om forslaget til Traktaten om en forfatning for Europa ble inngått 18. juni 2004, og senere undertegnet av stats- og regjeringssjefene 29. oktober 2004. Ikke alle landene ratifiserte avtalen. Ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland ble forslaget forkastet. EUs medlemsland inngikk deretter kompromisser som førte til Lisboa-traktaten, inngått 13. desember 2007.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «The European Convention». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 7. august 2016. Besøkt 18. juni 2020. 
  2. ^ eub2. «Composition of the Convention on the Future of Europe — EUbusiness.com | EU news, business and politics» (engelsk). Besøkt 17. juni 2020. 
  3. ^ a b c d «SCADPlus: Resultaten av Europeiska konventet». web.archive.org. 4. februar 2012. Besøkt 18. juni 2020. 
  4. ^ «Press Releases». web.archive.org. 16. mars 2005. Besøkt 18. juni 2020.