Den europeiske unions historie (tidslinje)

Utviklingen av det europeiske samarbeidet fra 1957 til siste utvidelse i 2013.

Artikkelserien om Den europeiske unions institusjoner og forfatning

Institusjoner: Parlamentet Det europeiske råd Rådet Kommisjonen Sentralbanken Domstolen Revisjonsretten

Traktater: Roma (1957) Samling (1965) Enhetsakt (1986) Maastricht (1992) Amsterdam (1997) Nice (2001) Lisboa (2007)

Tidslinjen for den europeiske unions historie viser de viktigste begivenheter i Den europeiske unions historie. Det dreier seg om begivenheter som førte til dannelsen av Den europeiske union og hendelser i unionens videre utvikling.

1945–1959: Planer for et samlet Europa

Krigen avsluttes: Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel undertegner kapitulasjonserklæringen i Karlshorst i Berlin.

1945

Mai: Andre verdenskrig avsluttes.

1946

September: Winston Churchill holder tale i Zürich der han uttaler ordene «We must build a kind of United States of Europe» (Vi må bygge et slags Europas forente stater), noe han gjentok under Haag-kongressen i 1948.

1948

Winston Churchill holder tale under Haag-kongressen i 1948.

7.-11. mai: Haag-kongressen til drøftelse av Europas fremtid avholdes.

1949

28. april: Ruhrstatuttet om kontroll og regulering av Tysklands produksjon av kull, koks og stål, innføres.

1950–1959: Etablering av nye fellesskap

1950

9. mai: Schuman-planen, inspirert av Jean Monnet, blir opplest av utenriksminister Robert Schuman, i Salon de l'Horloge i utenriksdepartementets bygning ved Quai d'Orsay.

24. oktober: Pleven-planen om en felles europeisk hær fremlegges.

1951

18. april: Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) stiftes av Italia, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene ved EKSF-traktaten, undertegnes.

Kull- og stålfellesskapets stater: Benelux, Frankrike, Italia og Tyskland (foreløpig begrenset til området for Vest-Tyskland).

1952

23. juli: Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskapet trer i kraft.

1954

Etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap mislykkes.

1955

1. til 3. juni: Messina-konferansen vedtar å utrede utvidelse av samarbeidet i EKSF, til et indre marked for alle varer og tjenester.

1957

25. mars: De samme seks statene som opprettet Det europeiske kull- og stålfellesskap, undertegnet traktatene om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM).

1958

1. januar trer begge traktatene i kraft.

1960–1969 EF etableres

1960

4. januar: Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike, undertegnet avtalen om frihandelsforbundet EFTA. Finland ble assosiert medlem i EFTA fra 1961 og fullt medlem i 1986, Island ble medlem i 1970 og Liechtenstein i 1991.

1961

Danmark, Irland og Storbritannia søker om medlemskap i EØF/EEC.

1962

1. juli: EFs felles landbrukspolitikk, CAP, trer i kraft. Avtalen hadde vært i arbeid siden Stresa-konferansen i 1958.

1963

President Charles de Gaulle nedlegger veto mot britisk medlemskap i EU. Dermed blir det heller ikke aktuelt med dansk eller irsk medlemskap.

1965

1. april: Det undertegnes en fusjonstraktat om opprettelse av et felles Råd og en felles Kommisjon for de tre fellesskap (EKSF, EØF og EURATOM).

1966

Den tomme stols krise: 1965 erklærer Frankrike at det ikke vil delta i Rådets samlinger på grunn av uenigheter i forhandlingene om finansieringen av den felles landbrukspolitikken. Krisen løses i 1966 takket være Luxembourgforliket, som innfører regelen om enstemmighet, når det står meget viktige interesser på spill.

1967

Charles de Gaulle (1967) sa to ganger nei til Storbritannia som medlem i EU.

Traktaten om EKSF, EØF og EURATOM trer i kraft og blir til De europeiske fellesskap (EF). Danmark, Irland, Norge og Storbritannia søker om medlemskap i EF for annen gang.

27. november: Charles de Gaulle sier for annen gang nei til britisk medlemskap.

1968

1. juli: Opprettelsen av en tollunion i EF fullføres. All toll på handelen mellom de seks landene fjernes, samtidig som det fastsettes felles tollsatser overfor tredjeland.

1970–1979: Den første utvidelsen, ECU, direkte valg til Europaparlamentet

1970

22. april: EF får sine egne midler basert på tollavgifter, importavgifter på landbruksvarer og én prosent av merverdiavgiftsgrunnlaget i medlemslandene.

30. juni: EF åpner for nye medlemmer, og forhandlinger åpnes med Danmark, Irland, Norge og Storbritannia.

1972

22. januar: Medlemskapsforhandlingene avsluttes. Danmark, Irland og Storbritannia ratifiserer traktaten, mens Norge sier nei i en rådgivende folkeavstemning 25. september.

1973

1. januar: Danmark, Irland og Storbritannia blir medlemmer av EF.

1.juli: Norges frihandelsavtale med EF trer i kraft.

1974

9.-10. desember EF-landene formaliserer sine toppmøter under navnet Det europeiske råd. Stats- eller regjeringssjefene møtes minst to ganger i året for å trekke opp de generelle retningslinjene for det videre samarbeidet.

1975

12. juni: Hellas søker om medlemskap i EF.

1977

28. mars: Portugal søker om medlemskap i EF.

28. juli: Spania søker om medlemskap i EF.

1979: Simone Veil blir Europaparlamentets president, etter det første direkte valget til parlamentet.

Foto: Erling Mandelmann

1979

13. mars: EF oppretter Det europeiske monetære system for å bidra til stabile valutakurser mellom EF-valutaene. ECU (European Currency Unit) blir valutaen for EFs interne budsjett.

7.-10. juni: Det første direktevalget til Europaparlamentet blir holdt.

1980–1989: Hellas, Portugal og Spania blir medlem, Schengen

1981

1. januar: Hellas blir EFs tiende medlem.

1984

Storbritannia oppnår «rabatt» i EU.

1985

EF vedtar målsettingene i hvitboken om opprettelsen av det indre marked innen utgangen av 1992.

Schengen-området i lyseblått, Kroatia, Romania og Bulgaria (grønt) delvis tiltrådt. Småstater med åpne grenser markert med sirkler.

1986

1. januar: Portugal og Spania blir medlemmer.

1. januar: Schengenavtalen inngås mellom de seks opprinnelige medlemmene i EF, Italia, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene.

1987–1993: Enhetsakten, Den europeiske union, Det indre marked

1987

Enhetsakten, en vesentlig revisjon av den 30 år gamle Roma-traktaten. Europaparlamentet får økt makt, og nasjonal vetorett fjernes på de fleste saksområder.

1989

14.-15. mars: EFTA- og EF-landene blir enige om å forhandle om opprettelsen av et felles økonomisk samarbeidsområde (EØS).

17. juli: Østerrike søker om medlemskap i EF.

1990

29. juni: EØS-forhandlingene innledes.

3. oktober: Tysklands gjenforening skjer ved at DDR (Øst-Tyskland) innlemmes i Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), og EUs areal økes tilsvarende.

14. desember: EF starter under Det europeiske råds møte i Roma, to parallelle regjeringskonferanser om opprettelsen av den politiske- og den økonomiske og monetære union.

1991

1. juli: Sverige søker om medlemskap i EF.

21. oktober: Avtale inngås om opprettelsen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS).

9.-10. desember: Arbeidet med unionsplanene i Maastricht avsluttes.

1994–2003: Østerrike, Finland og Sverige blir medlemmer, EØS, EU-konventet, Euroen

1994

1. januar: EØS-avtalen trer i kraft.

mars og april: Ungarn og Polen søker om medlemskap i EU.

12. april: medlemskapsforhandlingene med Norge avsluttes.

12. juni: Østerrike sier ja til EU-medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.

24. juni: søkerlandene undertegner tiltredelsestraktaten i forbindelse med Det europeiske råds møte på Korfu.

16. oktober: Finland sier ja til medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.

13. november: Sverige sier ja til medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.

28. november: Norge sier nei til medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.

1995

1. januar: Østerrike, Finland og Sverige blir medlem av EU.

26. mars: Schengen-avtalen trer i kraft mellom Belgia, Frankrike, Tyskland, Luxembourg, Nederland, Portugal og Spania.

9. april: Liechtenstein blir med i EØS.

10. april: Østerrike blir med i Schengen-avtalen.

11. og 27. juni: Romania og Slovenia søker om medlemskap i EU.

12. oktober: Latvia søker om medlemskap i EU.

28. november: Estland søker om medlemskap i EU.

1996

Mars: Regjeringskonferansen som leder til Amsterdamtraktaten starter

19. desember: Island og Norge undertegner samarbeidsavtalen med Schengen-landene.

1997

Amsterdamtraktaten underskrives og åpner for utvidelse i øst. Flere nasjonale vetoer fjernes, lover om arbeidsrett og diskriminering styrkes.

1999

Amsterdamtraktaten trer i kraft. Euroen innføres som felles valuta i 12 EU-land. Fram til 2002 gjelder den kun som finansielt transaksjonsmiddel med faste vekslingskurser mellom de 12 nasjonale valutaene. Den europeiske sentralbank, ESB i Frankfurt, får ansvaret for pengepolitikken i de 12 EU-landene, den såkalte eurosonen.

Europakommisjonen (Santer-kommisjonen) går av. Avsløringer om bedrageri, vennetjenester og vanstyre, fører til trussel om at Europaparlamentet vil kaste dem. Romano Prodi blir ny president for kommisjonen. Bare noen få av de gamle kommissærene blir utnevnt på ny.

2000

Nicetraktaten undertegnes av stats- og regjeringssjefene i EU. Den trådte i kraft i 2003.

2002

Euroen innføres i 12 medlemsland. Unntakene er Danmark, Storbritannia og Sverige. De nasjonale valutaene tas ut av bruk innen utgangen av februar 2002.

1. mars: EUs konvent under ledelse av Valéry Giscard d’Estaing begynner sitt arbeid.

Juli: Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) utløper.

2003

Juni: Konventet legger fram forslag til grunnlovstraktat for stats- og regjeringssjefene i EU.

2004–2010: Utvidelsene mot øst, Lisboatraktaten

2004

1. mai ble EU utvidet fra 15 til 25 medlemmer. De nye medlemslandene er Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. EØS ble utvidet tilsvarende senere samme år.

18. juni: Det europeiske råd blir enige om en grunnlovtraktat basert på forslaget fra Konventet.

29. oktober: Den endelige grunnlovstraktaten ble signert i Roma.

2005

Frankrike og Nederland forkaster grunnlovstraktaten gjennom folkeavstemninger.

Kroatia og Tyrkia åpner medlemskapsforhandlinger med EU.

2007

1. januar: Slovenia oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro. Bulgaria og Romania blir medlemmer i EU, og EØS senere samme år. EU har dermed 27 medlemsland.

Juni: 18 medlemsland har ratifisert forfatningstraktaten, men Det europeiske råd velger å forkaste den og blir isteden enig om et mandat for en såkalt reformtraktat som ivaretar en rekke elementer fra Grunnlovstraktaten.

Oktober: Reformtraktaten (Lisboatraktaten) undertegnes av Det europeiske råd i Lisboa.

2008

Januar: Malta og Kypros oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.

2009

9. desember: Lisboatraktaten trer i kraft.

2011- :Kroatia blir medlem, Nobels fredspris, Storbritannia melder seg ut

Storbritannias statsminister Theresa May og Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker, i 2016.

2011

Januar: Estland oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.

2012

10. desember: Den europeiske union mottar Nobels fredspris.

2013

1. juli: Kroatia blir EUs 28. medlemsland, og medlem av EØS senere samme år.

2014

1. januar: Latvia oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.

2015

1. januar: Litauen oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.

2016

23 juni: Storbritannia avholder folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU.

Utviklingen av traktatene

Signert I kraft Dokument

1948 1948 Brüssel-traktaten

1951 1952 Paris-traktaten

1954 1955 Paris-konferansen

1957 1958 Roma-traktaten

1965 1967 Fusjons-traktaten

1975 Rådets første møte

1986 1987 Enhetsakten

1992 1993 Maastricht-traktaten

1997 1999 Amsterdam-traktaten

2001 2003 Nice-traktaten

2007 2009 Lisboa-traktaten

Den europeiske unions tre søyler:

De europeiske fellesskap:

Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)

Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF)

Utløpt i 2002

Den europeiske union (EU)

Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC)

Det europeiske fellesskap (EF)

TREVI

De rettslige- og indre anliggender (RIA)

Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)

Det europeiske politiske samarbeid (EPS)

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)

Vestunionen (WU)

Den vesteuropeiske union (WEU)

Utløpt i 2011