Den europeiske unions historie (tidslinje)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Utviklingen av det europeiske samarbeidet fra 1957 til siste utvidelse i 2013.
European stars.svg
Artikkelserien om
Den europeiske unions
institusjoner og forfatning
Institusjoner:
Traktater:

Tidslinjen for den europeiske unions historie viser de viktigste begivenheter i Den europeiske unions historie. Det dreier seg om begivenheter som førte til dannelsen av Den europeiske union og hendelser i unionens videre utvikling.

1900–1945[rediger | rediger kilde]

1926[rediger | rediger kilde]

3. oktober: Paneuropabevegelsen holder sin første kongress.[1]

1945–1959: Planer for et samlet Europa[rediger | rediger kilde]

Krigen avsluttes: Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel undertegner kapitulasjonserklæringen i Karlshorst i Berlin.[2]

1945[rediger | rediger kilde]

Mai: Andre verdenskrig avsluttes.

1946[rediger | rediger kilde]

September: Winston Churchill holder tale i Zürich der han uttaler ordene «We must build a kind of United States of Europe» (Vi må bygge et slags Europas forente stater), noe han gjentok under Haag-kongressen i 1948.[3][4]

1948[rediger | rediger kilde]

Winston Churchill holder tale under Haag-kongressen i 1948.
7.-11. mai: Haag-kongressen til drøftelse av Europas fremtid avholdes.[5]

1949[rediger | rediger kilde]

28. april: Ruhrstatuttet om kontroll og regulering av Tysklands produksjon av kull, koks og stål, innføres.[6]
5. mai: Europarådet opprettes.[7]

1950–1959: Etablering av nye fellesskap[rediger | rediger kilde]

1950[rediger | rediger kilde]

9. mai: Schuman-planen, inspirert av Jean Monnet, blir opplest av utenriksminister Robert Schuman, i Salon de l'Horloge i utenriksdepartementets bygning ved Quai d'Orsay.[8]
24. oktober: Pleven-planen om en felles europeisk hær fremlegges.[9]

1951[rediger | rediger kilde]

18. april: Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) stiftes av Italia, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene ved EKSF-traktaten, undertegnes.[10]
Kull- og stålfellesskapets stater: Benelux, Frankrike, Italia og Tyskland (foreløpig begrenset til området for Vest-Tyskland).

1952[rediger | rediger kilde]

EU-domstolen opprettes.[7]
23. juli: Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskapet trer i kraft.

1953[rediger | rediger kilde]

10. februar:Kullmarkedet åpner. Det felles marked for kull og jernmalm etableres ved at Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxenbourtg og Nederland fjerner toll og mengderestriksjoner på disse råstoffene. Stålmarkedet åpner i mai.[7]

1954[rediger | rediger kilde]

Etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap mislykkes.[11]

1955[rediger | rediger kilde]

1. til 3. juni: Messina-konferansen vedtar å utrede utvidelse av samarbeidet i EKSF, til et indre marked for alle varer og tjenester.[12]

1957[rediger | rediger kilde]

25. mars: De samme seks statene som opprettet Det europeiske kull- og stålfellesskap, undertegnet traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Euratom-traktaten (EURATOM).
27. mars: Det europeiske sosialfond etableres.[7]

1958[rediger | rediger kilde]

1. januar trer begge Roma-traktatene i kraft.
15. april: Den europeiske unions offisielle språk vedtas i sin første versjon.[7]

1960–1969 Felles landbrukspolitikk, felles kommisjon, EF blir etablert[rediger | rediger kilde]

1960[rediger | rediger kilde]

4. januar: Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike, undertegnet avtalen om frihandelsforbundet EFTA. Finland ble assosiert medlem i EFTA fra 1961 og fullt medlem i 1986, Island ble medlem i 1970 og Liechtenstein i 1991.[8]

1961[rediger | rediger kilde]

Danmark, Irland og Storbritannia søker om medlemskap i EØF/EEC.

1962[rediger | rediger kilde]

1. juli: Den felles landbrukspolitikk, CAP, trer i kraft. Avtalen hadde vært i arbeid siden Stresa-konferansen i 1958.

1963[rediger | rediger kilde]

President Charles de Gaulle nedlegger veto mot britisk medlemskap i EU.[5] Dermed blir det heller ikke aktuelt med dansk eller irsk medlemskap.
Yaoundé-konvensjonen om utviklingshjelp fra EEC til 18 tidligere kolonier i Afrika undertegnes.[13]

1965[rediger | rediger kilde]

1. april: Det undertegnes en fusjonstraktat I Brussel om opprettelse av et felles Råd og en felles Kommisjon for de tre fellesskap (EKSF, EEC/EØF og EURATOM).

1966[rediger | rediger kilde]

«Den tomme stols krise»: 1965 erklærer Frankrike at det ikke vil delta i Rådets samlinger på grunn av uenigheter i forhandlingene om finansieringen av den felles landbrukspolitikken. Krisen løses i 1966 takket være Luxembourgforliket, som innfører regelen om enstemmighet, når det står meget viktige interesser på spill.[14]

1967[rediger | rediger kilde]

Charles de Gaulle (1967) sa to ganger nei til Storbritannia som medlem i EU.
1. mai Berlaymontbygningen i Brussel innvies som Europakommisjonens nye hovedkvarter.[13]
1. juli: Traktaten om EKSF, EØF og EURATOM trer i kraft og blir til De europeiske fellesskap (EF). Danmark, Irland, Norge og Storbritannia søker om medlemskap i EF for annen gang.[8]
27. november: Charles de Gaulle sier for annen gang nei til britisk medlemskap.[15]

1968[rediger | rediger kilde]

1. juli: Opprettelsen av en tollunion i EF fullføres. All toll på handelen mellom de seks landene fjernes, samtidig som det fastsettes felles tollsatser overfor tredjeland.[8]

1970–1979: Den første utvidelsen, ECU, direkte valg til Europaparlamentet[rediger | rediger kilde]

1970[rediger | rediger kilde]

22. april: EF får sine egne midler basert på tollavgifter, importavgifter på landbruksvarer og én prosent av merverdiavgiftsgrunnlaget i medlemslandene.[8]
30. juni: EF åpner for nye medlemmer, og forhandlinger åpnes med Danmark, Irland, Norge og Storbritannia.[8]
19. og 20. oktober: EF vedtar felles fiskeripolitikk.[16]

1972[rediger | rediger kilde]

22. januar: Medlemskapsforhandlingene avsluttes. Danmark, Irland og Storbritannia ratifiserer traktaten, mens Norge sier nei i en rådgivende folkeavstemning 25. september.[8]

1973[rediger | rediger kilde]

1. januar: Danmark, Irland og Storbritannia blir medlemmer av EF.[8]
1. juli: Norges frihandelsavtale med EF trer i kraft.[8]
22. november: EUs første miljøhandlingsprogram vedtas.[13]

1974[rediger | rediger kilde]

9.-10. desember EF-landene formaliserer sine toppmøter under navnet Det europeiske råd. Stats- eller regjeringssjefene møtes minst to ganger i året for å trekke opp de generelle retningslinjene for det videre samarbeidet.[8]

1975[rediger | rediger kilde]

12. juni: Hellas søker om medlemskap i EF.[8]

1977[rediger | rediger kilde]

28. mars: Portugal søker om medlemskap i EF.
28. juli: Spania søker om medlemskap i EF.[8]
1979: Simone Veil blir Europaparlamentets president, etter det første direkte valget til parlamentet.
Foto: Erling Mandelmann

1979[rediger | rediger kilde]

13. mars: EF oppretter Det europeiske monetære system for å bidra til stabile valutakurser mellom EF-valutaene. ECU (European Currency Unit) blir valutaen for EFs interne budsjett.[8]
7.-10. juni: Det første direktevalget til Europaparlamentet blir holdt.[8]

1980–1989: Hellas, Portugal og Spania blir medlem, Schengen[rediger | rediger kilde]

1981[rediger | rediger kilde]

1. januar: Hellas blir EFs tiende medlem.[8]

1982[rediger | rediger kilde]

23. februar: Folkeavstemningen om Grønlands EF-medlemskap viser flertall for å forlate EF.

1984[rediger | rediger kilde]

Storbritannia oppnår «rabatt» i EU.[5]

1985[rediger | rediger kilde]

EF vedtar målsettingene i hvitboken om opprettelsen av det indre marked innen utgangen av 1992.[8]
Schengen-området i lyseblått, Kroatia, Romania og Bulgaria (grønt) delvis tiltrådt. Småstater med åpne grenser markert med sirkler.
Kåringen av «Europeisk kulturhovedstad» begynner, etter et initiativ fra den greske kulturminister Melina Mercouri.

1986[rediger | rediger kilde]

1. januar: Portugal og Spania blir medlemmer.
1. januar: Schengenavtalen inngås mellom de seks opprinnelige medlemmene i EF, Italia, Frankrike, Tyskland og Benelux-landene.[8]

1987–1993: Enhetsakten, Den europeiske union, Det indre marked[rediger | rediger kilde]

1987[rediger | rediger kilde]

Enhetsakten, en vesentlig revisjon av den 30 år gamle Roma-traktaten. Europaparlamentet får økt makt, og nasjonal vetorett fjernes på de fleste saksområder.

1989[rediger | rediger kilde]

14.-15. mars: EFTA- og EF-landene blir enige om å forhandle om opprettelsen av et felles økonomisk samarbeidsområde (EØS).
17. juli: Østerrike søker om medlemskap i EF.[8]

1990[rediger | rediger kilde]

29. juni: EØS-forhandlingene innledes.
3. oktober: Tysklands gjenforening skjer ved at DDR (Øst-Tyskland) innlemmes i Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), og EUs areal økes tilsvarende.
14. desember: EF starter under Det europeiske råds møte i Roma, to parallelle regjeringskonferanser om opprettelsen av den politiske- og den økonomiske og monetære union (ØMU).[8]

1991[rediger | rediger kilde]

1. juli: Sverige søker om medlemskap i EF.
21. oktober: Avtale inngås om opprettelsen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS).
9.-10. desember: Arbeidet med unionsplanene i Maastricht avsluttes.[8]

1994–2003: Østerrike, Finland og Sverige blir medlemmer, EØS, EU-konventet, euroen[rediger | rediger kilde]

1994[rediger | rediger kilde]

1. januar: EØS-avtalen trer i kraft.
mars og april: Ungarn og Polen søker om medlemskap i EU.
12. april: medlemskapsforhandlingene med Norge avsluttes.
12. juni: Østerrike sier ja til EU-medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.
24. juni: søkerlandene undertegner tiltredelsestraktaten i forbindelse med Det europeiske råds møte på Korfu.
16. oktober: Finland sier ja til medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.
13. november: Sverige sier ja til medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.
28. november: Norge sier nei til medlemskap etter en rådgivende folkeavstemning.[8]

1995[rediger | rediger kilde]

1. januar: Østerrike, Finland og Sverige blir medlem av EU.
26. mars: Schengen-avtalen trer i kraft mellom Belgia, Frankrike, Tyskland, Luxembourg, Nederland, Portugal og Spania.
9. april: Liechtenstein blir med i EØS.
10. april: Østerrike blir med i Schengen-avtalen.
11. og 27. juni: Romania og Slovenia søker om medlemskap i EU.
12. oktober: Latvia søker om medlemskap i EU.
28. november: Estland søker om medlemskap i EU.[8]

1996[rediger | rediger kilde]

Mars: Regjeringskonferansen som leder til Amsterdamtraktaten starter
19. desember: Island og Norge undertegner samarbeidsavtalen med Schengen-landene.[8]

1997[rediger | rediger kilde]

Amsterdamtraktaten underskrives og åpner for utvidelse i øst. Flere nasjonale vetoer fjernes, lover om arbeidsrett og diskriminering styrkes.

1999[rediger | rediger kilde]

1. januar: Euroen trer istedenfor ECU og innføres som felles valuta i 12 EU-land.[17] Fram til 2002 gjelder den kun som finansielt transaksjonsmiddel med faste vekslingskurser mellom de 12 nasjonale valutaene. Den europeiske sentralbank, ESB i Frankfurt, får ansvaret for pengepolitikken i de 12 EU-landene, den såkalte eurosonen.
1. juni 1999: Amsterdam-traktaten trer i kraft.
Santer-kommisjonen går av. Avsløringer om bedrageri, vennetjenester og vanstyre, fører til trussel om at Europaparlamentet vil kaste dem. Romano Prodi blir ny president for kommisjonen. Bare noen få av de gamle kommissærene blir utnevnt på ny.

2000[rediger | rediger kilde]

Nicetraktaten undertegnes av stats- og regjeringssjefene i EU. Den trådte i kraft i 2003.[8]

2002[rediger | rediger kilde]

Euroen innføres i 12 medlemsland. Unntakene er Danmark, Storbritannia og Sverige. De nasjonale valutaene tas ut av bruk innen utgangen av februar 2002.[8]
1. mars: Det europeiske konventet under ledelse av Valéry Giscard d’Estaing begynner sitt arbeid.
Juli: Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) utløper.[8]

2003[rediger | rediger kilde]

Juni: Konventet legger fram forslag til en grunnlovstraktat (Traktaten om en forfatning for Europa) for stats- og regjeringssjefene i EU.[8]

2004–2010: Utvidelsene mot øst, Lisboatraktaten[rediger | rediger kilde]

2004[rediger | rediger kilde]

1. mai ble EU utvidet fra 15 til 25 medlemmer. De nye medlemslandene er Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. EØS ble utvidet tilsvarende senere samme år.
18. juni: Det europeiske råd blir enige om en grunnlovstraktat basert på forslaget fra Konventet.
29. oktober: Den endelige grunnlovstraktaten ble signert i Roma.[8]

2005[rediger | rediger kilde]

Frankrike og Nederland forkaster grunnlovstraktaten gjennom folkeavstemninger.
Kroatia og Tyrkia åpner medlemskapsforhandlinger med EU.[8]

2007[rediger | rediger kilde]

1. januar: Slovenia oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro. Bulgaria og Romania blir medlemmer i EU, og EØS senere samme år. EU har dermed 27 medlemsland.
Juni: 18 medlemsland har ratifisert forfatningstraktaten, men Det europeiske råd velger å forkaste den og blir isteden enig om et mandat for en såkalt reformtraktat som ivaretar en rekke elementer fra Grunnlovstraktaten.
Oktober: Reformtraktaten (Lisboatraktaten) undertegnes av Det europeiske råd i Lisboa.[8] Maastricht-traktaten ble omdøpt til Traktaten om Den europeiske union, og Roma- eller EF-traktaten fikk navnet Traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Videre fikk Europaparlamentet større myndighet, det ble gjort endring i Rådets avstemningsprosedyrer, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og en diplomatisk tjeneste kalt Den europeiske utenrikstjeneste.[18]

2008[rediger | rediger kilde]

Januar: Malta og Kypros oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.[8]

2009[rediger | rediger kilde]

9. desember: Lisboatraktaten trer i kraft.[8]

2011- :Kroatia blir medlem, Nobels fredspris, Storbritannia melder seg ut[rediger | rediger kilde]

Storbritannias tidligere statsminister Theresa May og Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker, i 2016.

██ Eurosonen

██ EU-stat som er med i ERM II, uten forpliktelse til deltakelse i euroen (Danmark)

██ Medlemmer av ERM II (Bulgaria og Kroatia)

██ EU-stater som er forpliktet til å delta i eurosamarbeidet

██ Områder utenfor EU som bruker euro etter avtale (Andorra, Vatikanstaten, Monaco, San Marino)

██ Områder utenfor EU som bruker euro uten avtale (Kosovo, Montenegro)

2011[rediger | rediger kilde]

Januar: Estland oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.[8]
1. januar: Det europeiske finanstilsynssystem trer i kraft.[19]

2012[rediger | rediger kilde]

10. desember: Den europeiske union mottar Nobels fredspris.[20]

2013[rediger | rediger kilde]

1. juli: Kroatia blir EUs 28. medlemsland, og medlem av EØS senere samme år.[21]

2014[rediger | rediger kilde]

1. januar: Latvia oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.[8]
4. november: Den felles tilsynsmekanisme, den første pillar i Den europeiske bankunion trer i kraft.[22]

2015[rediger | rediger kilde]

1. januar: Litauen oppfyller kriteriene for deltakelse i ØMU og innfører euro.[8]
1. januar: Den felles krisehåndteringsmekanisme, den andre pillar i Den europeiske bankunion, trer i kraft.[23][24]

2016[rediger | rediger kilde]

23 juni: Storbritannia avholder folkeavstemning om fortsatt medlemskap i EU.[8]

2018[rediger | rediger kilde]

6. februar: EU kunngjør planer om mulige opptak av seks land i det vestlige Balkan. Serbia og Montenegro anses å være de mest aktuelle i første omgang.[7]

2020[rediger | rediger kilde]

31. januar, klokken 23 GMT: Storbritannia er ikke lengre medlem av EU (Brexit).[25]
13. juli: Bulgaria og Kroatia tiltrer Den europeiske vekslingsmekanisme som er et vilkår for å bli med i eurosonen.[26]

Utviklingen av traktatene[rediger | rediger kilde]

Signert
I kraft
Dokument 		1948
1948
Brüssel-traktaten 		1951
1952
Paris-traktaten 		1954
1955
Parisavtalene 		1957
1958
Roma-traktaten/
Euratom-traktaten 		1965
1967
Fusjons-traktaten 		1975
Rådets første møte
 1986
1987
Enhetsakten 		1992
1993
Maastricht-traktaten 		1997
1999
Amsterdam-traktaten 		2001
2003
Nice-traktaten 		2007
2009
Lisboa-traktaten 		Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif
                       
Den europeiske unions tre søyler:  
De europeiske fellesskap:  
Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)
Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) Utløpt i 2002 Den europeiske union (EU)
    Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC) Det europeiske fellesskap (EF)
    TREVI De rettslige- og indre anliggender (RIA)  
  Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)
  Det europeiske politiske samarbeid (EPS) Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)
Vestunionen (WU) Den vesteuropeiske union (WEU)    
Utløpt i 2011  
                   

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «EU's historie». Elev- og lærerhjørnet - European Commission (dansk). Besøkt 21. juli 2020. 
  2. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 1. februar 2019. 
  3. ^ «EP Timeline: from past to present - European Parliament». www.europarl.europa.eu. Besøkt 1. februar 2019. 
  4. ^ «Winston Churchill's Zurich speech - Historical events in the European integration process (1945–2014) - CVCE Website». www.cvce.eu. Besøkt 1. februar 2019. 
  5. ^ a b c «A timeline of the EU» (engelsk). 12. mars 2007. Besøkt 26. januar 2019. 
  6. ^ «The issue of the Ruhr - Historical events in the European integration process (1945–2014) - CVCE Website». www.cvce.eu. Besøkt 1. februar 2019. 
  7. ^ a b c d e f «EU's historie». Elev- og lærerhjørnet - European Commission (dansk). Besøkt 21. juli 2020. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac ad ae af ag Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. januar 2019. 
  9. ^ Førland, Tor Egil; Claes, Dag Harald (1998). Europeisk integrasjon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 41. ISBN 9788241709326. 
  10. ^ «Historie - Consilium». www.consilium.europa.eu (dansk). Besøkt 25. april 2018. 
  11. ^ Kammel, A. «Europäische Verteidigungsgemeinschaft (EVG) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 10. februar 2019. 
  12. ^ «Die Konferenz von Messina». CVCE.EU by UNI.LU (tysk). 8. august 2016. Besøkt 2. februar 2019. 
  13. ^ a b c «EU's historie». Elev- og lærerhjørnet - European Commission (dansk). Besøkt 22. juli 2020. 
  14. ^ «The 'empty chair' policy». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 7. august 2016. Besøkt 30. januar 2019. 
  15. ^ «1967: De Gaulle says 'non' to Britain - again» (engelsk). 27. november 1967. Besøkt 30. januar 2019. 
  16. ^ Løchen, Einar (1972). Fellesmarkedet og Norge. Oslo: Gyldendal. s. 59. ISBN 8205007152. 
  17. ^ Bank, European Central. «Den Økonomiske og Monetære Union». European Central Bank (dansk). Besøkt 29. desember 2019. 
  18. ^ Anonymous (5. juli 2016). «EU-traktater | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 6. juli 2020. 
  19. ^ «European system of financial supervision». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 28. desember 2019. 
  20. ^ «The Nobel Peace Prize 2012». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 10. februar 2019. 
  21. ^ «Historie - Consilium». www.consilium.europa.eu (dansk). Besøkt 24. april 2018. 
  22. ^ «Einheitlicher Aufsichtsmechanismus». www.bundesbank.de (tysk). Besøkt 28. desember 2019. 
  23. ^ Ragnhild S. Syrstatd (12. mai 2014). «Oversikt over bankunionen og relevant regulering» (PDF). Norges delegasjon til EU. Besøkt 17. desember 2019. 
  24. ^ «The SRB in the Banking Union». Single Resolution Board (engelsk). 24. april 2017. Besøkt 17. desember 2019. 
  25. ^ «Brexit: UK no longer a member of EU». BBC News (engelsk). Besøkt 6. juli 2020. 
  26. ^ Bank, European Central (13. juli 2020). «Euro central and compulsory intervention rates for Bulgarian lev and Croatian kuna in ERM II» (engelsk). Besøkt 17. juli 2020. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_europeiske_unions_historie_(tidslinje)&oldid=20634142»