Forordning (Den europeiske union)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Forordning i EU er betegnelsen på de lover (rettsakter) som i sin helhet får bindende virkning i medlemsstatene, fra det tidspunkt som er bestemt. Det er ikke nødvendig med ytterligere gjennomføring i de enkelte medlemsland. Vedtaket om forordningene treffes med grunnlag i EUs traktater.

En «rettsakt» i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater.[1]

Rettslig virkning[rediger | rediger kilde]

Hvis EUs grunnlov hadde blitt vedtatt ville en «EU-forordning» blitt en «EU-lov».

Forordninger i EU tilsvarer nasjonale lover i medlemslandene, i forslaget til «EUs grunnlov» ble det foreslått å kalle forordningene for lover. I Lisboatraktaten ble dette strøket, og betegnelsene forordning og direktiv ble beholdt.

Når en forordning trer i kraft står den over de nasjonale lover innen samme område.[2] Selv om forordningene gjelder direkte og uten unntak er det vanlig at medlemsstatene utarbeider egen lovgivning som regulerer konsekvenser som oppstår som følge av forordningenes ikrafttreden.

Virkning i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge og andre EØS-land er forpliktet til å gjennomføre forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg. Forordninger får dermed ikke direkte virkning i Norge. Imidlertid skal den i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 «gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden». Gjennomføringen i Norge skjer gjennom forskrifter eller lov.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En rettsakt i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater, ifølge Stortingsmelding 40 (1993–94)
  2. ^ «Principen om EU-rättens företräde». EU-upplysningen. 23. april 2010. Arkivert fra originalen 2010-08-20. Besøkt 17. august 2010. 
  3. ^ «Om EU-rettsaktene | europalov». www.europalov.no. Besøkt 15. april 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]