Elvedelta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et elvedelta (eller bare delta) er et landområde som er blitt dannet ved avleiringer ved munningen av en elv. Elveløpet i et delta er i mange tilfeller lite stabilt, og ved flom tar elven ofte nye løp og kan da dele seg i flere grener. Enklere formulert: et delta er en sandbanke i munningen til ei elv; grus, sand og silt som har blitt skylt ned med vannet. De kan ha forskjellige størrelser. Grunnen til at det heter «delta» er at disse sandbankene ofte får form som større og mindre trekanter, det vil si omtrent samme form som den greske bokstaven Δ.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

I profilen av et elvedelta vil vi kunne se en karakteristisk oppbygning av lag. Vi deler dem inn i:

  • Toppset
  • Skråset
  • Bunnset

Hva er et delta og hvordan er det dannet? Når en elv legger igjen mer sand, grus og slam ved munningen enn hav og innsjøer kan føre bort, bygges det opp landbanker, og elva deler seg i flere armer. Det nye landområdet som dannes på denne måten kalles et delta. Navnet ble først brukt i Nilen som har en triangelformet deltamunning som minner om den greske bokstaven ( – delta). I dag betegnes delta som avleiringer ved en elvemunning uansett hvilken form deltaet har. I Norge finnes det flere typer delta.

Geologisk sett er et delta et flatt slettelandskap med til dels tykke lag av fluvialt materiale (avsatt av rennende vann). Løsmassene er både grovkornet, sortert og lagdelt materiale av stein, grus og sand med god drenering, men også finkornet slam (silt) og fin sand avsatt i områder hvor elva flyter langsomt. Elva bygger opp en lav slette hvor elveløpet er lite stabilt, og ved flom tar ofte elva et nytt løp. Elva kan da dele seg vifteformet i flere deler. Deltaet skiller seg fra øvrige deler av elvedalen ved arealets beliggenhet, form og elvas ustabile løp, ofte ved å ha en markert strandsone med grunntvannsområde utenfor.

Årsaken til at avleiringene dannes nær munningene er at strømhastigheten minsker ved utløpet. Sand og grus som elva trekker med seg langs bunnen stanser, ofte ved en bratt skråning. Denne kalles gjerne distalskråning. Utenfor denne avsetter det seg finere, oppslemmet materiale som har holdt seg svevende i vannet. Når banken som danner seg på denne måten når vannflaten, blir elva tvunget til å dele seg i to armer som i sin tur fortsetter oppdemmingsprosessen. På den måten kan elva bli delt opp i mange forgreininger. Det hender ofte at elva bukter seg gjennom deltaet fordi elveleiet tvinges til å endre retning, bl.a. pga. erosjon i ytterkant av en elvesving og sedimentasjon i innersvingen.

En ettertraktet og trua naturtype[rediger | rediger kilde]

Elvedelta og elvedaler med store løsmasseavsetninger har i lang tid vært ettertraktet for ulike typer virksomhet og bosetting. Arealbruken i disse områdene er oftest meget intensiv. I brattlendte fjordbotner har de elvenære områdene ofte vært de eneste egna arealene for menneskelig virksomhet

Elvedeltaene omfatter landarealene rundt nederste del av elveløpene, og gruntvannsområdene utenfor. Ved elvedelta ut i sjø dannes det en overgangssone mellom fersk- og saltvann Dette er særlig rike og produktive økosystemer. Områdene får tilførsel av næring både fra land, elv og sjø. De har ofte stor botanisk og ornitologisk verdi.

Deltaene er oppvekst-, hekke- og også overvintringsområder for en lang rekke fuglearter, og inneholder vegetasjonssamfunn og plantearter som er spesielle for slike områder. Disse har tilpasset seg vekslingen mellom ferskvanns- og saltpåvirkning og tidvis flom.

Deltaene ble tidlig opparbeidet og nyttet intensivt til jordbruksformål. Skogholt, kantsoner og enkelttrær var tidligere viktige elementer i dette landskapet. Senere har endringer i driftsforhold, eiendomsstruktur og virkemiddelbruk bidratt til å redusere kulturbetinget biologisk mangfold. Sammenslåing av arealer i større enheter, spesialisering av produksjon og mekanisering med ytterligere intensivering av arealbruken, bakkeplanering, bekkelukking og omdisponering av arealer forsterker denne effekten.

Industrietablering og tettstedsutvikling preger i dag svært mange av deltaene våre. Det er ofte lite igjen av opprinnelig vegetasjon, fugle- og dyreliv.

Det som finnes av intakt natur er sterkt oppstykket, ligger som regel på lite attraktive arealer og er tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk. Standsonen er særlig sterkt belastet av inngrep. I tillegg har masseuttak, elveforbygninger og vannkraftreguleringer endret deltaenes biologiske verdi vesentlig.

Mangel på alternative arealer utenfor deltaene kombinert med den sterke nedbyggingen som allerede har skjedd og oppstykkingen av gjenværende økosystemer, truer med å redusere det biologiske mangfoldet ytterligere.

Hvorfor er elvedelta verdifulle ? Generelt er elvedelta i Norge (som i verden for øvrig) en truet naturtype. I Norge utgjør de forholdsvis små areal, men er viktige som biotop/naturtype langt ut over det areal de representerer bl.a fordi de fungerer som nøkkelområder for en rekke arter, jf. hekkebiotop for fugl og raste- og næringsområde under trekk. Også i tilknytning til biologisk mangfold er elvedelta viktige områder med stor betydning for å opprettholde mangfoldet av dyrearter (fugl) over store områder. Mange særegne plantesamfunn har sine nisjer i elvedelta/ våtmarksområder.

Elvedeltaer er i særlig grad sårbare for inngrep/ endringer. De representerer økosystem som påvirkes både fra land, sjøsiden og fra vassdrag. I utgangspunktet har de sin form ut fra prosesser skapt av renneden vann, og representerer en del av en dynamisk likevekt som i prinsippet stadig er i endring med basis i naturlige prosesser (f.eks. flom og isgang). Pga. deltaenes geografiske beliggenhet er de i de fleste tilfeller også utsatt for en betydelig menneskelig påvirkning. Bare et fåtall elvedeltaer er i sin helhet vernet etter naturvernloven. Det foregår i dag flere steder en rekke menneskelige aktiviteter som fører til at de opprinnelige økosystem og områdenes verdi som naturområde og biotop sterkt forringes.

Det største og mest kjente deltaet er Mississippi-deltaet. Elven har der tilført slam og finsand som ble avsatt lag på lag i deltaet, som dermed klassifiseres som et elve-dominert delta. Mer vanlig er det at materialet blir omarbeidet når det når kysten av bølger eller tidevann.

En typisk landskapsform i Norge kan være terrasser som indikerer marin grense (MG), disse terrassene ligger i dag langt over havnivå men de kan vise oss prosesser som har foregått ved siste istid (yngre dryas). Et typisk scenario der en isbre har ligget lengre inne i landet (i en varmere periode) og avsatt glasifluviale sedimenter over en elveslette (sandur). Der den glasifluviale elven møter havnivået får vi avsatt et delta. Havnivået i dag er lavere enn på den tiden og vi kan derfor se spor etter disse gamle deltaene (landhevning har løftet terrassene 30-80 m o.h.).

Elvedeltaer i Norge[rediger | rediger kilde]

Nordre Øyeren er et av Norges største elvedeltaer. Her renner Glomma ut i Øyeren, og opp gjennom tidene har det dannet seg store løsmasseavsetninger i området.

Andre elvedeltaer:

Innlandsdelta[rediger | rediger kilde]

Okavangos innlandsdelta i Kalahariørkenen

Et innlandsdelta er et elvedelta som er formet i innlandet, i forbindelse med at ei elv løper ut i en innsjø (mest vanlig) eller kanskje forsvinner i grunnen (slik for eksempel Okavangoelva gjør i Afrika).

Innlandsdeltaer i Norge[rediger | rediger kilde]

Nordens største innlandsdelta ligger i Nordre Øyeren i Akershus og dannes i forbindelse med Glomma, Leira og Nitelvas utløp til Øyeren.

Et annet delta finnes i Fåvang naturreservat, der Gudbrandsdalslågen renner ut i Losna.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]