Hen (Ringerike)
| Hen | |||
|---|---|---|---|
 Hen søndre 271/17, Hensveien 174/176 | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Buskerud (Buskerud) | ||
| Kommune | Ringerike | ||
| Beliggenhet | sør i Ådalen | ||
| Status | tettsted | ||
| Areal | 0,66 km² | ||
| Befolkning | 234 (2003) | ||
| Bef.tetthet | 354,55 innb./km² | ||
 Hen 60°12′59″N 10°13′52″Ø | |||
Hen (av norrønt Hávin),[1] i gamle kilder også nevnt som Heen og Hæn med mer,[1] er både en gammel storgård og et lite tettsted[2] ved bredden av Ådalselva, i nåværende Ringerike kommune i Buskerud fylke (Buskerud). Hen ble opprinnelig matrikkelført som gård nummer 51, men da Ådalen ble egen kommune i 1957 fikk den gårdsnummer 1. Etter at Ådal herredskommune ble innlemmet i den nye storkommunen Ringerike fra 1964, fikk den gnr. 271.
Hen ligger langs Hensveien, som var den opprinnelige hovedveien videre oppover Ådalen langs østsiden av Ådalselva. Dette er i den sørlige delen av Ådalen, som gjerne kalles Ytre Ådal og nevnes første gang som «ytre Ardalenom oc j Strendefiordong i Nørdrofs sokn» i et middelalderdiplom datert 11. mars 1473 på Thonberg (trolig Tanberg ved Norderhov kirke).[3] Ytre Ådal tilhørte altså på den tiden i Strandefjerdingen. Før Ådal ble egen herredskommune i 1857 var altså denne delen av dalen del av daværende Norderhov herredskommune.
Hen-gårdene[rediger | rediger kilde]
Hen ser ut til å ha vært en såkalt vin-gård, med referanse til det norrøne navnet Hávin, som kan bety stille og har sammenheng med hvordan Ådalselva flyter på dette stedet.[1] Gårder med -vin i navneendingen tilhører ifølge Schmidt & Gundersen (2016) i all hovedsak perioden før vikingtiden,[4] og mange av dem kan dateres til de første århundrene av vår tidsregning.[4] Man må derfor regne med at Hávin opprinnelig er en svært gammel storgård.
Hen nevnes først i skriftlige kilder i 1528,[1] da Niels paa Hæn og Tordt paa Hæn betaler skatt (åpenbart av hvert sitt bruk).[5] Hen må altså ha hatt minst to oppsittere før dette. At gården er delt flere ganger og siden også utpartisjonert til andre formål, inkludert til boligformål, bekrefter at den må har vært stor en gang i tiden. Utpartisjonering av mindre eiendommer skyldes nok mest den industrielle utviklingen der i mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.
I dag består Hen som tre gårder, hvorav to er fortsatt relativt store:
- Hen vestre, gnr. 271/1 har adresse Pålerudbyen 94 og 96 (60°13′30″N 10°12′16″Ø)
- Hen nordre, gnr. 271/3 har adresse Hensveien 184 og 186 (60°13′25″N 10°12′47″Ø)
- Hen søndre, gnr. 271/17 har adresse Hensveien 174 og 176 (inkl. også gnr. 271/8) (60°13′20″N 10°12′54″Ø)
Valdersstøa[rediger | rediger kilde]
Valdersstøa 271/2 (60°13′33″N 10°12′04″Ø) var opprinnelig en plass under den gamle storgården Hen. Bygningsmassen lå på østsiden av Ådalselva, i skråningen vis-à-vis Hen vestre og like sør og nedenfor Pålerud (271/6) og Valdersstømoen (271/5). Pålerudbyen fører inn til området fra Hensveien, der det også ligger et mindre boligfelt. Også nord på Valdersstømoen ligger det et mindre boligfelt.
I likhet med Stavlundsstøen på motsatt side av elva, hadde Valdersstøa lange tradisjoner som båtstø i elva. I tiden før dampbåter, jernbane og biler overtok, rodde folk små fraktebåter (ofte av typen eike) med varer på elvene. Båtstøene var en en fortøyningsplass for lasting og omlasting, for videre frakt på land. Bygningsmassen ved Valdersstøa er slettet og støa ble flyttet litt lenger ned i elva da dampskipene begynte å trafikkere der. Det nye kaianlegget fikk navnet Hen brygge, men også den er slettet.
Hensmoen og Geiteryggen[rediger | rediger kilde]
Hensmoen og Geiteryggen er et betydelig sammenhengende industriområde som ligger på åsen øst for Hen-gårdene. Området utviklet seg etter at persontrafikken ved Hen stasjon opphørte fra 26. mai 1968 og stasjonen ble ubemannet fra 1989. Godstrafikken på jernbanen opprettholdes i dag som et sidespor under Hønefoss stasjon. Grunnen der lå delvis under gårdene Hen (gnr. 271) og Vågård (gnr. 92). I dag finner man en rekke større industribedrifter der, som Spenncon, Sateba og Unicon som lager betongprodukter, og Smurfit Kappa Norpapp (tidligere Norpapp AS) som produserer bølgepappemballasje. Hensmoen regnes også som landets åttende største forekomst av sand og grus,[6] og Heen Sandtak (også kalt Heen Grustak) har siden 1935 hatt tradisjoner med å utnytte forekomsten. Grustaket er blant de største på Østlandet.
Hen tettstedet[rediger | rediger kilde]
(60°13′06″N 10°13′36″Ø)
Tettstedet ligger ved østbredden av Ådalselva, cirka 7,4 km nord for kommunesenteret Hønefoss i Ringerike kommune, og cirka 7,9 km sør for det gamle kommunesenteret Hallingby, i tidligere Ådal herredskommune. Det er navngitt etter den gamle storgården Hen. En gang i tiden var det er betydelig industrisamfunn og et naturlig sentrum i Ytre Ådal, men fra Hallingby skole sto ferdig i 1955 overtok Hallingby etter hvert som senter for denne delen av Ådalen. Folketallet på Hen sank, og siden 2004 har det lille tettstedet hatt færre enn 200 innbyggere.
Hen var et viktig knutepunkt for trafikken mellom Valdres og sentrale strøk på Østlandet, og etter hvert også et betydelig industrisentrum på Ringerike. Selve grunnlaget for tettstedet var Hensfossen og trafikken på og ved Ådalselva, som i gamledager omhandlet både mølle, tømmerfløting, sagbruk og treforedlingsindustri. Fossen ble etter hvert også utbygd for kraftproduksjon og delvis lagt i rør, gjennom virksomheten til Hensfoss kraftverk. Når elva flommer kan den imidlertid fortsatt være litt av et skue.
I 1951 ble Skogeiernes Impregneringsverk igangsatt, etter å ha blitt grunnlagt i 1949. Det har imidlertid vært treforedling på Hen siden 1880-årene. Impregneringsverket ble anlagt ved utløpet av Væla, på odden (60°13′13″N 10°12′45″Ø) øst for Henstjern og like ved Hen søndre. I 1978 jobbet det 108 personer ved «Impen», som det ble kalt lokalt. Stolpeavdelingen ble nedlagt i 1996 og høvleriet i 2001. Eierskapet ble først overtatt av Norske Skog, så Forestia og til sist kjøpt av Moelven i 1999, la ned virksomheten der i 2004. I dag benyttes lokaliteten av flere mindre bedrifter.
Hen målestasjon (nr: 12.3.0) for vannføring i Ådalselva var i drift i her i perioden 1864–1905. Etter det ble målestasjonen flyttet opp til Killingstryken (Kyllingstrømmen), nedenfor utløpet av Sperillen, men målingene ble unøyaktige der, så senere ble den flyttet videre til Strømstøa ved Bergsund, et stykke nedenfor sistnevnte.
Hen fikk eget poståpneri fra 1. januar i 1871, men den 31. oktober i 1972 ble dette nedlagt.
Hen hadde egen skole, men den ble nedlagt og eleven flyttet til Hallingby skole. Hen skole ble siden til Hen grendehus. I 2019 ble det vedtatt, at skoleelever på barne- og ungdomstrinnet som bor nord for Heen Mølle (60°12′39″N 10°14′20″Ø) fra høsten 2020 skal sogne til Hallingby skole, mens de som bor sør for mølla skal sogne til barne- og ungdomsskolene ved Ullerål.[7] Heen Mølle har adresse Hensveien 104 og disponeres i dag som klubblokale for medlemmene i Amcar Hønefoss.
Samferdsel på Hen[rediger | rediger kilde]
(60°13′08″N 10°13′34″Ø)
Hen stasjon ble i sin tid anlagt på Randsfjordbanen da denne til åpnet i 1868, noe som i seg selv var selve grunnlaget for båttrafikken opp dalføret mot Valdres. DS «Bægna» var et dampskip som gikk i trafikk mellom Hen og Sørum i Begnadalen fra 1868. Den 20. juli 1921 vedtok også Stortinget å bygge Sperillbanen, som var et sidespor som ble åpnet for person- og godstrafikk mellom Hen til Finsand den 1. august 1926. Samtidig ble person og godstrafikken med båt på elva nedlagt.
Ved Finsand ble det bygget kai for omlasting fra jernbane, og «Bægna» fortsatte i trafikk fram sommeren 1929, men da var trafikkgrunnlaget blitt for dårlig. I stedet ble en mindre motorbåt, som kunne ta 15 passasjerer, satt inn på ruten. Den fikk også navnet Bægna og var i drift frem til 1932, men da var det slutt og båtrutetrafikken i Ådalen ble innstilt. Sperillbanen ble heller ingen suksess, og alt den 1. juli 1933 ble det besluttet å legge ned persontrafikken på banen, som imidlertid fortsatte med godstrafikk fram til 1. august 1957, da Sperillbanen ble nedlagt. Noe av årsaken var trolig økt persontrafikk på Valdresbanen, som fra 1906 gikk helt til Fagernes, men også at bilen hadde blitt mer aktuell. På Randsfjordbanen ble persontrafikken opprettholdt fram til den 26. mai 1968.
I forbindelse med byggingen av Sperillbanen ble det funnet noen «ruste jernsaker – formentlig jernpiler eller pilespisser» ved den gamle husmannsplassen Valdersstøa, der det i tidligere tider anløp føringsbåter for varetransport mellom Valdres og Drammen. Funnet ble gjort under gravearbeider i kvabbholdig sand, cirka 1,5 meter under bakkenivå og cirka 7 meter over middelvannstanden på den tiden, og omtrent 15 meter fra den daværende strandlinjen. Norges Statsbaner rapporterte inn funnet i et brev datert 9. desember 1921 til Universitetets Oldsaksamling, men den videre skjebnen til funnet er ikke kjent.[8]
Hensveien går mellom Nymoen i sør og Skårflågan på Grønvollsmoen i nord, der veien ender i et kryss med europavei 16. Ved tettstedet Hen går veien under Randsfjordbanen i en smal og lav tunnel, som ikke lar seg passere med større kjøretøy, som derfor må bruke den nordlige tilkomstruten via Skårflågan.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Rygh, O. (Oluf) (1909). Norske Gaardnavne. xx: Fabritius. s. 61–62.
- ^ Kartverket (1. juli 1991). «Hen». Sentralt stadnamnregister (SSR). Kartverket. Besøkt 8. september 2023.
- ^ Diplomatarium Norvegicum IX 366. no#: P. T. Mallings Forlagshandel. 1876. s. 337–338.
- ^ a b Schmidt, Tom & Gundersen, Dag. (2016, 31. mars). Gårdsnavn. I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2017 fra https://snl.no/gårdsnavn.
- ^ NRJ IV 147 – Skrifter utgitt for Kjeldeskriftfondet. Det Norske historiske Kildeskriftfond. 1906. s. 147. ISBN 8270611883.
- ^ Neeb, Peer-Richard (1992). Byggeråstoffer. no#: Tapir. s. 54. ISBN 8251911222.
- ^ Hovedutvalget for oppvekst og kultur (27.11.2019). «Lokal forskrift om opptaksområder for grunnskolene i Ringerike» (PDF). Møteprotokoll, Sak 36/19. Ringerike kommune. Besøkt 2. september 2023.
- ^ NSB (9. desember 1921). «Oldfund ved Hen i Ådal» (PDF). 734/1921. Universitetet i Oslo. Besøkt 9. september 2023.