Seter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hovedartikkel: Setring
Seter i Lesja i Gudbrandsdalen.
Gamle stølshus i Norangsdalen.

Ei seter er et sesongdrevet anlegg for husdyrbruk i fjellet; en type bebyggelse som oppsto for å utnytte beitet i områder som ikke egnet seg til helårsbosetning. Setra hører til en gård som vanligvis ligger lavere i landskapet der driftssesongen er lengre. Setring var en driftsform som sto sentralt i eldre jordbruk der landskapet lå til rette for det, særlig i fjellområder som f.eks. i Norge og Alpene. Melkeproduksjon med foredling til mer holdbare produkter sto sentralt i all seterdrift.

På Vestlandet brukes «seter» eller «støl» («støyl») om det som på Østlandet og i Trøndelag kalles «setergrend» eller «seterlag», det vil si en samling sel og andre seterhus som tilhører flere bruk og i noen tilfeller også flere matrikkelgårder. På Vestlandet var det vanlig at gårder med dårlige fjellbeiter i nærheten leide seter et stykke unna, ofte måtte buskapen fraktes lang vei også med båt.[1]

Setring var en del av det førindustielle jordbruket der også marginale ressurser ble utnyttet.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet seter kommer av norrønt setr eller sætr og henger sammen med verbet sitte.[2] Ivar Aasens Norsk Ordbog definerer Sæter som «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori koernes Mælk bliver tilberedt til hjembringelse», og Sæterbol som «Sæterplads med dertil hørende Huse, betragtes som Eiendom».[3] Falk og Torps etymologiske ordbok definerer seter som «sommeropholdsted for buskapen». Ifølge Falk og Torp er ordet også i slekt med ord på andre indoeuropeiske språk med betydninger som ‘sete’, ‘leir’ og ‘bolig’.[4] Ordet støl definerer Falk og Torp som «melkeplads, sæter», fra norrønt stǫðull som betyr ‘grunnvoll, stilling, plass’. Støl og seter har vært brukt om hverandre.[5]

Opphav og alder[rediger | rediger kilde]

«En Aften ved Sæteren», litografisk reproduksjon av et maleri av Knud Bergslien til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Motivet er en nasjonalromantisk framstilling av tradisjonelt norsk seterliv på 1800-tallet med budeie med lur, geiter, sauer, kuer og annet i storslagen, norsk natur.
«Liv paa Sæteren», reproduksjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1854, viser den romantiske idyllen i ei seterstue.
Seter med kuer på KyrkjestølaneFilefjell i Vang kommune i Oppland på 1880- eller 1890-tallet.

Alder og opphav til seterbruket i Norge er ukjent. En vanlig teori er at setrene ble til som en stadig utvidelse av beitingen rundt gården slik at det til slutt ble for langt for dyrene å returnere hver kveld. Seterbruket kan være like gammelt som jordbruket i Norge. I Nordfjord er de eldste eksisterende seterbygningene fra 1600-tallet, og en del nye seterhus ble oppført i mellomkrigstiden og etter krigen.[1]

En av de eldste omtalene av seter finnes i Snorres saga om Olav den hellige, reisen gjennom Valldal til Lesja (nr 179):[6]

Sitat Så gikk kongen og alle andre til måltid, da kongen var mett spurte han om det var en seter i dalen ovenfor uren og nær fjellet som de kunne bo i om natten. Bruse sier: 'Det er en seter der som heter Grønningene, men der kan ingen være om nettene på grunn av herjing av troll og vonde vetter som er der på seteren.' Siden sa kongen at de skulle gjøre seg klare, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som stod for kosten til ham og sa at det var fullt opp av mat 'og jeg vet ikke hvor den er kommet fra.' Kongen takker Gud for denne sendinge, og lot lage bører med mat til de bøndene som dro ned dalen, sjøl ble han på setra om natta. Sitat
– Snorre: Olav den helliges saga (vers 179)[7]

Regler for setring finnes i de eldste lovene i Norge. «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil,» står det i Frostatingsloven. I Gulatingsloven fra 1000-talet står[8]:

Sitat Um to menn bur saman i grend, skal dei flytja or heimehagen når det har gått 2 månader om sumaren, um ikkje alle tykkjer at noko anna er betre. Vert ein sitjande nede lenger, skal grannen forbjoda han å sitja der. Saksøkjaren skal krevja so mange bønder og bygdemenn som han vil ha, til å føra bufeet åt den andre ut or heimhagen, saka 3 øyrar er kvar som nektar. Det same gjeld um han fer ned (frå sætri) fyre tvimånad. (...) No skal for sætrane uppe på fjellet vera dei same merke som har vore frå gamal tid, dei skal ikkje flyttast utan når det er ingen mann til meins. Det same gjeld um tilheldet på sætri. Der skal horn møta horn og hov møta hov. Sitat
– Gulatingslovi (81 og 84)

Gulatingsloven inneholder også regler for tvister om seter, «marketeig» (nr 86) og seterveg (nr 90). Seterveg er omtalt (nr 90) «Ålmannveg (tjodveg) og sæterveg og alle rekstervegar skal vere soleis som dei har lege frå gamal tid.»[9]

Bygningene[rediger | rediger kilde]

Setrer kunne ligge enkeltvis i landskapet eller flere sammen i ei setergrend.

På ei seter var det vanligvis bygninger til boligformål, til melkestell og til lagring av melkeproduktene. Dessuten var det gjerne fjøs til buskapen og det kunne være løer til lagring av for. Bolighuset på setra kalles ofte sel. Det var husvære for budeia.

Bebyggelsen på setra var tilpasset driftsformen, som varierte mellom landsdelene, avstanden mellom gård og seter og transportmulighetene. Der landskapet var bratt kunne en gård ha opptil tre setrer som ble brukt til ulike tider i sesongen.

I dag blir gammel seterbebyggelse i fjellet helst brukt til friluftsformål, særlig som hytter.[trenger referanse] Setrer med god veiforbindelse til bygda blir i større grad vedlikeholdt og har fått preg av «hyttebyer» når seterdriften har blitt lagt ned.[1]

Omfang og utbredelse[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet var det omkring 50.000 støler i drift i Norge, og de fleste gårder/grender hadde en eller flere støler og deler av folket på bygdene tilbragte sommeren på stølen sammen med buskapen. I Vang og Øystre Slidre var det vanlig å ha melkekyr på setra 10-12 uker fra jonsok. I deler av landet ble mesteparten av vinterforet hentet fra setermarken. Det ble også sanket ris, løv, lav, mose, lyng og rognebær i marken. Der det i dag er skogdekte lier og dalsøkk kunne det på 1800-tallet være store treløse flater på grunn av beiting og slått. I dag er det omkring 1200 støler i drift.[10] I 1907 ble det gjennomført en setertelling i Norge. Da var det over 10.000 setrer i Sogn og fjordane alene, knapt ¼ av setertallet i land. I 1939 ble ⅓ av melken i Nordfjord produsert på setrene.[1] Bare i Valdres var det på 1940-tallet 4000 støler i drift. I 2013 leverte 199 støler melk til meieriet.[11]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Reinton, L. (1955–1961). Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug. 
  • Reinton, Lars (1969): Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo. Det norske samlaget.
  • Spangen, Amund (2009): Seterliv og byggeskikk. Bruk, vern og vedlikehold av setrer i Os i Nord-Østerdalen. Hamar. ISBN 978-82-997184-1-7
  • Gudheim, Helge (2013): Kinning, bresting og ysting i Valdres sett i norsk og internasjonal sammenheng. Ulnes: Mat & Kultur. ISBN 978-82-999264-0-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Tvinnereim, Jon: Seterdrift i Nordfjord. Frå full drift til nedlegging. Høgskulen i Volda, arbeidsrapport nr 40, 1997.
  2. ^ Orel, Vladimir (2003): A Handbook of Germanic Etymology. Brill.
  3. ^ Aasen, Ivar (1918): Norsk Ordbog med dansk Forklaring. Fjerde uforandrede Udgave. Udgiven av Vestmannalaget. Kristiania: Cammermeyers forlag.
  4. ^ Hjalmar Falk og Alf Torp (1903): Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. (Originalutgave Kristiania: Aschehoug). Faksimileutg. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat.
  5. ^ Asphjell, Turid mfl. (red): Til seters - setrar i Norddal. Valldal bygdekvinnelag, 2012, s.14.
  6. ^ Asphjell, Turid mfl. (red): Til seters - setrar i Norddal. Valldal bygdekvinnelag, 2012.
  7. ^ Snorre Sturluson: Norges kongesagaer; språklig bearbeidet av Kjeld-Willy Hansen, John Larsen og Dyre Vaa. Libri Art 1995, s.36.
  8. ^ Bruteig, I.E., G. Austrheim og A. Norderhaug (2003): Beiting, biologisk mangfald og rovviltforvaltning. NINA fagrapport 71.
  9. ^ Robberstad, Knut: Gulatingslovi. Umsett av Knut Robberstad, innleiding ved Knut Robberstad. Oslo:Samlaget, 4. utg. 1981.
  10. ^ Sickel, Hanne og Ellen Svalheim: Seterlandskapet - der fjell og skog møtes. Historikk, betydning, skjøtselsråd. Oslo: Sabima, 2010.
  11. ^ Dag og Tid, 5. september 2014, s.24.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Seter – bilder, video eller lyd