Seter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hovedartikkel: Setring
Seter i Lesja i Gudbrandsdalen.
Gamle stølshus i Norangsdalen.

Ei seter er et sesongdrevet anlegg for husdyrbruk i fjellet; en type bebyggelse som oppsto for å utnytte beitet i områder som ikke egnet seg til helårsbosetning. Setra hører til en gård som vanligvis ligger lavere i landskapet der driftssesongen er lengre. Setring var en driftsform som sto sentralt i eldre jordbruk der landskapet lå til rette for det, særlig i fjellområder som f.eks. i Norge og Alpene. Melkeproduksjon med foredling til mer holdbare produkter sto sentralt i all seterdrift.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ivar Aasens Ordbog beskriver sæter slik: «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori koernes Mælk bliver tilberedt til hjembringelse». Sæterbol: «Sæterplads med dertil hørende Huse, betragtes som Eiendom».[1] Falk og Torps etymologiske ordbok definerer «seter» som «sommeropholdsted for buskapen» av oldnorsk der det også kunne bety «opholdssted». I følge Falk og Torp er ordet også i slekt med ord på andre indoeuropeiske språk med betydninger som «sæde», «leir» eller «bolig».[2] Ordet «støl» definerer Falk og Torp som «melkeplads, sæter» og skriv at det kommer av oldnorsk «stǫðull» som betyr «grundvold, stilling, plads». «Støl» og «seter» har vært brukt om en annen.[3]

Eldste omtale av seter[rediger | rediger kilde]

«En Aften ved Sæteren», litografisk reproduksjon av et maleri av Knud Bergslien til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Motivet er en nasjonalromantisk framstilling av tradisjonelt norsk seterliv på 1800-tallet med budeie med lur, geiter, sauer, kuer og annet i storslagen, norsk natur.
«Liv paa Sæteren», reproduksjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1854, viser den romantiske idyllen i ei seterstue.
Seter med kuer på KyrkjestølaneFilefjell i Vang kommune i Oppland på 1880- eller 1890-tallet.

En av de eldste omtalene av seter finnes i Snorres saga om Olav den hellige, reisen gjennom Valldal til Lesja (nr 179):[4]

Sitat Så gikk kongen og alle andre til måltid, da kongen var mett spurte han om det var en seter i dalen ovenfor uren og nær fjellet som de kunne bo i om natten. Bruse sier: 'Det er en seter der som heter Grønningene, men der kan ingen være om nettene på grunn av herjing av troll og vonde vetter som er der på seteren.' Siden sa kongen at de skulle gjøre seg klare, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som stod for kosten til ham og sa at det var fullt opp av mat 'og jeg vet ikke hvor den er kommet fra.' Kongen takker Gud for denne sendinge, og lot lage bører med mat til de bøndene som dro ned dalen, sjøl ble han på setra om natta. Sitat
– Snorre: Olav den helliges saga (vers 179)[5]

Regler for setring finnes i de eldste lovene i Norge. «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil,» står det i Frostatingsloven. I Gulatingsloven fra 1000-talet står[6]:

Sitat Um to menn bur saman i grend, skal dei flytja or heimehagen når det har gått 2 månader om sumaren, um ikkje alle tykkjer at noko anna er betre. Vert ein sitjande nede lenger, skal grannen forbjoda han å sitja der. Saksøkjaren skal krevja so mange bønder og bygdemenn som han vil ha, til å føra bufeet åt den andre ut or heimhagen, saka 3 øyrar er kvar som nektar. Det same gjeld um han fer ned (frå sætri) fyre tvimånad. (...) No skal for sætrane uppe på fjellet vera dei same merke som har vore frå gamal tid, dei skal ikkje flyttast utan når det er ingen mann til meins. Det same gjeld um tilheldet på sætri. Der skal horn møta horn og hov møta hov. Sitat
– Gulatingslovi (81 og 84)

Bygningene[rediger | rediger kilde]

Setrer kunne ligge enkeltvis i landskapet eller flere sammen i ei setergrend.

På ei seter var det vanligvis bygninger til boligformål, til melkestell og til lagring av melkeproduktene. Dessuten var det gjerne fjøs til buskapen og det kunne være løer til lagring av for. Bolighuset på setra kalles ofte sel. Det var husvære for budeia.

Bebyggelsen på setra var tilpasset driftsformen, som varierte mellom landsdelene, avstanden mellom gård og seter og transportmulighetene. Der landskapet var bratt kunne en gård ha opptil tre setrer som ble brukt til ulike tider i sesongen.

I dag blir gammel seterbebyggelse i fjellet helst brukt til friluftsformål, særlig som hytter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Reinton, L. (1955–1961). Sæterbruket i Noreg. Oslo: Aschehoug. 
  • Spangen, Amund (2009): Seterliv og byggeskikk. Bruk, vern og vedlikehold av setrer i Os i Nord-Østerdalen. Hamar. ISBN 978-82-997184-1-7
  1. ^ Aasen, Ivar (1918): Norsk Ordbog med dansk Forklaring. Fjerde uforandrede Udgave. Udgiven av Vestmannalaget. Kristiania: Cammermeyers forlag.
  2. ^ Hjalmar Falk og Alf Torp (1903): Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. (Originalutgave Kristiania: Aschehoug). Faksimileutg. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat.
  3. ^ Asphjell, Turid mfl. (red): Til seters - setrar i Norddal. Valldal bygdekvinnelag, 2012, s.14.
  4. ^ Asphjell, Turid mfl. (red): Til seters - setrar i Norddal. Valldal bygdekvinnelag, 2012.
  5. ^ Snorre Sturluson: Norges kongesagaer; språklig bearbeidet av Kjeld-Willy Hansen, John Larsen og Dyre Vaa. Libri Art 1995, s.36.
  6. ^ Bruteig, I.E., G. Austrheim og A. Norderhaug (2003): Beiting, biologisk mangfald og rovviltforvaltning. NINA fagrapport 71.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Seter – bilder, video eller lyd