Halvdan Svarte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Halvdan Svarte
Konge av Vestfold
Navn: Hálfdan svarti
Regjeringstid: ca. 829 – ca. 860
Født: ca. 810
Død: ca. 860, Randsfjorden
Foreldre: Gudrød Halvdansson Veidekonge
og Åsa Haraldsdotter
Ektefelle: Ragnhild Haraldsdotter
Barn: Harald Hårfagre
Halvdan Svarte drukner i Reykensvik, illustrasjon til Halvdan Svartes saga av Erik Werenskiold

Halvdan Svarte, ca. 810 – ca. 860. Fødsel- og dødsår er svært usikre. Han kan ha vært konge fra en gang mellom 825 og 835. Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår.

Tradisjonene om Halvdan Svarte er usikre, men han nevnes i mange historiske verk; blant annet i Ågrip (skrevet i Trondheim, ca. 1190), Halvdan Svartes saga i Heimskringla (Snorre Sturlason på 1220-tallet) og Fagrskinna (trolig skrevet i Trondheim ca. 1220).

Familie[rediger | rediger kilde]

I følge Are Frode (også gjengitt av Snorre) kan han ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingætten, eller til et bestemt geografisk område. Trolig kan en ikke være rimelig sikker på mer enn navnet Halvdan Svarte. De øvrige navnene i ættetavlene til Are Frode og den geografiske plasseringen kan være konstruert ut fra politiske motiver. Nyere forskning avviser at Halvdan Svarte var av Ynglingeætten, som vesentlig nevnes som adelen i Vestfold. Blant annet viser en til de frankiske annaler for året 813, der det står at danske konger var i Vestfold for å tukte sine undersåtter, samt til teksten på Jellingsteinen.

Snorre angir at Halvdan Svarte var sønn av Gudrød Halvdansson Veidekonge den gjeve og Åsa Haraldsdatter, og bror til Olav Geirstadalv Gudrødsson.

Med hensyn til hvem som var hans kone er kildene ikke samstemte.[1] De som oftest anføres som hans kone er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Arkeologen Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget ettersom kong Håkon Håkonson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten.[2] Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Sønnen Harald Halvdansson Hårfagre (Luva) var konge på Vestlandet (ca. 872–931).

Halvdan Svartes liv[rediger | rediger kilde]

Halvdan Svarte var i følge Snorre født i KolbuToten, den gang en del av gamle Hadafylke, og kan ha hersket over deler av Østlandet. Noen[3] tenker seg Halvdan Svarte som konge av Opplandene, kanskje bestående av Romerike, Ringerike, Hadeland, Land, Toten, Hedmark, Solør, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Dette er svært usikkert. Han skal etter Snorre ha arvet det nordlige Vestfold og la under seg Opplandene og Viken. Når vi i dag mener det er mest sannsynlig at det var den danske kongen som hadde overherredømme i Viken, så er dette kanskje lite troverdig.

I følge et av sagnene som trolig kommer fra den tapte sagaen om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, og som også er gjengitt av Snorre, var Ragnhild Sigurdsdatters far, Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter Ragnhild. Halvdan Svarte sendte ut folk som fikk reddet Ragnhild. Halvdan giftet seg så med henne. Det er neppe noen historisk kjerne i denne beretningen.

Halvdan utgjør en av de fire kongene i kommunevåpenet til Hole kommune.

Halvdan Svartes død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Den første beretningen om Halfdans død finnes i Historia Norvegiæ (ca. 1150), som nevner at han var på vei hjem fra gjestebud og druknet i en råk i isen på en sjø som kalles Rand, og etter alt å dømme siktes det til Randsfjorden. Ágríp (ca. 1190) er litt mer utfyllende. Her fortelles at kongen hadde vært på Hadeland i gjestebud, og var på vei over isen på Randsfjorden. I Røykenvik gikk hestene gjennom isen og kongen druknet. Denne versjonen gjentas i Heimskringla (ca. 1230), der Snorre legger til at kongen rakk å bli 40 år gammel.

Historia Norvegiæ forteller ingen ting om gravleggingen. Nóregs konungatal fra ca. 1190 forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ágríp og Fagrskinna B (ca. 1220) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike. Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke. Alle disse gravhaugene ble kalt Halfdanshaug, forteller Snorre.

I Fagrskinna A, som er skrevet en gang på begynnelsen av 1300-tallet, fortelles det at innvollene ble hauglagt ved Tingelstad på Hadeland, kroppen ble gravlagt på Stein, og hodet ble ført til Skiringssal og hauglagt der. Flateyjarbók (ca. 1390) sier at kongens hode ble begravet på Stein, og Vestfold, Vingulmork og Romerike fikk hver sin del av kroppen.

En ser at de eldste kildene er ganske knappe på opplysninger, og at beretningen blir mer og mer detaljert i de yngre kildene. Dette har fått forskere til å utvise en viss skepsis til framstillingen. Om dette var sant, ville det være det eneste eksempel på slik praksis i førkristen tid. Professor A.W. Brøgger argumenterte i 1916 mot at historien om parteringen gjenspeiler et historisk faktum. Han mener at ideen om parteringen må være kommet inn gjennom katolsk tankegang, med ideen om at man ved fordeling av helgeners kroppsdeler skulle fordele vedkommende ut over et større område. Dette forhindrer ikke at det opp gjennom årene har vokst fram lokale oppfatninger om at bestemte større gravhauger inneholder større eller mindre deler av Halfdan Svarte.

Halvdanshaugen på Stein, Hole kommune, Ringerike. Haugen er 55 m i diameter og 5,5 m høy. Arkeologiske prøveundersøkelser kan tyde på at haugen er anlagt en gang på 400-tallet, men det er også påvist dateringer fra vikingtiden; 700–900 e.Kr.

Halvdanshaugen på Tingelstad, Gran kommune, Hadeland. Haugen ligger på Grimshaugen, en høyderygg på toppen av Tingelstadplatået, i dag inne på området til Hadeland Folkemuseum. Den er middels stor, med diameter 16 m, og 1,6 m høy. I 1789 skriver Christopher Hammer at den rommer en del av Halfdan Svartes legeme. Flere kilder utover på 1800-tallet beskriver haugen, og kommer til dels med opplysninger som ikke kan verifiseres fra sagalitteraturen. Haugen har ikke vært arkeologisk undersøkt.

Halvdanshaugen på HovinsholmHelgøya, Ringsaker kommune, Hedmark. Haugen ligger på Holmen utenfor sørspissen av Helgøya, på det høyeste punktet. Den er 35 meter i diameter og seks meter høy, og er nå skjult av skog. Med åpent terreng har den sikkert vært et landemerke for store deler av Mjøsa. Haugen er første gang beskrevet av Gerhard Schøning i 1775, men da gjengir han tradisjon om at haugen var reist over Guttorm, sønn av Dale-Gudbrand. Han skal ifølge Heimskringla ha falt i et slag mot Halfdan Svarte på Helgøya. I 1816 grov eieren av Hovinsholm i haugen, og han skal da ha funnet tømmerstokker og store mengder menneskeknokler. Fra da skal konklusjonen ha vært at haugen er reist over Halfdan.

Halvdanshaugen på Hubred, Hamar kommune, Hedmark. Haugen er første gang nevnt av antikvar Nicolay Nicolaysen i 1877. Han nevner da at tradisjonen på stedet utpeker den som grav for en fjerdedel av Halfdan Svarte, men mener samtidig at dette nok er grunnløst. Senere har man konkludert med at haugen er en naturdannelse, og at den neppe inneholder noen grav.

Skipsgraven på Borrefeltet, Horten kommune, Vestfold. To av ynglingeættens konger, Øystein Halfdansson og Halfdan Øysteinsson den milde og matille, skal ifølge Heimskringla være begravd i Borrefeltet. I en av haugene ble det i 1852 funnet en rik, men dessverre svært ødelagt skipsbegravelse. I Brøggers gjennomgang av mulige halfdanshauger konkluderer han med at graven tidsmessig kunne passe med Halfdan Svarte. Dette er imidlertid imøtegått av Bjørn Myhre i sammenheng med hans undersøkelser på Borre på begynnelsen av 1990-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med Ragnhild Haraldsdatter og så Ragnhild Sigurdsdatter. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. I Landnamabok er Tora ført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Snorre mente at Ragnhild Sigurdsdatter var datter av Sigurd Hjort, mens forfatteren av Fagrskinna mente det var Sigurd Orm-i-auga.
  2. ^ Ólafía Einarsdóttir: «Harald Dovrefoster fra Sogn», Historisk Tidsskrift nr 2, 1971.
  3. ^ Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie 1, 750-1537
Litteratur
  • A.W. Brøgger: «Borrefundet og Vestfoldkongernes graver». Videnskapssselskapets Skrifter II Hist.-Filos. Klasse. Kristiania 1916.
  • Bjørn Myhre: «Kronologispørsmålet og ynglingeættens gravplasser». Osebergdronningens grav, s. 272-78. Oslo 1992
  • Larsen, J.H. og Rolfsen, P.: «Er det flere Halfdanshauger?» Viking LXVIII Oslo 2005 ISSN 0332-608x

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Halvdan Svartes saga – originaltekst