Prost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Prost (fra latin praepositus) er i flere kirkesamfunn en geistlig tittel på den øverste geistlige myndighetsperson i et geografisk avgrenset område som danner en administrativ enhet, eller et prosti, innen et bispedømme. Betegnelsen prost benyttes i alle de nordiske folkekirkene og forekommer også i Den katolske kirke og i visse områder av den evangeliske kirke i Tyskland. I den anglikanske kirke er tilsvarende tittel dean.

Prosten i Den norske kirke[rediger | rediger kilde]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Før reformasjonen fungerte prosten som biskopens øverste lokale tjenestemann, og skulle blant annet bestyre kirkens eiendommer. Da kirkegodset etter reformasjonen ble beslaglagt av kongen, kom en tid betegnelsene hovmanns-prost og regnskaps-prost i bruk for lensherrenes tjenestemenn som som ble satt til å administrere disse eiendommene. Kirkens proster ble i denne perioden benevnt religions-prost eller herreds-prost. Fra 1574 ble hovmanns-prostens/regnskaps-prostens funksjoner tillagt stiftsskriveren, og betegnelsen kom ut av bruk.

Inntil 1970-tallet ble prostene enten valgt av sogneprestene innen sitt prosti, eller den sogneprest med lengst tjenestetid i prostiet ble automatisk valgt. Dette var stillinger som det ikke var mulig å søke på, men ble oppfattet mer som et geistlig tillitsverv. Fra 1970-tallet inntrådte en utvikling der prostens funksjoner ble gradvis utvidet, og prostesetet ble knyttet til en fast menighet i prostiet. Som regel var prosten da knyttet til den mest sentrale kirken i prostiet eller det lokale kirkested med størst historisk og symbolsk tyngde.

I dag[rediger | rediger kilde]

I Den norske kirke er prosten fra 21. mai 2012 ikke lengre embetsmann som utnevnes av Kongen i kirkelig statsråd. Tidligere var også sogneprest og residerende kapellan embetsmenn, men etter at departementet i 1989 overførte ansettelsesmyndigheten for prester til bispedømmerådene var det bare proster og biskoper som fram til 2012 var statlige embetsmenn i Den norske kirke. Fra grunnlovsendringen av 21. mai 2012 utnevnes alle prester, inkludert biskoper og proster, av kirkens egne organer.

Den norske kirke er delt inn i 106 prostier (pr juni 2007). I tillegg er feltpresttjenesten i Forsvaret organisert som et prosti ledet av feltprosten, og døvepresttjenesten et prosti ledet av døveprosten. Begge disse prostiene er lagt under tilsyn fra Oslo biskop. Tidligere var prosten vanligvis også sogneprest knyttet til et lokalt sogn, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten først og fremst leder av prestetjenesten i prostiet. Biskopen er prostens overordnede og bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost i et prosti med domkirke er domprost. Domprosten er biskopens faste vikar. Prosten er nærmeste overordnede for prostiets sogneprester og prostiprester. Prosten skal bistå ansatte og kirkelige organer med faglig veiledning, råd og støtte. Prosten skal sørge for nødvendig samordning mellom prestetjenesten og de kirkelige rådenes virksomhet. Prostene er tillagt en rekke konkrete oppgaver. I henhold til Kirkelovens § 22 kan det opprettes et prostiråd i hvert prosti.