Prost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold, og representerer ikke et globalt ståsted.

Prost (fra latin praepositus) er en geistlig tittel i flere kirker om den øverste geistlige myndighetsperson i et prosti, som er en enhet innen et bispedømme. Prostene i Den norske kirke er embetsmenn som utnevnes av Kongen i kirkelig statsråd.

[rediger] Prosten i Den norske kirke

[rediger] I tidligere tider

Før reformasjonen fungerte prosten som biskopens øverste lokale tjenestemann, og skulle blant annet bestyre kirkens eiendommer. Da kirkegodset etter reformasjonen ble beslaglagt av kongen, kom en tid betegnelsene hovmanns-prost og regnskaps-prost i bruk for lensherrenes tjenestemenn som som ble satt til å administrere disse eiendommene. Kirkens proster ble i denne perioden benevnt religions-prost eller herreds-prost. Fra 1574 ble hovmanns-prostens/regnskaps-prostens funksjoner tillagt stiftsskriveren, og betegnelsen kom ut av bruk.

[rediger] I dag

Den norske kirke er delt inn i 106 prostier (pr juni 2007). I tillegg er feltpresttjenesten i Forsvaret organisert som et prosti ledet av feltprosten, og døvepresttjenesten et prosti ledet av døveprosten. Tidligere var prosten vanligvis også sogneprest, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten først og fremst leder av prestetjenesten i prostiet. Biskopen er prostens overordnede og bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost i et prosti med domkirke er domprost. Domprosten er biskopens faste vikar. Prosten er nærmeste overordnede for prostiets sokneprester og prostiprester. Prosten skal bistå ansatte og kirkelige organer med faglig veiledning, råd og støtte. Prosten skal sørge for nødvendig samordning mellom prestetjenesten og de kirkelige rådenes virksomhet. Prostene er tillagt en rekke konkrete oppgaver. I henhold til Kirkelovens § 22 kan det opprettes et prostiråd i hvert prosti.