Kobolt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kobolt
Co-TableImage.png
Basisdata
Navn Kobolt
Symbol Co
Atomnummer 27
Utseende metallisk grå
Plass i periodesystemet
Gruppe 9
Periode 4
Blokk d
Kjemisk serie transisjonsmetall
Atomegenskaper
Atomvekt 58,933195 u
Empirisk atomradius 135 pm
Kalkulert atomradius 152 pm
Kovalent atomradius 126 pm
Elektronkonfigurasjon [Ar] 3d7 4s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 15, 2
Oksidasjonstilstander 2, 3
Krystallstruktur α-kobolt:heksagonal β-kobolt:kubisk flatesentrert
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 1 495 °C
Kokepunkt 2 927 °C
Molart volum 6,67 · 10−6 /mol
Tetthet 8 900 kg/m³
Hardhet 5 (Mohs skala)
Fordampningsvarme 376,5 kJ/mol
Smeltevarme 16,19 kJ/mol
Damptrykk 175 Pa ved 1 768 K
Lydfart 4 720 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,88
Spesifikk varmekapasitet 420 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 17,2 · 106 S/m
Termisk ledningsevne 100 W(m · K)
Første ionisasjonspotensiale 760,4 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 648 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 3 232 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.


Kobolt er et grunnstoff med kjemisk symbol Co og atomnummer 27.

Historie[rediger | rediger kilde]

Koboltforbindelser som blått fargepigment i glass og keramikk har vært kjent i årtusener. Stoffet har blitt funnet i egyptiske skulpturer og persiske smykker fra det 3. årtusen før kristi fødsel. Kobolt er også funnet i ruinene av Pompeii (som ble ødelagt år 79) og i Kina fra Tang-dynastiet (år 618 – 907).

Det er den svenske kjemikeren Georg Brandt som er kreditert for oppdagelsen og isoleringen av kobolt i 1735. Han greide å bevise at blåfarven i glass kom fra kobolt, og ikke fra vismut som man tidligere hadde trodd.

De første forsøkene på å smelte kobolt slo feil, og ga kobolt(II)oksid istedet. På grunn av at koboltmalm alltid inneholder arsen, ble arbeiderne også utsatt for den meget giftige gassen As4O6 under arbeidet.

I folketro er kobolt ofte assosiert med underjordiske og dverger som bor i fjell og undergrunnen. Det tyske ordet kobold betyr nisse eller husånd.

Koboltatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Kobolt er et hardt skinennde grått transisjonsmetall med Atommassen (u) er 58,9. Smeltepunktet er 1 495 °C, og kokepunktet er 2 870 °C. Kobolt har ferromagnetiske egenskaper med curiepunkt på 1 121 °C.[1] Kobolt er korrosjonsbestandig i luft på grunn av passivisering (et beskyttende oksidsjikt som raskt dannes), men løses opp av oksiderende syrer.

Kobolt har to allotrope former; alfa-formen har kubisk flatesentrert krystallstruktur og er stabil ved temperaturer fra 417 °C og opp til smeltepunktet. Beta-formen har heksagonal krystallstruktur og er stabil ved temperaturer under 417 °C.[1]

En uvanlig egenskap med kobolt er at det har større atommasse enn det neste grunnstoffet i periodesystemet (nikkel).

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende kobolt består utelukkende av den stabile isotopen 59Co. I tillegg finnes 28 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 60Co med halveringstid 5,2714 år, 57Co med halveringstid 271,79 døgn, 56Co med halveringstid 77,27 døgn og 58Co med halveringstid 70,86 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.[2]

CAS-nummer: 7440-48-4

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Kobolt er et relativt sjeldent metall, som utgjør bare 0,001 % av jordskorpens sammensetning, og er derfor dyrere enn f.eks. sølv. Rent kobolt finnes ikke naturlig, men det opptrer i mange kjemiske forbindelser. Små mengder av stoffet finnes i bergarter, jord, vann, planter og dyr. Kobolt utvinnes vanligvis som biprodukt fra nikkel-, sølv-, bly- og koppermalmer.

I 2005 var den demokratiske republikken Kongo verdens største kobolt-produsent med ca. 40% av verdensproduksjonen, fulgt av Canada, Zambia, Russland og Cuba.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Koboltblått glass

Kobolt ble tidligere brukt som fargestoff ved glassering av keramikk, ved farving av glass og i papirindustrien. I Norge er Blaafarveværket på Modum mest kjent, som under Benjamin Wegners ledelse på 1800-tallet var verdens største produsent av koboltblå. Kobolt blir fortsatt brukt som fargestoff. I nyere tid er kobolt brukt som legering i stål som øker korrosjonsbestandigheten og slitestyrken.

Koboltforekomster i Norge[rediger | rediger kilde]

BlaafarveverketModum var Norges største industribedrift1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Virksomheten utgjør en viktig del av Norsk bergindustrihistorie. Kobolt ble også utvunnet ved ÅsterudtjernHolleia i Ringerike.Ved Glencore nikkelverk i Kristiansand ble det i 2012 fremstillt omkring 3 000 tonn kobolt med høy renhetsgrad[3].

Referanser[rediger | rediger kilde]