Gran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gran
Gran
Vitenskapelig(e)
navn
:
Picea abies
(L.) H. Karst., 1881
Norsk(e) navn: gran,
vanlig gran
Hører til: granslekten,
furufamilien,
bartrær
Habitat: temperert klima
Utbredelse: Eurasia
Utbredelseskart for gran
Picea abies

Gran (Picea abies), også kalt vanlig gran, er et tre i furufamilien. Arten vokser i nordlige strøk i et «taigabelte» rundt Nordishavet og brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt som juletre. På engelsk heter gran Norway Spruce. Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler av London ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet.[1]

Grantre.
Granas blomster, hunnblomstene røde og hannblomstene gulbrune.
Ormegran er en form - Picea abies f. virgata.
Grankongle på Blefjell – ca. 1000 moh
Lav på gran - Blefjell

Karaktertrekk og varianter[rediger | rediger kilde]

Grantrær kan bli opptil 50 m høye.[2] Den har flatrot som vanligvis ikke går lenger ned i bakken enn 1 m. Blomstring i mai. Trekronen er smalt konisk, grenene ofte litt hengende og svaie. Barken er rent brun eller gråbrun, årsskuddene kan være oransjebrune og litt hårete. De er flate under, og har barnåler oppå. Nålene er inntil 10 mm lange og 3 mm brede, mørkegrønne og litt blanke. Unge hunnblomster er rubinrøde og opprette. Konglene kan bli 10-20 cm lange, men sjelden mer enn 3 cm brede, og ofte hengende. Kongleskjellene har rombeform, de er ovale, og spisse ytterst. Et grantre kan i spesielle tilfeller bli ca. 600-700 år gammelt, men roten kan være inntil 10 000 år gammel og avgi nye, genetisk identiske trær som hver for seg gjennomlever fem prosent av rotsystemets levealder.[3]

Granen har evne til å klone seg selv, og overlever derfor under sterkt skiftende klimatiske og biotopiske forhold. I perioder med kulde, som under Den lille istiden i senmiddelalderen, skjøt granrøttene ut lave busker, mens individene i tider med mildere temperaturer blir høyreiste og slanke – som i våre tider.[4]

Varianter omfatter sibirgran (Picea obovata), mens en vanlig form er ormegran (Picea abies f. virgata) med lange og hengende grener som ofte nesten ikke er greindelte.

Granas historie i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge vokser det både vill og dyrket gran. Vill gran forekommer helt nord til Pasvik som spredte forekomster. Skogdannende gikk den like nord for Bjellånes i Dunderlandsdalen i Rana. Da Sulitjelma gruber ble etablert i 1880-årene, var det også gran der. Den ble utryddet av hogst, geitehold og utslipp fra smeltehytta. Man har tidligere antatt at grana innvandret rundt 500-400 f.Kr., først i Lierne i Nord-Trøndelag, men funn fra Dalarna like over grensen til Sverige viser at den var en pionerart som etablerte seg straks isen forsvant.

helleristningene i Østfold finnes det bare to avbildninger av trær, og de ser ut til å vise to grantrær. I bronsealderen var grantrær fremdeles sjeldne i Norge, noe som kan forklare avbildningene, som er å finne ved Solberg gård i Sarpsborg kommune. Etter formen på de avbildete skipene å dømme, kan dette helleristningsfeltet dateres til 800-tallet f.Kr. De to bartrærne ses nederst i feltet.[5]

Den tradisjonelle forståelsen er at grana kom til Lierne fra Sverige, og at den hadde spredt seg dit fra det nordlige Russland via Finland. Det er gjort funn av gran i grenseområdene ved Ladogasjøen som er omlag 5 500 år gamle. Det er funnet minst 3 000 år gamle eksemplarer på Finlands vestkyst og grensestrøkene inn mot Sverige ved Bottenviken.Men det er uvisst om dette var den første spredningsveien vestover inn til Sverige og Norge, eller om det bare representerer en senere innvandringsbølge.

Det er gjort funn av gran fra tiden 300-600 e.Kr. i de mest sentrale strøkene på Østlandet. Det har vært antatt at de nordvestre delene av Nordmarka (Ringkollen og Krokskogen) hadde grantrær omkring år 450-500 e.Kr., mens for eksempel Nittedalstraktene hadde gran alt i år 215-390 e.Kr. Til Hurdal og Vestre Toten kom den trolig alt i det første hundreåret etter år 0.

I Møre og Romsdal vokser naturlig granskog bare i Rindal og Romsdal, og forekomsten i Romsdal kan skyldes planting på 1800-tallet.[6] På resten av Vestlandet vokser gran naturlig kun noen få steder, som Modalen, Suldal, Voss og Luster,[7] men både vanlig gran og den amerikanske sitkagran er vanlig plantet i landsdelen.

Kysten fra rett sør for Trondheimsfjorden til Rana i Nordland er det eneste området i Europa der gran naturlig vokser ved Atlanterhavet. Disse granskogene har et fuktig og kjølig klima og danner en særpreget naturtype som kalles boreal regnskog, eller mer presist kystgranskog. Naturtypen er svært rik på moser og lav, og flere lavarter har sitt eneste europeiske voksested her.[8]

Det eldste levende individet av gran i Norge er registrert i Trillemarka i Buskerud og er 484 år (2008). I Skandinavia er den eldste grana funnet i Vilhelmina kommune i Sverige. Den var hele 587 år (1999). Men rotsystemene kan altså være betydelig eldre, inntil 10 000 år.

I 2012 publiserte en stor forskergruppe resultatene av genetiske undersøkelser av pollen funnet i innsjøsedimenter. I artikkelen i det prestisjefylte tidsskriftet Science hevdes det at de boreale treslagene overlevde siste istids maksimum i Skandinavia. Analysene viser at gran vokste i Trøndelag for 10 300 år siden, og at det fantes furu og gran i nærheten av Andøya for henholdsvis 22 000 år og 17 700 år siden.[9]

Gran forekom i Norge under mellomistidene og hadde i perioder større utbredelse enn i dag. Pollenfunn fra Fjøsanger utenfor Bergen og Vossestrand i Voss viser at det vokste store granskoger på Vestlandet mot slutten av Eem-mellomistiden.[10][11]

Verdens eldste levende tre[rediger | rediger kilde]

Old Tjikko i Fulufjället

I Fulufjällets nasjonalpark i Dalarna i Sverige er det oppdaget ei levende gran som vokser på et rotsystem som er C14-datert til 9 550 år gammelt.[12] Funnet kan føre til at vi må revidere vår forståelse for når og fra hvor grantreet kom til Skandinavia.[13]

Leif Kullman, professor i naturgeografi ved Umeå universitet, har kartlagt granas utbredelse og funnet en rekke grantrær som er mellom sju og ni tusen år gamle. Den eldste av disse antas å være det eldste levende treet i hele verden. Kullman hevder at trærne har overlevd som lavtvoksende buskvekster.[13]

Midt i Trillemarka i Buskerud, på grensen mellom Sigdal og Numedal står det som sannsynligvis er Norges eldste levende grantre. Det er 534 år gammelt, det begynte å spire i 1480.[14][15]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Gran er et svært viktig treslag som opp gjennom tidene har medvirket til velstand gjennom båtbygging, husflid og fremveksten av sagbruks- og treforedlingsindustrien i Norden. Tradisjonelt er gran også det mest vanlige juletreet i de norske hjem. Gran blir også brukt i lokket på strykeinstrumenter som fiolin, cello ol.

Mesteparten av grantømmeret blir brukt til skurlast (planker og bord til husbygging og innredning) og møbler. Tremasse og cellulose blir brukt til papirproduksjon. Grantrefibrene (cellene) er lange og derfor godt egnet til formålet. Det dårligste tømmeret blir brukt til produksjon av spon- og fiberplater.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hafsten, Ulf. 1992. «Granskogens innvandring og spredning i Norge». Årbok 13. Norsk Skogbruksmuseum, Elverum
  2. ^ Skog og landskap: Noen av Norges høyeste trær
  3. ^ Verdens eldste treAftenposten, 24. april 2010, side 14.
  4. ^ Verdens eldste treAftenposten, 24. april 2010, side 14.
  5. ^ Helleristning av skip og trær, Arild Hauge
  6. ^ H. Korsmo og D. Svalastog (1997). Inventering av verneverdig barskog i Møre og Romsdal. NINA Oppdragsmelding 427. s. 13. ISBN 82-426-0712-5. 
  7. ^ Skog og landskap – Granas genetiske variasjonsmønstre i Skandinavia
  8. ^ J.E. Andersen m.fl. (2000). Kystgranskog i Midt-Norge - en veileder i bærekraftig forvaltning. Koordineringsgruppa for prosjektet «Biologisk mangfold i skog i Midt-Norge». 
  9. ^ L. Parducci m.fl. (2012). «Glacial survival of boreal trees in Northern Scandinavia». Science, 335 (6072), s. 1083–1086. doi:10.1126/science.1216043. ISSN 1095-9203. 
  10. ^ J. Mangerud m.fl. (1981). «A continuous Eemian-Early Weichselian sequence containing pollen and marine fossils at Fjøsanger, western Norway». Boreas, 10, s. 137–208. ISSN 0300-9483. 
  11. ^ T.O. Vorren og J. Mangerud (2006). «Mellomistider avsløres på land». I I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt. Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 498–500. ISBN 978-82-92344-31-6. 
  12. ^ Verdens eldste tre - Aftenposten, 24. april 2010, side 14.
  13. ^ a b Leif Kullman. 2008. Pressmeddelande. Världens äldsta nu levande träd finns i Dalarna, 2008-04-16, Umeå universitet
  14. ^ Jakobsen, Hanne Østli (17). «Nord-Europas eldste gran». Besøkt 27. oktober 2012. 
  15. ^ Ikke angitt (26. oktober 2012). «Norges eldste tre». Aftenposten, morgen (Innsikt utg.), s. 11. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Picea abies – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Picea abies – detaljert artsinformasjon