Kombinert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kombinert
Skihopp ...
... og langrenn

Kombinert er en idrettsgren som er en kombinasjon av de nordiske grenene langrenn og skihopping, derfor omtalt som nordic combined på engelsk. Grenen har lange tradisjoner, ikke minst i Norge. Kombinert er ingen kvinnesport, ettersom det er den eneste ski-idretten uten kvinnekonkurranser i mesterskap.

I kombinert er det ulike typer konkurransevarianter: Individuelt (Gundersen), sprint, fellesstart, lagkonkurranse og lagsprint. De viktigste konkurransene arrangeres av FIS.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kombinert oppsto som alle moderne nordiske skisporter i Norge. Holmenkollen spilte en viktig rolle allerede fra 1800-tallet. Det første Holmenkollrennet ble arrangert i 1892 og var et kombinertrenn. Først i 1933 var hopprennet som ble arrangert i Holmenkollen et rent hopprenn. Internasjonal betydning oppnådde kombinert da det kom på programmet i det første olympiske vinterleker i Chamonix 1924, og kombinert har vært på OL-programmet siden. Det var kun individuell start med hopprenn sist som ble arrangert, og Thorleif Haug tok det første gullet foran to landsmenn. I lekene fram til andre verdenskrig tok nordmenn samtlige medaljer.

Inntil OL i 1952 gikk man først 18 km langrenn, deretter var det hopprenn. Langrennstida ble regnet om i poeng, og lagt sammen med poengene fra hoppbakken. Løperen med mest poeng vant. På 1950-tallet ble langrennet forkortet til 15 km. En stor forandring skjedde fra 1985 da den såkalte Gunder-metoden ble tatt i bruk. Den innebærer at poengdifferansen etter hopprennet regnes om til tidsdifferanse som brukes ved langrennet. Vinneren av hopprennet starter først, men den som først krysser mållinjen vinner. Dette gjorde kombinert mer attraktivt for tilskuerne.

Lagkonkurransen ble første gang arrangert som VM-øvelse i 1982, og var med på OL-programmet fra 1988. Den hittil nyeste konkurranseformen er sprint, som ble innført under VM i 1999. Sprint består av ett hopp og 7,5 km langrenn. I OL i Salt Lake City ble sprinten også innført som olympisk øvelse.

I tillegg til de tre olympiske øvelsene arrangeres noen av rennene i verdenscupen som fellesstart og lagsprint (fra 2007). Fellesstarten blir med på VM-programmet i 2009.

Øvelser[rediger | rediger kilde]

Kombinertmedalje

Individuelle konkurranser[rediger | rediger kilde]

Individuelt (Gundersen)[rediger | rediger kilde]

I den tradisjonelle øvelsen foretas det to hopp i en normal- eller storbakke og løperne går deretter 15 km langrenn. I normalbakken teller en meter 2 poeng, mens den er 1,2 poeng i storbakken. I tillegg får man stilkarakterer fra tre av de fem dommerne.

Etter Gunder-metoden blir så poengene etter hopprennet gjort om til tidsdifferanse, slik at 15 poeng i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa (dvs. 1 poeng = 4 sekunder). Langrennet foregår som en jaktstart, der lederen etter hopprennet starter først, og førstemann i mål vinner. Er det store tidsdifferanser brukes bølgestart, der de siste løpere sendes ut i puljer, og deres endelige plassering regnes ut etter målpassering.

Siden verdenscup-sesongen 2006/07 er det bare de 35 beste etter første omgang i hoppbakken som får hoppe andreomgangen. Dette skal spare tid og gjøre konkurransen mer interessant for tilskuerne.

Sprint[rediger | rediger kilde]

Sprintkonkurransen er en forenkling av den individuelle. Det er bare ett hopp, og langrennet er kun 7,5 km. 15 poeng differanse i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa, og førstemann i mål vinner. (Betegnelsen «Gundersen» brukes ofte internasjonalt om den klassiske øvelsen, men man bruker Gunder-metoden som utregning også på sprinten.)

En variant av sprinten har hurricane-start. Her starter løperne i en spiralform, og poengene fra hoppbakken regnes om til meter, ikke tid. Vinneren av hopprennet starter ytterst, og 30 poeng tilsvarer 360 meter. Alle starter samtidig, men kun vinneren av hopprennet går eksakt 7,5 km. På grunn av plassbegrensninger kan dette bare arrangeres på store skistadioner, og går derfor sjelden.

I sesongen 2006/2007 ble det også innført kompaktsprint. Denne foregår enten som en vanlig sprint eller med hurricane-start, men pausen mellom siste hopper og langrennstarten er bare 20-30 minutter.

Fellesstart[rediger | rediger kilde]

Fellesstarten er en relativt ny øvelse, og er ikke med på det olympiske programmet, men står på VM-programmet i 2009. Her foregår langrennsøvelsen først (10 km), og alle starter samtidig. Løpstiden blir deretter regnet om til poeng. Det kan også legges inn bonussprinter underveis, der man får bonuspoeng i form av meter i hoppbakken. Den som vinner langrennet får 120 poeng, og de resterende løperne får 20 poeng fratrekk for hvert minutt de er bak. Deretter er det hopprenn med to omganger for de 30 beste fra langrennet. I motsetning til i de andre konkurransene gis det ikke vanlige stilkarakterer, men fratrekk for manglende telemarksnedslag (4 poeng i normalbakke, 4,8 poeng i storbakke) og for fall (10 poeng i normalbakke, 10,8 poeng i storbakke). Vinneren er den som har mest poeng totalt. Det hender også at fellesstart arrangeres som erstatning for andre typer konkurranser om været eller andre forhold tilsier at hopprennet må utsettes.

Lagkonkurranser[rediger | rediger kilde]

Gundersen[rediger | rediger kilde]

I lagkonkurransen deltar det i mesterskap 4 løpere (fra VM i 1995), mens det i verdenscupen bare er 3 løpere. Hver løper foretar to hopp, og poengene summeres og regnes om etter Gunder-metoden til langrennstid, der 60 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Fram til VM i 2005 i Oberstdorf tilsvarte ett poeng 1,5 sekund. Langrennet arrangeres som en stafett der hver etappe er på 5 km, og lagene starter etter hverandre i henhold til tidsdifferansen. Første laget i mål vinner.

Lagsprint[rediger | rediger kilde]

I lagsprinten består laget av to løpere. Først er det to omganger i hoppbakken. Som i lagkonkurransen blir poengene regnet sammen, og omregnet i tidsdifferanse. 30 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Etter hopprennet følger 15 km langrenn, der de to løperne veksler for hver runde som er mellom 1000 m og 1250 m. Etter hver runde tas det dårligst plasserte laget ut, så lenge det er minst syv lag igjen.

I verdenscupen ble lagsprint først arrangert i 2006/07-sesongen.

Olympiske leker[rediger | rediger kilde]

se også: OL-medaljører i kombinert

Kombinert har vært på det olympiske programmet siden OL i 1924 i Chamonix. Til å begynne med var bare den individuelle øvelsen med. I OL i 1988 ble lagkonkurransen innført. Under OL i 2002 i Salt Lake City ble sprint innført som en tredje konkurranse.


24 28 32 36 48 52 56 60 64 68 72 76 80 84 88 92 94 98 02 06 10
Individuelt
Lag
Sprint

Resultater[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med var de internasjonale konkurransene i kombinert dominert av nordmenn. Ved de første fire olympiske vinterleker fikk Norge alle medaljene. Johan Grøttumsbråten forsvarte tittelen i OL i 1932. Nordmennenes dominans ble på begynnelsen av 1960-tallet mindre. Med Georg Thomas olympiaseier under lekene i 1960 kunne de tyske kombinertløperne også under de følgende lekene feire store suksesser. Særlig utmerket Ulrich Wehling seg med å vinne OL-gull i 1972, 1976 og 1980. Under de følgende olympiske leker klarte ingen andre nasjoner sette sitt stempel på kombinert. I 1992 tok franskmennene Fabrice Guy og Sylvain Guillaume er uventet dobbeltseier på hjemmebane.

Etter to norske seire ved Fred Børre Lundberg og Bjarte Engen Vik ble de olympiske leker i dominert av en mann: Samppa Lajunen. Han vant både individuelt og på sprinten, og var med på laget som vant lagkonkurransen. Med til sammen tre gull og to sølv er han foran Ulrich Wehling, som konkurrerte før sprint- og lagkonkurransen ble innført, den mest suksessrike kombinertløper i OL-sammenheng. Under OL i 2006 vant Georg Hettich Tysklands første individuelle gull på 26 år.

Olympiske mestere kombinert[rediger | rediger kilde]

År Øvelse Vinner Land
1924 Individuelt, hopp + 18km Thorleif Haug Norge
1928 Individuelt, hopp + 18km Johan Grøttumsbråten Norge
1932 Individuelt, hopp + 18km Johan Grøttumsbråten Norge
1936 Individuelt, hopp + 18km Oddbjørn Hagen Norge
1948 Individuelt, hopp + 18km Heikki Hasu Finland
1952 Individuelt, hopp + 18km Simon Slåttvik Norge
1956 Individuelt, hopp + 18km Sverre Stenersen Norge
1960 Individuelt, hopp + 15km Georg Thoma Vest-Tyskland
1964 Individuelt, hopp + 15km Tormod Knutsen Norge
1968 Individuelt, hopp + 15km Franz Keller Vest-Tyskland
1972 Individuelt, hopp + 15km Ulrich Wehling Øst-Tyskland
1976 Individuelt, hopp + 15km Ulrich Wehling Øst-Tyskland
1980 Individuelt, hopp + 15km Ulrich Wehling Øst-Tyskland
1984 Individuelt, hopp + 15km Tom Sandberg Norge
1988 Individuelt, hopp + 15km Hippolyt Kempf Sveits
1988 Lag, hopp + 3*10km Vest Tyskland
1992 Individuelt, hopp + 15km Fabrice Guy Frankrike
1992 Lag, hopp + 3*10km Japan
1994 Individuelt, hopp + 15km Fred Børre Lundberg Norge
1994 Lag, hopp + 3*10km Japan
1998 Individuelt, hopp + 15km Bjarte Engen Vik Norge
1998 Lag, hopp + 4*5km Norge
2002 Individuelt, hopp + 15km Samppa Lajunen Finland
2002 Individuelt, 1 hopp + 7,5km Samppa Lajunen Finland
2002 Lag, hopp + 4*5km Finland
2006 Individuelt, hopp + 15km Georg Hettich Tyskland
2006 Individuelt, 1 hopp + 7,5km Felix Gottwald Østerrike
2006 Lag, hopp + 4*5km Østerrike
2010 Individuelt, K90 + 10km Jason Lamy-Chappuis Frankrike
2010 Individuelt, K120 + 10km Bill Demong USA
2010 Lag, Hopp + 4*5km Østerrike

Medaljefordeling[rediger | rediger kilde]

Plass Land Gull Sølv Bronse Totalt
1 Norge Norge 11 8 7 26
2 Tyskland Tyskland1 7 4 6 17
3 Finland Finland 4 8 2 14
4 Østerrike Østerrike 2 2 6 10
5 Japan Japan 2 1 0 3
6 Sveits Sveits 1 2 1 4
7 Frankrike Frankrike 1 1 1 3
8 Russland Russland2 0 1 3 4
9 Sverige Sverige 0 1 1 2
10 Polen Polen 0 0 1 1

1: inkl. Tysklands olympiadeflagg 1960 Det samlede tyske laget (1956–1964), Tyskland Vest-Tyskland (1968–1988) og Øst-Tysklands flagg flagg DDR (1968–1988)
2: inkl. Sovjetunionen Sovjetunionen (1956–1988)

Verdensmesterskapet[rediger | rediger kilde]

se også VM-medaljører i kombinert

Verdensmestre i kombinert kåres under Ski-VM. Som OL ble Ski-VM dominert av nordmennene fram til andre verdenskrig. Johan Grøttumsbråten, Hans Vinjarengen og Oddbjørn Hagen vant alle to verdensmesterskap hver. Også etter andre verdenskrig gikk de fleste medaljene til Skandinavia. Fra 1966 var Tyskland dominerende nasjon, mens Norge hadde minst en medalje i hvert av de ti mesterskapene fra 1982 til 2001, og vant syv av dem. Under VM i 1999 vant Bjarte Engen Vik både individuelt og den nye sprintkonkurransen. I alt har han fem gull og tre sølv, og er den mestvinnende i kombinert under skiverdensmesterskapene. I VM i 2007 ble Ronny Ackermann den første kombinertløper som ble verdensmester tre ganger på rad.

Verdenscupen i kombinert[rediger | rediger kilde]

Verdenscupen i kombinert ble innført i 1983/84-sesongen, og er en serie konkurranser som årlig arrangeres fra november til mars. Rennene arrangeres av FIS. I tillegg har det siden sesongen 2000/01 også vært en egen sprintverdenscup der kun sprintrennene teller med.

Den mestvinnende kombinertutøver siden verdenscupen ble innført i sesongen 1983/84 er finnen Hannu Manninen med fire sammenlagtseire på rad. Deretter følger japaneren Kenji Ogiwara som tok tre seire på rad. Østerrikeren Klaus Sulzenbacher, nordmannen Bjarte Engen Vik, finnen Samppa Lajunen og tyskeren Ronny Ackermann har to sammenlagtseire hver. Sprintverdenscupen ble fra innføringen og frem til 2006/07-sesongen da franskmannen Jason Lamy-Chappuis vant, også vunnet av vinneren av verdenscupen totalt.

I antall verdenscupseire (pr. 20. januar 2008) er finnen Hannu Manninen overlegen med 45 seire foran Ronny Ackermann (27) og Bjarte Engen Vik (26).

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]