Gælere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En broch, et gælisk festningstårn i nærheten av Glenelg i Skottland.

Gælere er en etnisk-språklig gruppe i Irland, Skottland og på øya Man i Irskesjøen som først og fremst karakteriseres av et felles språk, gælisk (engelsk Gaelic, gælisk Goidelic), som er en gruppe av de insulære keltiske språkene. Den engelske ordet Geal ble først benyttet i 1810 fra skotsk-gæliske ordet Gaidheal (tilsvarende på irsk er Gaeltacht) som en beskrivelse av høylender (en skotte fra høylandet i Skottland). Gælere ble først benyttet som et kollektivt begrep for å beskrive folk fra Irland. Man har spekulert på om ordets opprinnelse kommer fra et walisisk ord, Gwyddel, i betydningen ‘pirat’ eller ‘en som deltar i et raid’. Det mer upresise begrepet kelter benyttes også om gæliske folk, men først og fremst i lingvistiske kretser.

Mytologisk opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Gælere på begynnelsen av den kristne tiden da gælerne oppholdt seg i Irland trodde de om seg selv at de nedstammet fra Míl Espáine som kom fra nordlige Iberia, nærmere bestemt Gallaecia (moderne Galicia og nordlige Portugal), et område hvor det også har funnet spor og bruk av ogham-skrift. Denne troen fortsatte i de gæliske kulturer på Irland og Skottland opp til moderne tid da mange klan-ledere i begge land krevde avstamming til deres stamfar, tilbake til de berømte historiske konger fra forhistorisk tid. Dette er dekket i Lebor Gabála Érenn som katalogiserer vegen til gælernes forfedre på en måte som kan inneholde en historisk kjerne. Oppdagelsen av en form for tidlig ogham-skrifttegn i Gallaecia foruten genetiske studier har forbundet gælerne til de baskiske områdene og Galicia i nordvestlige Spania og har gitt teorien økt troverdighet.

Historisk utvidelse[rediger | rediger kilde]

Det er ikke kjent med sikkerhet når de som snakket et goidelic (eller q-keltisk) språk nådde Irland, eller hvordan de ble den dominerende kulturen, eller om q-keltisk ikke utviklet seg fullstendig i Irland fra en tidligere dialekt. Noen tror goidelic erstattet noen tidligere brythoniske (eller p-keltiske) språk, men det er ikke kjent om det betydde om en befolkning erstattet et annet, eller ved at et invaderende folk ble den nye herskende klassen, eller om språket spredte seg som et nytt lingua franca. Før og under Romerrikets tidsepoke var det mye bevegelse, vekselvirkning og konkurranse mellom de folkene som i ettertiden er blitt kollektivt referert til kelterne. Jernalderens Europa kan kanskje best bli forstått som en kulturell vekkelse.

Beregninger på når urgælisk i Irland varierer fra da jordbrukets spede begynnelse rundt 4000 f.Kr. til rundt de første århundrene e.Kr. Det er lite som kan bli sagt med sikkerhet ettersom det språket som nå kjennes som gammelirsk, forløperen til moderne irsk, skotsk-gælisk og manisk språk, ble først tilfredsstillende nedtegnet ved kristningen av Irland omtrent på 400-tallet e.Kr. Gammelirsk, og til og med forløperen primitivt-irsk, behersket et spesialisert form for skrift kjent som ogham. Det eneste som gjenstår er funnet som beskjeder på søylelignende steinmonumenter. Ogham-steiner er funnet både over hele Irland og hvor gæliske inntrengere bosatte seg i Britannia i tiden etter romerne hadde trukket seg ut. Ofte hadde steinen ikke mer enn et navn og man har tenkt seg at de kanskje representerte territoriale krav.

Historikerne antar at en gang på 400-tallet spredte gælisk språk og kultur seg fra Irland til sørvestkysten av Skottland hvor det likevel kan ha eksistert i mindre grad siden før romersk tid. Usikkerheten bygger på at det ikke finnes arkeologiske spor til å støtte den alminnelig aksepterte antagelsen når utvandringen skjedde til dagens Argyll, et område også kjent som Dál Riata. Gælerne spredte seg deretter ganske hurtig over hele Skottland.

Det kulturelle og språklige dominansen i området ledet til at det latinske navnet «scotti» etter hvert ble betegnelsen på det folket som snakket gælisk og «Scotland» for den nasjon som de dannet. Selv kalte de landet på gælisk for «Alba».

Gælisk i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Et irsk gælisk trafikkskilt i Waterford i Irland.

Siden den tid da gælisk språk vokste og inntil for tre århundrer siden hvor det har blitt betydelig svekket over det meste av Irland og Skottland. De mest kulturelle og språklig gæliske regionene i dag er i nordvestlige delen av Skottland, vest i Irland og på Cape Breton Island i Nova Scotia hvor etterkommerne fra Høylandsutryddelsen («Highland Clearances») ble tvangssendt. Ironisk nok er den gælisk talende befolkningen på nordvestlige Skottland i større grad etniske nordmenn enn etniske gælere. DNA-undersøkelser viser at 60 % av genene er norske.

På øya Man i Irskesjøen (mansk Ellan Vannin = Mannins øy fra den førkristne guden kjent som Manannán mac Lir) kom også under gælisk innflytelse i sin historie (foruten også norrøn historie). Den siste innfødte gælisk talende av mansk døde på 1970-tallet, men det er nå en gjenvekkelse av språket og det blir igjen undervist i skolene selv om flertallet fortsatt snakker engelsk til daglig.

Alt i alt antar man at kanskje 100 000 mer eller mindre kan snakke gæliske språk i dag.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]