Leire

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Leire er finkornet jord med en kornstørrelse på mindre enn 0,002 mm. Leire består av ulike fyllosilikatmineraler som består av silisium- og aluminiumoksider og hydroksider med varierende mengder med vann. Leire dannes vanligvis ved kjemisk forvitring av silikatbergarter, men enkelte dannes ved hydrotermal aktivitet. Leire skilles fra annet finkornet materiale ved liten kornstørrelse, flak-form, vannabsorbering og høy plastisitet.

Jord med stor nok andel leir til at det setter sitt preg på massen kalles leirjord, og jordsmonnet i de beste jordbruksstrøkene er ofte leirjord, ettersom leirjorden normalt er næringsrik og har god evne til å holde på næringsstoffene.[1]

Leirfraksjonen er den fineste fraksjonen som vi får ved sikting av sedimenter. Fraksjonen som har kornstørrelse over 0,002 mm kalles silt. Leire kan enkelt skilles fra silt ved å tygge prøven – hvis det ikke kan høres en knaselyd, er det leire.

Leire består av leirmineral som kan bestemmes ved røntgendiffraksjon (XRD). Leire er et sediment og finnes i kvikkleire som er ustabil og ikke brukes i skulpturer. Kvikkleiren er grunnen til leirskred.

Leire brukes blant annet til å lage keramikk og tegl. Den eldste figuren som er funnet er en leirefigur kalt Venus fra Dolní Věstonice. Den er datert til 29 000–25 000 før Kristus og ble funnet i Tsjekkoslovakia i 1920.

Klassifikasjon av leire[rediger | rediger kilde]

Det er tre eller fire hovedgrupper av leire avhengig av lærebok:

Det finnes omtrent 30 ulike typer av rene leirer innen disse gruppene, men vanligvis er leirer en blanding av disse sammen med annet forvitringsmateriale.

Historisk og moderne bruksområder for leire[rediger | rediger kilde]

Kvartær leire i Estland.

Leire er plastisk når den er våt, hvilket betyr at den lett kan formes. I tørr tilstand blir den stiv og ved oppvarming skjer det permanente fysiske og kjemiske reaksjoner som forandrer leiren til et keramisk materiale. På grunn av disse egenskapene kan leire brukes til å lage keramikkgjenstander til både nyttige og dekorative formål. Ulike leirer sammen med ulike mineraler og brenningsforhold brukes for å lage leirvarer, steintøy og porselen. En ovn som er spesielt beregnet på å brenne leire kalles en kiln. Primitive kulturer oppdaget de nyttige egenskapene til leire i tidlige historiske perioder, og drikkekar av soltørket leire er en av de tidligste gjenstander som er oppdaget. Leire kan finnes i ulike farger fra middels grå til orange-rød avhengig av jordsmonn.

Leire er det eldste bevarte skrivematerialet. Tusenvis av år f.Kr. ble kileskriften skrevet på leirstykker.

Leire stekt i bål var den første keramikken og er fortsatt blant det billigste og mest utbredte materialet som lages i dag. Murstein, kokekar, kunstgjenstander, tallerkner og endog musikkinstrumenter kan formes av leire og brennes. Leire brukes også i mange industriprosesser som papirproduksjon, sementproduksjon og kjemiske filtreringsprosesser.

Varianter av leire[rediger | rediger kilde]

Montmorillonitt, (Na,Ca)0.33(Al,Mg)2Si4O10(OH)2·nH2O, dannes vanligvis ved forvitring av silikafattige bergarter. Montomorillonitt tilhører smektittgruppen og er hovedkomponent i bentonitt.

Varv er leire med synlige årslag som er dannet ved sesongmessige variasjoner i erosjon og organisk materiale. Slike avsetninger er typiske for tidligere glasiale sjøer fra istiden.

Kvikkleire er en spesiell type leire som finnes i istidsavsetninger under marin grense i Norge, Sverige, Finland, Russland, Canada og Alaska. Dette er leire som er er avsatt med en intern gitterstruktur i et marint miljø, deretter har salt blitt vasket ut av ferskt grunnvann etter at landområdene hevet seg etter siste istid. Når saltet som sørger for elektrostatiske bindinger mellom leirepartiklene er vasket bort, regnes leiren som kvikk.[2] Det er en ustabil leire som lett blir flytende og som har forårsaket mange dødelige skred.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]