Nasjonalkonservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen i Europa som, i større utstrekning enn liberalkonservatismen, betoner nasjonalstatens rolle, vektlegger nasjonale interesser, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn.[1] Nasjonalkonservative i Europa er som regel skeptiske til økt europeisk integrasjon, og ønsker enten en tilbaketrekning eller begrensning av EU-samarbeidet, og en restriktiv innvandringspolitikk.[2][3][4]

Begrepet har hatt skiftende betydning ut ifra tid og sted, men en nasjonal tendens innen konservatismen kan føres helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. I Tyskland og Frankrike fikk den stor gjennomslagskraft med Johann Gottfried von Herder, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Adam Müller von Nitterdorf, Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Schlegel, Friedrich Julius Stahl, Heinrich von Treitschke, Charles Maurras og Maurice Barrès som noen sentrale tenkere. Den nasjonale konservatismen hadde et utenrikspolitisk utsyn som stod i motsetning til Klemens von Metternichs internasjonalistiske konservatisme med utspring fra det flernasjonale Østerrike-Ungarn. De nasjonalkonservative tenkerne skilte seg også fra mer religiøst forankrede konservative, som Karl Ludwig von Haller, som så bort ifra ulikheter i folkekarakter og lignende.[5]

Nasjonalkonservative partier har ofte røtter på landsbygda, mens de liberalkonservative har en mer urban kjerne.[6] De fleste av de store konservative partiene i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall har vært å betrakte som nasjonalkonservative.[7]

Nasjonalkonservatisme i Norge[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet kom den nasjonalt orienterte konservatismen i Norge til uttrykk gjennom blant annet bondereisning, målsak og lekmannskristendom, med talsmenn som Aasmund Olavsson Vinje.[8] Tilhengerne fant ofte tilhørighet i Venstre og andre politiske partier enn i det libralkonservative Høyre.

I Norge i vår tid støttes nasjonalkonservativ ideologi særlig av Demokratene,[9] et parti som legger vekt på nasjonalstatens interesser og identitet, er restriktivt i spørsmål om innvandring og utenrikspolitikk og ellers har markert seg med sentrumsorienterte standpunkter i fordelings- og kulturpolitikken. Partiet ble dannet i 2000 av tidligere medlem i Fremskrittspartiet (FrP) Vidar Kleppe.

I FrP har det vært uenighet om nasjonalkonservatismen. Stortingsrepresentanten Christian Tybring-Gjedde uttalte høsten 2019 at han ønsket å trekke partiet i mer nasjonalkonservativ retning og fjerne liberalismen.[10] I 2021 ble Geir Ugland Jacobsen i Oslo FrP ekskludert fra partiet fordi han uttrykte motstand mot partilederen og ville gjøre Norge til et «patriotisk fyrtårn» i verden ved å føre en mer nasjonalkonservativ politikk og «sette Norge først».[11] Ugland Jacobsen ble isteden leder for Demokratene i Oslo.

Mange skribenter og kommentatorer i høyreorienterte alternative medier som Resett og Document, er kjent for å fremme nasjonalkonservative ideer i en kamp mot «globalismen», en politisk og handelsmessig globalisering.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Øyvind Østerud 2021: Hva er nasjonal­konservatisme?
  2. ^ Heywood, Andrew (2017). Political Ideologies: An Introduction (engelsk) (6 utg.). London: Macmillan. s. 92–93. ISBN 978-1-137-60604-4. 
  3. ^ Kriesi, Hanspeter (2007). «The Role of European Integration in National Election Campaigns». European Union Politics (engelsk). 8 (1): 83–108. doi:10.1177/1465116507073288. 
  4. ^ Stöss, Richard (2013). «Der rechte Rand des Parteiensystems». I Niedermayer, Oskar. Handbuch Parteienforschung (tysk). Wiesbaden: Springer. s. 563–618. ISBN 978-3-531-17698-7. 
  5. ^ Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen (2 utg.). Oslo: Gyldendal. s. 40–78 og 158–184. ISBN 978-82-05-00764-2. 
  6. ^ Hloušek, Vít og Kopecek, Lubomír (2010). Origin, Ideology and Transformation of Political Parties: East-Central and Western Europe Compared (engelsk). Routledge. s. 178. ISBN 978-1-317-08503-4. 
  7. ^ Bakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Sabrina P. Ramet. Central and East European Party Systems since 1989 (engelsk). Cambridge University Press. s. 79. ISBN 978-1-139-48750-4. 
  8. ^ Langslet, Lars Roar: konservatisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. august 2021 fra https://snl.no/konservatisme
  9. ^ Makvan Kasheikal, partileder Demokratene, 2020: Det finnes bare et nasjonalkonservativt folkeparti i Norge!
  10. ^ Jan Arild Snoen 20. september 2019: Det nasjonalkonservative alternativet
  11. ^ NRK desember 2020: Listhaug: – Da får man finne seg et annet parti