Populisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Il Quarto Stato (1901) av Giuseppe Pellizza da Volpedo.

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform»[1] som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket.[2] Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft. Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være moralistiske fremfor doktrinære, basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, antiintellektuelle og antielitistiske.[3]

Populistiske bevegelser bruker sjeldent betegnelsen om seg selv.[4] På 2000-tallet har «populisme» ofte blitt brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser, men har tidligere hatt en mer nøytral eller positiv klang.[5] Den europeiske populismen har vært sterkest knyttet til høyresiden, kalt høyrepopulisme, mens populismen i Latin-Amerika[6][7] og tradisjonelt USA[8] har vært sterkest knyttet til venstresiden.

Ifølge Tor Bjørklund er ikke populisme en bestemt politisk ideologi, men en type politiske bevegelser som mener de er talerør for folket. Dette kan blant annet gi seg utslag i krav om folkeavstemninger.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. De russiske narodnikene var populistisk bevegelse ifølge Bjørklund. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen. Den progressive bevegelsen i USA med People's Party omkring 1900 var antikapitalistisk og hadde stort innslag av bønder med vanskelig økonomi.[9]

Norge[rediger | rediger kilde]

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena på 1960-tallet og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) ble stiftet under EF-striden i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim.[10] Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister. Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg. For Brox var populisme en hedersbetegnelse og mente det var en motsats til teknokratisk samfunnsplanlegging. Brox hentet betegnelsen fra afrikanske land etter kolonotiden der Nyereres regime i Uganda og Kenyatta i Kenya ble kalt populistiske. Brox' bok Hva skjer Nord-Norge? ble et populistisk kampskrift. Hartvig Sætra ga i 1971 ut Populisme i norsk sosialisme. Omtrent samtidig fremhevet Anders Lange det han kalte sunt folkevett og fremsto i følge Bjørklund som en ekte høyrepopulist. Lange kalte seg selv demagog og sammenlignet seg med Martin Tranmæl og Haakon Lie. Bjørklund skriver også at karismatiske ledere og frontfigurer er vanlig i populistiske bevegelser og nevner Carl I. Hagen som eksempel. «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» ble lansert som navn på det som senere ble Fremskrittspartiet. Høyrepopulismen som Dansk folkeparti er ofte nasjonalt orientert og innvandringskritisk.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jupskås, Anders Ravik. «Populisme». Store norske leksikon. Besøkt 19. mai 2014. 
  2. ^ Albertazzi, Daniele og McDonnell, Duncan (2008). Twenty-First Century Populism: The Spectre of Western European Democracy (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 3. ISBN 0-230-01349-X. 
  3. ^ Hermet, Guy (2011). «Populist Movements». I Badie, Bertrand; Berg-Schlosser, Dirk og Morlino, Leonardo. International Encyclopedia of Political Science. Los Angeles: Sage Publications. s. 2076–2079. ISBN 978-1-4129-5963-6. 
  4. ^ Canovan, Margaret (1981). Populism (engelsk). Harcourt Brace Jovanovich. s. 5. ISBN 0-15-173078-4. 
  5. ^ Hegtun, Halvor (16. oktober 2011). «Hedersordet som ble skjellsord». Aftenposten. Besøkt 19. mai 2014. 
  6. ^ «The return of populism». The Economist (engelsk). 12. april 2006. Besøkt 19. mai 2014. 
  7. ^ Conniff, Michael L. (red.) (1999). Populism in Latin America (engelsk). University of Alabama Press. 
  8. ^ Formisano, Robert P. (2008). For the People: American Populist Movements from the Revolution to the 1850s (engelsk). University of North Carolina Press. 
  9. ^ a b c Bjørklund, Tor (2004). «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen». Nytt Norsk Tidsskrift (3-4). 
  10. ^ http://www.fagerhus.no/a_Norge/2000_spirer.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Betz, Hans-Georg (1994). Radical Right-wing Populism in Western Europe (engelsk). St. Martins Press. 
  • Conniff, Michael L. (red.) (1999). Populism in Latin America (engelsk). University of Alabama Press. 
  • Kazin, Michael (1995). The Populist Persuasion: An American History (engelsk). Basic Books. 
  • Sloterdijk, Peter (2005). Masseforakt. Kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn (norsk). Damm. ISBN 82-04-10493-6.