Japan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nihon)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 37°30′35″N 138°52′02″Ø

Nihon/Nippon
日本国
Japan

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Fred og fremgang (Keiserens motto)

Kart over Nihon/Nippon日本国

Innbyggernavn Japaner[1], japansk
Hovedstad Tokyo
Tidssone UTC+9
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 61
377 835[a] km²
0,8 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 10
126 804 433[b]
Bef.tetthet 335,61 innb./km²
HDI 0,901 (rangert som nr. 11)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Keiser Akihito
Statsminister Shinzō Abe
Offisielt språk Intet
(japansk de facto)
Valuta Japansk yen (JPY)
Nasjonaldag 23. desember
Nasjonalsang «Kimi Ga Yo»
ISO 3166-kode JP
Toppnivådomene .jp
Kart over Japan
Kart over Japan

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Japan (Nippon eller Nihon: 日 (sol) 本 (opphav), bokstavelig «solens opphav») er et land i øst-Asia som befinner seg ved Stillehavet, øst for den koreanske halvøy. Japan består av en kjede av øyer. De største av dem er, fra sør til nord: Kyushu (九州), Shikoku (四国), Honshu (本州, den største øya) og Hokkaido (北海道).

Fujifjellet

Tokyo

Shurislottet

Soloppgang

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet, ofte oversatt som «Soloppgangens land», kommer fra Kina og refererer til Japans posisjon øst for det asiatiske kontinentet. Før Japan hadde relasjoner med Kina, var det kjent som Yamato (大和). Wa (倭) var et navn tidlige Kina brukte for å referere til Japan, rundt «de tre kongerikers periode».

De japanske navnene på Japan er Nippon og Nihon, som begge blir skrevet likt på japansk. Det japanske navnet Nippon blir brukt i de fleste offisielle henseender, for eksempel penger, frimerker og internasjonale sportsarrangementer. Nihon er et mer dagligdags navn brukt i Japan. For eksempel kaller japanere seg Nihonjin og språket sitt Nihongo; direkte oversatt: «Japan-mennesker» og «Japan-språk». Det norske navnet for Japan kom til Vesten via tidlige handelsruter. Det tidlige kinesiske ordet for Japan som ble skrevet ned av Marco Polo var Cipangu. Imidlertid er det kantonesiske navnet for Japan, som ordet Japan antagelig kommer fra, Jatbun.

På Malaysia ble det kantonesiske ordet til Japan, og det antas at det slik ble brakt videre til Europa av portugisiske handelsmenn i Malakka i det 16. århundre. Det ble først sett på engelsk i 1577, stavet Giapan.

På norsk og de fleste andre europeiske språk blir landet simpelthen kalt «Japan». Det offisielle japanske navnet er Nipponkoku (日本国), direkte oversatt: «solopphavsland».

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Omtrent 3000 øyer regnes til øygruppen som utgjør hele Japan. Omtrent 73 % av landet er fjellrikt, med en fjellkjede løpende gjennom hver av de viktigste øyene. Japans høyeste fjell er det berømte Fuji-fjellet (Fuji-san, Fujiyama) på 3776 m.

Siden det finnes svært lite flatmark, blir mange åser og fjellsider oppdyrket helt til toppen. Da Japan befinner seg i et vulkansk område langs Stillehavsdypet, kan en registrere hyppige, svake jordskjelv og tidvis vulkansk aktivitet på øyene. Ødeleggende jordskjelv inntreffer flere ganger hvert århundre, og resulterer ofte i veldige flodbølger (tsunami). Varme kilder er tallrike, og har blitt utviklet som ferietilbud. Den 11. mars 2011 klokken 06:46 norsk tid, ble Japan utsatt for et jordskjelv som ble målt til en styrke på 9,0 MW.[2]

Den japanske øygruppen strekker seg fra nord til sør langs den østlige kysten av det eurasiske kontinent, den vestlige kysten av Stillehavet. Japan er et temperert område med fire distinkte årstider, men på grunn av sin store lengde fra nord til sør, varierer klimaet fra område til område.

Sent i juni og tidlig i juli er regnsesong (unntatt på Hokkaido og øyene i nord), da en regnfront eller baiu zensen (梅雨前線) ligger over Japan. På sensommeren og tidlig på høsten utvikler tyfoner seg grunnet tropiske lavtrykk som oppstår nær ekvator og beveger seg fra sørvest mot nordøst. Disse tar ofte med seg store mengder regn.

Japans varierte geografiske egenskaper deler det inn i hovedsakelig seks klimatiske områder.

  • Hokkaido: Siden det hører til den kjølige tempererte sonen, har Hokkaido lange, kalde vintre og kjølige somre. Kurilene ligger innhyllet i tåke. Nedbøren i området er ikke tung, men det samler seg som regel store mengder snø om vinteren.
  • Japanhavet: Den nordvestlige vinden om vinteren bringer med seg kraftig snøfall. Om sommeren er området mindre varmt enn Stillehavsområdet, men til tider forekommer det svært høye temperaturer på grunn av fønvind-fenomenet.
  • Det sentrale høylandet (Chuokochi): Et typisk innlandsklima, med store temperaturforskjeller mellom somre og vintre og mellom dager og netter. Nedbøren er ikke stor i løpet av et år.
  • Seto-innlandssjøen (Setonaikai): Fjellene i Chugoku og Shikoku-regionene blokkerer sesongvinder og sørger for et mildt klima store deler av året.
  • Stillehavet: Opplever kalde vintre med lite snøfall og svært varme, fuktige somre på grunn av sørøstlige sesongvinder.
  • Nansei-shoto (Ryukyu) eller de sørvestliggende øyer: Har et subtropisk klima med varme vintre og svært varme somre. Det er svært tung nedbør, spesielt under regnsesongen, og også grunnet tyfoner.

Naturkatastrofer[rediger | rediger kilde]

Den seismiske aktiviteten er høy og lavintensive jordskjelv forekommer i hele landet. Det registreres opp mot 1 500 i året, noe som gjør Japan til et av verdens mest jordskjelvutsatte områder[3] Ut over det rammes Japan ofte av tyfoner og også av tsunamier.

I 1923 inntraff det store Kanto-jordskjelvet nær Tokyo som la store deler av byen i ruiner og forårsaket rundt 140 000 dødsfall. Dette er skjelvet med det høyeste registrert dødstallet i Japans historie. Ikke like mange omkom da Japan 11. mars 2011 ble rammet av et nytt stort skjelv. Jordskjelvet ved Tōhoku satte likevel rekord da det var det kraftigste som noen gang var målt på momentmagnitudeskalaen.[4] Jordskjelvet med de følgende etterskjelvene skapte omfattende tsunamibølger som skylte inn over store deler av den japanske kysten, og blant annet forårsaket et kjernekrafthavari.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Shinto-alter av den typen som finnes i japanske hjem.

Det japanske samfunnet er kjent for å være veldig etnisk og språklig homogent, med små folkegrupper av primært nord- og sørkoreanere (1 million), okinawaere (1,5 millioner), kinesere og taiwanere (0,5 millioner), filippinere (0,5 millioner) og brasilianere (250 000), samt urfolket Ainu i Hokkaido. 99 % av befolkningen snakker japansk som førstespråk.

Den japanske befolkningen er en av de raskest aldrende på jorden. Fruktbarhetsstatistikken sank etter 2. verdenskrig, og sank igjen på midten av 1970-tallet, da flere kvinner ble på arbeidsplassen og lot være å gifte seg. Japan har nå også den høyeste antatte levealderen i verden. Innen 2007, når Japans befolkningsvekst er forventet å stoppe helt og holdent, vil over 20 % av befolkningen være over 65 år gamle. Den japanske regjeringens økonomiske planleggere fører for tiden en opphetet debatt om hvordan problemet skal håndteres.[5]

De fleste japanere bekjenner seg ikke til noen spesiell religion. Imidlertid er shintoistisk og buddhistisk lære dypt sammenflettet med japanernes dagligliv.

Historie[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Japans historie

Arkeologisk forskning indikerer at Japan allerede hadde vært bebodd av tidlige mennesker for minst 35 000 år siden, under den sen-paleolitiske periode. I løpet av gjentatte istider de siste millioner årene var Japan regelmessig tilsluttet det asiatiske kontinentet gjennom landbroer (Sakhalin i nord, og antakelig Kyushu i sør), noe som gjorde det lett for mennesker, dyr og planter å spre seg til den japanske øygruppen fra området som nå utgjør Kina og Korea.

Med slutten av den siste istiden og den generelle oppvarmingen av klimaet oppstod Jomon-kulturen omkring 11 000 f.Kr., karakterisert av en mesolittisk til neolittisk semi-sedentær jeger-samler-livsstil og tilvirkningen av den tidligst kjente keramikk i verden. En tror at Jomon-befolkninger var forfedrene til proto-japanerne og dagens ainuer.

Starten på Yayoi-perioden rundt 300 f.Kr. markerte inntoget fra det asiatiske kontinentet av nye teknologier som risdyrking, samt temmelig massiv innvandring fra forskjellige deler av Asia som Korea og Kina, spesielt rundt Beijing og Shanghai, og fra sør via sjøveien. Imidlertid har flere nye undersøkelser påpekt at Yayoi-perioden er 500 til 600 år lenger enn man tidligere trodde, slik at massiv innvandring er unødvendig for å forklare befolkningsøkningen.

Ifølge tradisjonell japansk mytologi ble Japan grunnlagt i det 7. århundre f.Kr. av forfaderen og keiseren Jimmu. I løpet av det 5. og 6. århundre e.Kr. ble det kinesiske skriftspråket og buddhismen introdusert sammen med annen kinesisk kultur, først via den koreanske halvøy og senere direkte fra Kina. Keiserne var overhoder i navnet, men den faktiske makten lå som regel hos mektige adelsmenn ved hoffet, regenter, eller shoguner (militære guvernører).

Japans eldre politiske struktur tilsa at så snart kamper mellom rivaler var over, ville den seirende shogun flytte til hovedstaden Heian (hvis fulle navn, Heian-kyoto, betyr fredens hovedstad og senere ble forkortet ned til endelsen Kyoto) for å styre under keiserens nåde. Imidlertid ble general Minamoto no Yoritomo i 1185 den første til å bryte denne tradisjonen da han nektet å flytte og satt ved makten i Kamakura i Kanagawa, like sør for dagens Yokohama. Selv om dette Kamakura-shogunatet var delvis stabilt, oppstod det snart krigende fraksjoner som førte Japan inn i det som kalles de krigende staters periode, eller Sengoku-perioden. I år 1600 vant shogun Tokugawa Ieyasu slaget ved Sekigahara, ved enten å slå eller slå seg sammen med sine fiender, og formet Tokugawa-shogunatet i den lille fiskelandsbyen Edo (tidligere transkribert som 'Yeddo'), som nå er kjent som Tokyo, «den østlige hovedstaden».

Tokugawa Ieyasu.

Siden den andre halvdelen av det 16. århundre begynte handelsmenn fra Portugal, Spania, Nederland og England å komme, såvel som kristne misjonærer. I den første delen av det 17. århundre mistenkte shogunatet at katolske misjonærer faktisk var forløpere for en militær erobring fra iberiske myndigheter, og forbød til sist alle relasjoner med europeerne unntatt svært begrenset kontakt med protestantiske nederlandske handelsmenn på øya Dejima ved Nagasaki, selv om kinesiske skip ble tillatt adgang til Nagasaki, og koreanske utsendinger fikk fortsette til hovedstaden. Denne isolasjonen varte i 251 år, inntil kommandør Matthew C. Perry framtvang åpningen av Japan mot Vesten med Kanagawa-konvensjonen i 1854.

I mange år forårsaket fornyet kontakt med Vesten dype endringer i det japanske samfunnet. Etter Boshin-krigen i 1867-1868 ble shogunatet tvunget til å gå av, og keiseren fikk igjen makten. Meiji-gjenoppbyggingen i 1868 satte i gang mange reformer. Føydalsystemet ble avskaffet og tallrike vestlige institusjoner ble innført, blant annet et vestlig rettsvesen og regjering, sammen med andre økonomiske, sosiale og militære reformer som gjorde keiserdømmet Japan om til en verdensmakt. Som et resultat av den sino-japanske krigen og den russisk-japanske krigen, kom Japan i besittelse av Taiwan, Sakhalin og Kurilene, og annekterte senere Korea i 1910.

I løpet av det tidlige 20. århundre kom Japan under en økende påvirkning fra et ekspansjonistisk militære, noe som ledet til invasjonen av Mandsjuria og en ny sino-japansk krig (1937). Under massakren i Nanjing i 1937 ble anslagsvis over 300 000 mennesker drept i løpet av kun seks uker på de verst tenkelige måter; kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og andre forferdelige metoder.[6] Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.[7] Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener enkelte at Japan fornærmer sine ofre ved å tilbe krigsforbrytere som guder.[8]
Japan allierte seg med Tyskland og Italia. Japanske ledere følte det var nødvendig å angripe den amerikanske marinebasenPearl Harbor (1941) for å sikre japansk overherredømme i Stillehavsområdet. Imidlertid tippet USAs inntreden i 2. verdenskrig sakte balansen i Stillehavet i de alliertes favør. Etter en lang kampanje i Stillehavet tapte Japan Okinawa i Ryukyu-øyene, og ble drevet tilbake til de fire hovedøyene. USA gjennomførte kraftige angrep på Tokyo, Osaka og andre byer gjennom strategisk bombing, og mot Hiroshima og Nagasaki med to atombomber, de eneste tilfeller i historien av bruk av kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen i krig og til å drepe sivile. USAs bombing av Tokyo drepte minst 300 000 sivile i ildstormene som oppstod. Japan gikk til slutt med på en uforbeholden overgivelse til USA den 15. august 1945.

Atombombekuppelen minner om ødeleggelsene i Hiroshima.

Japan forble under amerikansk okkupasjon inntil 1952, hvorpå det gjennomgikk en bemerkelsesverdig økonomisk gjenoppbygging som brakte velstand tilbake til øyriket. Suksessen til de olympiske lekene i Tokyo i 1964 blir sett på av mange som tegnet på at Japan endelig hadde gjenvunnet sin nasjonale status. Ryukyu-øyene forble under amerikansk okkupasjon inntil 1972 for å stabilisere Øst-Asia, og en stor militær tilstedeværelse finnes der den dag i dag. Tilbakeføringen av øyene inkluderte de omstridte Senkakuøyene, som både Folkerepublikken Kina og Taiwan krever som en del av sitt territorium under navnet Diaoyutai. Sovjetunionen tok kontroll over Kurilene (på japansk Chishima retto / 千島列島) nord for Hokkaido ved slutten av 2. verdenskrig. Japan krever fortsatt de sørligste av disse øyene, men til tross for Sovjetunionens sammenbrudd og vennlige forhold mellom landene har Russland nektet å levere disse øyene tilbake. Japan har også en territorialdisputt over Takeshima med Sør-Korea.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Japans politiske system. Se også: Japans utenriksrelasjoner

Det japanske parlamentet.

Japan blir generelt ansett for å være et konstitusjonelt monarki med et todelt parlament, Kokkai (国会), som betyr riksdag. Det japanske parlamentet ble skapt etter tysk forbilde. Noen få japanske akademikere mener imidlertid at Japan er en republikk. Japan har en keiserfamilie ledet av en keiser, men under den nåværende grunnloven har han overhodet ingen makt.

Parlamentet, er delt i et representantenes hus (Shugi-in) som har 480 plasser valgt ved folkeavstemning hvert 4. år, og et råd (Sangi-in) med 242 plasser (redusert fra 247 i 2004)[9], hvis folkevalgte medlemmer sitter i 6 år. I hvert hus blir medlemmer valgt enten direkte eller proporsjonelt etter parti.

Den utøvende delen er ansvarlig overfor parlamentet, og utgjøres av kabinettet (regjeringen) og ministre, som alle må være sivile. Statsministeren må være et medlem av parlamentet, og blir utnevnt av sine kollegaer. Statsministeren har makt til å utnevne og fjerne ministre, og et flertall av disse må være medlemmer av parlamentet. Det er allmenn stemmerett for voksne med hemmelig valg for alle folkevalgte stillinger.

Japans liberaldemokratiske parti har dominert japansk politikk i etterkrigstiden. Ved valget 30. august 2009 ble det på forhånd ventet at Japans liberaldemokratiske parti kunne miste sitt flertall også i underhuset, og vike plassen som regjeringsparti til Japans demokratiske parti.[10] Ved opptellingen fikk liberaldemokratene 119 representanter, mens Det demokratiske parti fikk 308 av de totalt 480 setene i nasjonalforsamlingens underhus.[11] Den 16. september 2009 ble en koalisjonsregjering av Det demokratiske parti, Det sosialdemokratiske parti og Folkets nye parti innsatt og Yukio Hatoyama valgt til Japans statsminister.[12]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Japans prefekturer

Politisk og kulturelt deles Japan vanligvis inn i ti regioner. Fra nord til sør er disse Karafuto, Hokkaido og Chishima, Tohoku, Hokuriku, Kanto, Chubu, Kinki (ofte kalt Kansai), Chugoku, Shikoku, Kyushu og Okinawa, hovedøyen blant Ryukyu-øyene.

Japan er delt inn i 47 prefekturer:

Japans prefekturer

Dødsstraff i Japan[rediger | rediger kilde]

Dødsstraff har vært en del av det japanske straffesystemet i århundrer. I dagens straffelov kan tolv forbrytelser straffes med døden, men i praksis er det kun to av disse, mord og ran som forårsaker dødsfall, som har ført til dødsstraff siden 2. verdenskrig.

Den eneste lovlige henrettelsesmetoden er henging. Japan har ikke gjort noen nevneverdige endringer i sin henrettelsesmetode siden 1873, da en ny type galge ble produsert etter et mislykket hengingsforsøk.[13]

Alle henrettelsesordrer må signeres av justisministeren personlig.

Antallet henrettede hvert år er lavt sammenlignet med USA og Kina. De siste 20 årene har det vært fire henrettelser i snitt hvert år, med 0 og 15 som ytterpunkter i henholdsvis 2011 og 2008.

Alderen på dødsdømte ligger mellom 26 og 85, og tiden fra dom til fullbyrdelse av straffen ligger mellom rundt 3 og 30 år. Det store flertallet av dødsdømte er menn, kun fire kvinner er blitt henrettet siden 1950.[14]

Dødsdømte fanger blir informert om sin egen henrettelse kun timer før den finner sted, og både denne og annen praksis rundt henrettelser og livet til de dødsdømte fangene i fengsel har ført til internasjonal kritikk.[15]

85,6 prosent av japanere er for dødsstraff, ifølge en statlig undersøkelse fra 2010.[16]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 4.340,1 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 1,6% Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 0,8% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser -0,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006 0,30 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 0,73% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -7,9% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 4,0% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd 98,1 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd 197,5 mrd $ 4,6% Q2 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse - 2,6% 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 8,91 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 35 593 US$ 2005, UNDP Database

Noen nevneverdige momenter ved økonomien er samarbeidet mellom produsenter, leverandører og distributører i tett sammensveisede grupper kalt keiretsu, de mektige fagorganisasjonene shunto, og livstidsansettelse for en stor andel av arbeidstakerne i byene. Mange av disse momentene er imidlertid i ferd med å forsvinne, og økonomien preges for tiden av stagnasjon.

Industrien, den viktigste økonomiske sektoren, er sterkt avhengig av importerte råmaterialer og drivstoff. Den mye større landbrukssektoren er sterkt subsidiert og beskyttet, med avlinger blant de største i verden. I tre tiår var den økonomiske veksten spektakulær: gjennomsnittlig 10 % på 1960-tallet, gjennomsnittlig 5 % på 1970-tallet og gjennomsnittlig 4 % på 1980-tallet. Veksten saktnet merkbart på 1990-tallet, stort sett som følge av overinvestering sent på 1980-tallet og motstridende innenrikspolitikker med sikte på å tyne spekulativ profitt ut av aksje- og eiendomsmarkedet. Regjeringens innsats for å gjenopplive den økonomiske veksten har hatt liten suksess, og ble videre forhindret i 20002001 av nedgangen i USAs og Asias økonomi.

Japan er likevel en av verdens sterkeste økonomier. Landet regnes som en av tre poler i den globale triade.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Tradisjonell japansk danser.

Japansk kultur har gjennomgått en sterk utvikling gjennom tidens løp, fra landets opprinnelige Jomon-kultur til dets moderne kultur, som kombinerer en rekke påvirkninger fra Europa, Amerika og Øst-Asia. Kina og Korea var historisk sett de mest betydningsfulle påvirkningskreftene fra begynnelsen av Yayoi-kulturen fra rundt 300 f.Kr. Klassiske greske og indiske kulturelle tradisjoner, kombinert i greco-buddhisme, påvirket japansk kunst og religion fra det 6. århundre e.Kr., noe som nådde sitt høydepunkt ved Mahayana-buddhismens inntog. Fra det 16. århundret dominerte europeisk påvirkning, som ble avløst av amerikansk påvirkning etter andre verdenskrig.

Japan har utviklet en unik kultur innen områder som kunst (ikebana, origami, ukiyo-e), musikk/forestillinger (Gagaku, no), kabuki), folkedans, håndverk (dukker, lakkarbeid, keramikk), opptredener (bunraku), og tradisjoner (spill, onsen, sento, teseremoni), samt en unik japansk mattradisjon (se for eksempel sushi).

Nasjonalmonumenter[rediger | rediger kilde]

Flere hunderaser stammer opprinnelig fra Japan, men fire av dem er så unike i verdenssammenheng at de har blitt erklært som nasjonalmonumenter i hjemlandet.

  • Kaïhund ble erklært å være et nasjonalmonument i 1934.
  • Kishuhund ble erklært å være et nasjonalmonument i 1934.
  • Hokkaidohund ble erklært å være et nasjonalmonument i 1937.
  • Shikokuhund ble erklært å være et nasjonalmonument i 1937.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Sumobryterne samler seg i en ring rundt dommeren i en åpningsseremoni for kampene begynner

Etter Meijirestaurasjonen i 1867-69 ble Japans tradisjonelle kampdisipliner modifisert til disipliner med sportspregede trekk etter vestlig konsept, for eksempel sumobryting, judō og den moderne kendō. Det finnes likevel fortsatt budo-grupper innenfor de omtalte disiplinene som ikke ønsker denne moderniseringen, til tross for de japanske anstrengelsene. Den disiplinen som har endret seg mest markant i en sportslig -vestlig- retning er judo. Judo har da i dag også status som olympisk kampsportsdisiplin. Den moderne formen for kendo avventer opptak i det olympiske programmet, mens den tradisjonelle formen for kendo ikke ønsker deltagelse.[17][18]

Baseball er den mest populære tilskuersporten i Japan, hvor den profesjonelle baseballen ble etablert i 1936[19] En av de mest berømte japanske baseballspillere er Ichiro Suzuki, som spiller i North American major league baseball, etter at han vant prisen Japans Most Valuable Player tre år på rad (1994, 1995 og 1996).

Siden etableringen av en profesjonell fotballiga i Japan i 1992 har fotball også fått mange tilhengere.[20] Japan avholdt Intercontinental Cup fra 1981 til 2004 og var medarrangør på VM i fotball 2002 sammen med Sør-Korea. Japan har et av de mest suksessrike herrelandslag i Asia, og har vunnet AFC Asian Cup tre ganger.

Golf er også populært i Japan[21], og det samme gjelder motorsport.[22]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ japaner i Bokmålsordboka
  2. ^ «USGS analysis as of 2011-03-12». Earthquake.usgs.gov. Besøkt 13. mars 2011. 
  3. ^ (sv) Vasabladet - Jordbävningen som kommer att förändra världen
  4. ^ (engelsk). 11. mars 2011 http://earthquake.usgs.gov/earthquakes/recenteqsww/Quakes/usc0001xgp.php. 
  5. ^ Demographic Trends and Their Implications for Japan's Future fra Japans utenriksdepartement
  6. ^ Nanjing-massakren lever fremdeles - forskning.no
  7. ^ Løgnene som aldri dør - Ny Tid
  8. ^ Japan tilber krigsforbrytere som guder - forskning.no
  9. ^ Japan i Store norske leksikon
  10. ^ New York Times - «Japan Prepares for a Change as Voting Begins», 29. august 2009.
  11. ^ BBC - «Japan's Hatoyama sweeps to power», 31. august 2009.
  12. ^ BBC News «New PM cements Japan power shift», 16. september 2009.
  13. ^ Johnson, D.T., 2005. The death penalty in Japan: Secrecy, Silence, and Salience. I A. Sarat og C. Boulanger, (red). The Cultural Lives of Capital Punishment. Stanford: Stanford University Press. S. 251–273.
  14. ^ The Asahi Shinbun/Tamura, T., 27. september 2012. Woman among 2 death-row inmates executed in Japan. Besøkt 20. april 2013.
  15. ^ Amnesty International, 2006. “Will this day be my last?” The death penalty in Japan. London: Amnesty International Publications Besøkt 17. februar 2013.
  16. ^ Bloomberg/Alpeyev, P., 6. februar 2010. Record 86% of Japanese Support Death Penalty, Yomiuri Reports. Besøkt 6. februar 2013.
  17. ^ «Culture and Daily Life» (engelsk). Embassy of Japan in the UK. Besøkt 27. mars 2007. 
  18. ^ «Sumo: East and West» (engelsk). PBS. Besøkt 10. mars 2007. 
  19. ^ Nagata, Yoichi and Holway, John B. (1995). «Japanese Baseball». I Pete Palmer. Total Baseball (engelsk) (fourth edition utg.). New York: Viking Press. s. 547. 
  20. ^ «Soccer as a Popular Sport: Putting Down Roots in Japan» (PDF) (engelsk). The Japan Forum. Besøkt 1. april 2007. 
  21. ^ Fred Varcoe. «Japanese Golf Gets Friendly» (engelsk). Metropolis. Besøkt 1. april 2007. 
  22. ^ Len Clarke. «Japanese Omnibus: Sports» (engelsk). Metropolis. Besøkt 1. april 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Offisielle[rediger | rediger kilde]

Andre[rediger | rediger kilde]