Det demokratiske parti (Japan)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yukio Hatoyama har ledet DPJ siden mai 2009. Han ble 16. september 2009 innsatt som Japans statsminister.

Det demokratiske parti (DPJ) (民主党, Minshutō) er et sentrum-venstre-orientert politisk parti i Japan, og fra 2009 det ledende regjeringspartiet i landet. Partiet vant valget i Japan i august 2009 og brøt den langvarige dominansen til Japans liberaldemokratiske parti ved å gå i koalisjon med de mindre partiene Det sosialdemokratiske parti og Folkets nye parti.[1] Partiet ledes av Yukio Hatoyama, som fra september 2009 også er Japans statsminister.

Det demokratiske parti ble dannet ved sammenslåing av flere partier i 1996.[2] I 2003 ble også Japans liberale parti sammenslått med Det demokratiske parti. Partiets politikk har endret seg over tid, men det virker rimelig å si at DPJ politisk tilhører sentrum-venstre i japansk politikk. Det er i parlamentet delt inn i fraksjoner med nyanser av liberal eller sosialdemokratisk ideologi.

Partiet må ikke forveksles med Japans demokratiske parti («Japan-demokratene») som slo seg sammen med det liberale partiet og dannet det viktigste regjeringspartiet i etterkrigstiden – Japans liberaldemokratiske parti – i 1955.

Grunnleggelsen[rediger | rediger kilde]

Sammensetningen av underhuset fra høsten 2005 - etter parlamentsvalget 2005.
Sammensetningen av overhuset fra høsten 2007.
Sammensetningen av underhuset fra høsten 2009 - etter parlamentsvalget 2009. Her fikk Det demokratiske parti rent flertall, for første gang i landets historie.

Stiftelsen av Det demokratiske parti ble kunngjort i september 1996. Ved grunnleggelsen i 1996 hadde det nye partiet med seg 44 representanter fra underhuset i Japans riksdag og fire fra overhuset.[3] Brødrene Yukio og Kunio Hatoyama var de to sentrale kreftene ved grunnleggelsen og partiet ble til med betydelig økonomisk støtte fra medlemmer av Hatoyama-familien.[4][5] Partinavnet griper tilbake til navnet på partiet Ichirō Hatoyama grunnla, Japans demokratiske parti.

Partiet fikk en vanskelig start. De to Hatoyama-brødrene var splittet i synet på forholdet til politikere med bakgrunn i Det nye partiet Sakigake og Japans sosialdemokratiske parti og var uenige om disse som helhet skulle få lov å gå inn i det nye partiet.[6] Særlig kontroversielt var spørsmålet om politikere fra Japans sosialdemokratiske parti, det tidligere sosialistpartiet. Kunio Hatoyama var motstander av å slippe disse inn, mens Yukio Hatoyama var villig til å ta med fraksjoner med bakgrunn i både Japans sosialdemokratiske parti og Det nye partiet Sakigake. Yukio Hatoyama ga imidlertid etter for brorens ønske om å ikke tillate at de to partiene i helhet fikk bli med i den nydannede partiet.[7] Forhandlingene om dannelsen av det nye partiet foregikk delvis i offentligheten og dette bidro til å svekke partiet. Utelatelsen av en prominent politiker som Masayoshi Takemura bidro til det samme.[8]

Lanseringen av partiet fant sted med sentrale fagforeningsledere, som tidligere hadde støttet det sosialistiske, senere sosialdemokratiske, partiet til stede. Støtten fra fagforeninger, særlig lærernes fagforbund, var i starten viktig for Det demokratiske parti. Også senere har fagforeningene utgjort en viktig støttegruppe. Den største sammenslutningene av fagforeninger, den japanske landsorganisasjonen Rengō, støtter Det demokratiske parti.[9]

Selv om partiet ved starten inneholdt en betydelig sosialdemokratisk fraksjon, lanserte partiet seg med et pragmatisk liberalt program under slagordene "borgerlederskap" og "brorskap".[10] Partiet ønsket å virkeliggjøre en "ansvarlig sosial demokratisk liberalisme", "frata byråkratiet makt" og "bygge et modent, uavhengig og sameksisterende borgersentrert samfunn."[11] Vekten lå på reformer til fordel for borgerne. Ønsket om å bryte jerntriangelet av liberaldemokratiske politikere, byråkratiet og store næringslivsforetak kom tydelig fram.

Fraksjoner[rediger | rediger kilde]

Det demokratiske parti ble dannet ved sammenslutning av flere mindre partier, samt av utbrytere fra andre partier, og er fortsatt preget av interne spenninger med utgangspunkt i dette. Partiet har en konservativ fløy, som i utenrikspolitikken ønsker en mer aktiv utenrikspolitikk, men samtidig også en mer liberal fraksjon som vil bevare Japans passive rolle, ikke minst militært.

Internt er Det demokratiske partiet preget av fem fraksjoner.[12]

  • Politikere med bakgrunn fra Japans sosialdemokratiske parti
  • Politikere med bakgrunn fra Det nye parti Sakigake
  • Politikere med bakgrunn fra Det demokratiske sosialistparti (DSP)
  • Politikere med bakgrunn fra Shinshinto med Tsutomu Hata i spissen
  • Hatoyama-fraksjonen

Fraksjonen rundt Yukio Hatoyama regnes som den største i partiet. Ved grunnleggelsen utgjorde imidlertid gruppen med bakgrunn i det sosialdemokratiske parti 58% av partiets parlamentsgruppe, mens politikere med bakgrunn fra Det nye parti Sakigake utgjorde 28%.[13] Internt i partiet ble tidligere sosialisters og sosialdemokraters innflytelse de første årene etter partiets grunnleggelse ansett som et problem og som et hinder for at Det demokratiske parti kan framstå som et effektivt politisk alternativ til liberaldemokratene.[14] Over tid har venstresidens innflytelse i partiet avtatt.[15]

Politikk og plassering i partisystemet[rediger | rediger kilde]

Det demokratiske partiet lar seg ikke enkelt plassere i en bestemt ideologi. Partiet har skiftet mellom å framstå som et samarbeidsparti og et opposisjonsparti overfor liberaldemokratene.[16] Politikken har noen ganger blitt bestemt mer av hvilket forholdet partiet har hatt til det dominerende regjeringspartiet, enn av en tydelig prinsippbasert, egen politikk. Partiet har også vært internt splittet og rommer flere fraksjoner. Det demokratiske parti strevde etter starten med å definere sin profil og vaklet mellom å framstå som et samarbeidsparti og et opposisjonsparti i forhold til liberaldemokratene.[17]

På bakgrunn av det sprikende opphavet ble Det demokratiske partiet i tiden etter etableringen ikke ansett som et klart alternativ til liberaldemokratene.[18] Det er også vist til at partiet ikke har noen enhetlig ideologi.[19] Over tid har partiet derimot markert seg som et tydeligere opposisjonsparti og som et regjeringsalternativ til liberaldemokratene.

På bakgrunn av opphavet, den interne splittelsen og den manglende ideologiske enheten beskrives partiet noen ganger som å ligge til venstre for sentrum,[20] andre steder som et sentrumsparti,[21] og andre steder igjen som et konservativt parti.[22] Det demokratiske partiet kan først og fremst forstås som et opposisjonsparti med brodd mot Det liberaldemokratiske parti, som har vært det dominante parti i Japan siden 1955. Partiet ønsker generell systemfornyelse i Japan. På bakgrunn av partiets systemkritikk og opposisjon mot liberaldemokratene kan partiet plasseres til venstre for liberaldemokratene. Etter hvert som partiet har vektlagt sin rolle som regjeringsalternativ tydeligere, er det rimelig å plassere sentrum-venstre-parti.

Politisk program og alliansepartnere[rediger | rediger kilde]

Partiet arbeider i likhet med moderne sosialdemokratiske partier for sosial utjevning og reform[23], skattefinansierte velferdsytelser for alle[24], minstelønnsordninger og likestilling, og mot midlertidige ansettelser og ensidig tilknytning til USA.[25] Partiet har etter 2009-valget gått i koalisjon med det sosialdemokratiske partiet, men DPJ er ikke medlem av Sosialistinternasjonalen. Samtidig har partiet også klare liberale trekk, med fokus på avbyråkratisering, desentralisering, forenkling og skattelette for småbedrifter, og enkeltmenneskets ansvar.[26] Partiet har også valgt Folkets nye parti som alliansepartner i den nye koalisjonsregjeringen, et parti som regnes som et sentrum-høyre-parti. Internasjonalt er partiet medlem av Alliansen av demokrater, en sammenslutningen som i hovedsak samler sentrum-høyrepartier. I 2009-valget gikk derimot DPJ til valg på et utenrikspolitisk program med klar skepsis til den ensidige sikkerhetspolitiske knytningen til USA og USAs tilstedeværelse, samt skepsis til framtiden for «krigen mot terror». Her kom partiet i valgkampen til å atskille seg ganske tydelig fra liberaldemokratene.

Både kommunistpartiet og sosialistpartiet, de to tradisjonelle opposisjonspartiene på venstresiden i det japanske partilandskapet, har blitt betydelig svekket. Sosialistpartiet ble splittet rett før valget i 1996. Partiet skiftet navn til Det sosialdemokratiske parti, mens en fraksjonen forlot partiet og gikk inn i Det demokratiske parti. Det demokratiske parti har overtatt det som før var sosialistpartiets velgerbasis blant arbeidere.[27] Venstresiden i partiet har over tid blitt mindre.

Det demokratiske parti har vært splittet i spørsmål knyttet til nasjonal identitet, som i striden om anerkjennelse av nasjonalsangen og flagget i lovs form. Dette var et kontroversielt spørsmål fordi nasjonalsangen lovpriser keiseren og flagget kan anses knyttet til japansk militarisme.[28] Det liberaldemokratiske regjeringspartiet foreslo i 1999 lovgivning om nasjonalsangen og flagget. Kommunistpartiet og Det sosialdemokratiske parti var sterkt mot lovforslaget, mens Det demokratiske parti, som det eneste partiet, var splittet på midten. Partiets ledelse var også delt i saken og stilte sine representanter fritt. Partiets nåværende leder, statsminister Yukio Hatoyama stemte i underhuset for denne loven og sluttet seg i saken til et mer konservativt standpunkt.[29]

Fram mot valget i 2009[rediger | rediger kilde]

Det demokratiske parti har vært liberaldemokratenes hovedmotstander siden 1998. Ved valget i 2003 vant partiet 178 av ialt 480 seter i parlamentet, et relativt skuffende resultat til tross for sammenslåingen med Japans liberale parti før valget. Året etter tok den moderate Katsuya Okada over som partileder etter Naoto Kan, men i valget i 2005 gikk partiet på et kraftig nederlag, mistet 64 mandater og endte med 113 av 480 i underhuset. I september ble Seiji Maehara ny partileder, men ble snart etterfulgt av Ichirō Ozawa etter en partiskandale.

Det demokratiske parti vant valget til overhuset i 2007 og ble overhusets største parti med kontroll over 109 av 242 seter. Partiet fratok dermed Liberaldemokratene kontroll over overhuset. Etter en ny skandale, angående pengeinnsamling til partiet, måtte også Ozawa gå av som partileder. I mai 2009 vek han plassen for dagens partileder, Yukio Hatoyama. Han var fram til 1993 medlem av det forrige regjeringspartiet, LDP, men tok i 1996 initiativ til å starte Det liberale parti.

DPJ gikk i 2009 til valg på et program med krav om sosiale reformer, styrking av utdanningsstøtten, innføring av barnetrygd, skattelette for småbedrifter, reduksjon av offentlig byråkrati, desentralisering, slutt på store og unødvendige offentlige byggeprosjekter, kamp mot midlertidige ansettelser, høyere minstelønn, reduksjon av landets CO2-utslipp. Partiet kritiserer både byråkrati og de store selskapenes makt, og ønsker generell systemfornyelse i et Japan som partiet anser som stivnet og konservativt.

Ved valget 30. august 2009 ble det på forhånd ventet at Japans liberaldemokratiske parti kunne miste sitt flertall også i underhuset, og vike plassen som regjeringsparti til Japans demokratiske parti.[30] Valgresultatet ble at liberaldemokratene bare fikk 119 representanter, mens Det demokratiske parti fikk 308 av de totalt 480 setene i nasjonalforsamlingens underhus.[31] Dermed startet partileder Yukio Hatoyama arbeidet med å danne regjering. Hatoyama ble 16. september 2009 valgt til Japans statsminister. Selv om Det liberale parti alene vant flertall alene, valgte partiet å gå i koalisjon med to mindre partier. Det liberale parti er det dominerende parti i koalisjonen, mens koalisjonspartnerne Det sosialdemokratiske parti og Folkets nye parti hver har en minister.

Internasjonal allianse[rediger | rediger kilde]

Det demokratiske parti har sluttet seg til den internasjonale Alliansen av demokrater,[32] en løs sammenslutning av som omfatter en rekke sentrum-høyrepartier, politiske organisasjoner og nettverk. Det demokratiske parti i Japan har gjennom dette medlemskapet fått søsterpartier der Det demokratiske parti i USA, Kongresspartiet i India, Partido Demócrata Cristiano i Chile og Democratic Alliance i Sør-Afrika er blant de mest kjente. I Europa er Det baskiske nasjonalistpartiet, Democrazia è Libertà - La Margherita i Italia og sentrumsgruppering i Europaparlamentet, Alliansen av Liberale og Demokrater for Europa (ALDE), med i Alliansen av demokrater sammen Det demokratiske parti i Japan.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BBC News «New PM cements Japan power shift», 16. september 2009.
  2. ^ Mayumi Itoh: The Hatoyama dynasty: Japanese political leadership through the generations, New York: Palgrave Macmillan, 2003.
  3. ^ Itoh, 2003, s. 172.
  4. ^ Itoh, 2003, s. 169.
  5. ^ Premier's rich political family roots run deep, The Mainichi Daily News, 16. 9. 2009.
  6. ^ Itoh, 2003, s. 169.
  7. ^ Itoh, 2003, s. 170.
  8. ^ Itoh, 2003, s. 171.
  9. ^ Ian Neary: The state and politics in Japan, Cambridge: Blackwell, 2002, s. 104
  10. ^ Itoh, 2003, s. 172.
  11. ^ Itoh, 2003, s. 173.
  12. ^ Neary, 2002, s. 104
  13. ^ Itoh, 2003, s. 176.
  14. ^ Itoh, 2003, s. 176.
  15. ^ Itoh, 2003, s. 217.
  16. ^ Itoh, 2003, s. 197f.
  17. ^ Itoh, 2003, s. 197-198.
  18. ^ Aurelia George Mulgan: The dynamics of coalition politics in Japan, i Jennifer Amyx og Peter Drysdale (red.): Japanese governance: beyond Japan Inc., New York: Routledge, 2003, s. 49
  19. ^ Ian Neary: The state and politics in Japan, Cambridge: Blackwell, 2002, s. 104
  20. ^ Ian Neary: The state and politics in Japan, Cambridge: Blackwell, 2002, s. 104
  21. ^ Patrick H. O'Neil, Karl Fields og Don Share: Cases in comparative politics, 2. utgave, New York/London: Norton, 2006, 174.
  22. ^ S. Javed Maswood: Japan in Crisis, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2002, s. 105
  23. ^ DPJs «Magna Carta»Basic Policies for Government, desember 2006.
  24. ^ DJP – Bacis Policies – se avsnittet «Social Security».
  25. ^ DPJ – Basic Policies – se avsnittene om «Employment and Labor» og «Our Foreign Policy Stance».
  26. ^ DPJ – Basic Policies – se særlig avsnittet om «Bureaucracy and Civil Society».
  27. ^ Gabriel A. Almond, Russel J. Dalton, G. Bingham Powell og Kaare Strøm: Comparative politics today: a theoretical framework, 8. reviderte utgave, New York: Pearson/Longman, 2006, s. 341
  28. ^ Om striden se Marit Bruaset: The legalization of Hinomaru and Kimigayo as Japan's national flag and anthem and its connections to the political campaign of "healthy nationalism and internationalism", Hovedoppgave, Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo, 2003.
  29. ^ Itoh, 2003, s. 210.
  30. ^ New York Times - «Japan Prepares for a Change as Voting Begins», 29. august 2009.
  31. ^ BBC - «Japan's Hatoyama sweeps to power», 31. august 2009.
  32. ^ Who We Are, oversikt over medlemmer fra hjemmesiden for Alliance of Democrats.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]