Likbrenning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kremasjon i Ubud, Bali

Likbrenning eller kremasjon er en metode for destruksjon av avdødes biologiske rester. Kremasjon kan kombineres med en form for begravelse gjennom nedsettelse av urnen på en gravlund eller askespredning i naturen.

Kremasjon ble opprinnelig utført på store bål, og denne formen er fortsatt vanlig i store deler av verden. I vestlige land utføres kremasjoner i godkjente krematorier.

Religiøse holdninger til kremasjon varierer fra å mene at det er den foretrukne måte (f.eks. hinduisme) til å være forbudt (f.eks. jødedom og bahá'í).

Kremasjon i Norge[rediger | rediger kilde]

I store deler av bronse- og jernalder var likbrenning vanlig i Norge. Fra 1000-tallet ble det stadig mer uvanlig, fordi kristendommen tradisjonelt har vært negativ til likbrenning.

I forrige århundre var kremasjon en viktig kampsak for fritenkerbevegelsen i Europa. Det fantes egne likbrenningsforeninger både i Norge, Danmark og Tyskland. Bergens Likbrendingsforening, de første årene ledet av arkitekt Schak Bull, arbeidet for saken fra 1893. Likbrenningsloven (Lov om Ligbrænding) ble innført i Norge 11. Juni 1898.[1] Den var en av Europas mest liberale lover innen dette området. Den sikret også gratis kremasjon for dødsboet. De første årene måtte likevel likene sendes til Göteborg for å kremeres. Bergen fikk Norges første krematorium i 1907. Krematoriet lå på Møllendal og var tegnet arkitekt Schak Bull i 1906.

Av alle som dør i Norge kremeres i dag omkring tredjeparten. I 2008 var andelen 35 prosent.[2]

Lovregulering[rediger | rediger kilde]

I dag reguleres kremasjon i lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)[3] fra 1996-06-07 og Forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)[4] fra 1997-01-10.

Asken fra dem som blir kremert samles i en askeurne. Den skal normalt settes ned på offentlig kirkegård eller gravplass. Oftest skjer dette i en egen seremoni. En slik seremoni kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning.

På 2000-tallet har innføring av strengere utslippskrav for krematorier[5] gjort det nødvendig å oppgradere mange kremtorieanlegg i Norge. En rekke krematorier drev i flere år på dispensasjon med et tak på 200 kremasjoner i året før de ble enten nedlagt eller oppgradert. Det har skjedd en konsolidering av kremasjonsvirksomheten i færre krematorier. Typisk i så måte er situasjonen i Vestfold, der krematorier i fire byer (Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik) er nedlagt, mens det nyåpnede Vestfold krematorium utfører kremasjonstjenester for hele fylket.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Juvkam, Per: Kirkens syn på kremasjon. Artikkel i bladet Kirkegårdskultur 1/1970

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Kremasjon». Bergen byarkiv. Arkivert fra originalen 14. juli 2008. Besøkt 14. juli 2008. 
  2. ^ http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-245.html
  3. ^ «Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)». Lovdata. 1996-06-07. Besøkt 11. oktober 2006. 
  4. ^ «Forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven)». Lovdata. 1997-01-10. Besøkt 25. juli 2013. 
  5. ^ Forurensningsforskriften, kapittel 10, Lovdata. Besøkt 25. juli 2013.