Likbrenning

Kremasjon i Ubud, Bali

Likbrenning eller kremasjon er en metode for destruksjon av avdødes biologiske rester. Kremasjon kan kombineres med en form for begravelse gjennom nedsettelse av urnen på en gravlund eller askespredning i naturen.

Kremasjon ble opprinnelig utført på store bål, og denne formen er fortsatt vanlig i store deler av verden. I vestlige land utføres kremasjoner i godkjente krematorier.

Religiøse holdninger til kremasjon varierer fra å mene at det er den foretrukne måte (f.eks. hinduisme) til å være forbudt (f.eks. jødedom og bahá'í).

Kremasjon i Norge

I store deler av bronse- og jernalder var likbrenning vanlig i Norge. Fra 1000-tallet ble det stadig mer uvanlig, fordi kristendommen tradisjonelt har vært negativ til likbrenning.

I forrige århundre var kremasjon en viktig kampsak for fritenkerbevegelsen i Europa. Det fantes egne likbrenningsforeninger både i Norge, Danmark og Tyskland. Bergens Likbrendingsforening, de første årene ledet av arkitekt Schak Bull, arbeidet for saken fra 1893. Likbrenningsloven (Lov om Ligbrænding) ble innført i Norge 11. Juni 1898. Den var en av Europas mest liberale lover innen dette området. Den sikret også gratis kremasjon for dødsboet. De første årene måtte likevel likene sendes til Göteborg for å kremeres. Bergen fikk Norges første krematorium i 1907. Krematoriet lå på Møllendal og var tegnet arkitekt Schak Bull i 1906.

Av alle som dør i Norge kremeres i dag omkring tredjeparten. I 2008 var andelen 35 prosent.

Lovregulering

I dag reguleres kremasjon i Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) fra 1996-06-07 og Forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) fra 1997-01-10.

Asken fra dem som blir kremert samles i en askeurne. Den skal normalt settes ned på offentlig kirkegård eller gravplass. Oftest skjer dette i en egen seremoni. En slik seremoni kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning. Fylkesmannen kan gi tillatelse til at private får anlegge gravplass på egnet sted for nedsetting av askeurne. Fylkesmannen kan etter søknad og på bestemte vilkår gi tillatelse til askespredning.

Kristen avvisning av kremasjon

Ut fra en kristen tankegang går det an å argumentere både for og mot kremasjon. Motstandere av kremasjon argumenterer gjerne med at dette ikke tar tilstrekkelig hensyn til at kroppen er skapt av Gud og er et tempel for Den hellige ånd. Noen viser også til Bibelens utsagn om at mennesket skal bli til jord igjen, og mener at dette taler for at kroppen bør overlates til nedbrytning gjennom naturlige prosesser og ikke ved brenning. Andre legger stor vekt på det symbolmessige og mener at kremasjon markerer et inngrep som ikke svarer til den kristne troen på legemets oppstandelse. De viser til at Jesus fra Nasaret ble gravlagt og viste seg igjen i kroppslig skikkelse tre dager etter sin død. Ut fra slike perspektiver vil de argumentere for at gravlegging av kroppen er mest i samsvar med kristen tankegang og forestillingsverden.

Kristen aksept av kremasjon

Ut fra kristen tenkning er det også mulig å konkludere med at kremasjon teologisk sett er et nøytralt spørsmål. Det vises til skapelsesberetningen i første Mosebok, der det står at Gud blåste livets ånde i menneskets nese og mennesket ble til en levende sjel. Det viktigste er at mennesket, som har en kropp, er en sjel og at det er bestemt av Gud til å leve ut over døden. Den fysiske dødsprosessen markerer overgangen til en ny væreform. Hvordan nedbrytingen skjer er ikke avgjørende. Den kan skje i jord, luft, ild eller vann, eller gjennom andre organismer som opptar elementene i seg. Nedbrytingen kan fremskyndes som ved kremasjon eller den kan foregå over lengre tid i jorden. Uansett nedbrytingsprosess er håpet om et nytt liv det avgjørende: «For vi vet at om vårt jordiske hus, vårt telt, rives ned, så har vi i himmelen en bygning som er av Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender» (2. Korinterbrev 5:1).

Litteratur

• Juvkam, Per: Kirkens syn på kremasjon. Artikkel i bladet Kirkegårdskultur 1/1970