Japans politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Parlamentet i Tokyo.
Det keiserlige palass i Tokyo.

Japans politiske system består av politiske institusjoner, de politiske beslutningsprosessene og innholdet av de politiske beslutningene i Japan. Den offentlige politikken utøves innenfor rammen av et representativt demokrati og konstitusjonelt keiserdømme, og er fundert på kontinental lov. Den lovgivende makten ligger hos et todelt parlament, Kokkai (国会), «riksdag». Her praktiseres et flerpartisystem. Statsministeren er sjef for regjeringen, hvis medlemmer ikke kan være militære. Den dømmende makten ligger hos høyesteretten og tre lavere rettsinstanser.

Grunnloven stadfester folkesuverenitetsprinsippet som førende. Grunnloven definerer keiseren av Japan som «symbolet på staten og folkets enhet.»[1] Han innehar utelukkende en seremoniell rolle. I diplomatiske sammenhenger opptrer keiseren ofte som statsoverhode. Den politiske makten ligger hos statsministeren og parlamentet. Keiseren utpeker statsministeren blant parlamentets medlemmer etter ønske fra parlamentet, som praktiserer en positiv parlamentarisme med investitur. Arveretten til keisertronen i Japan er regulert i lov.

Det er allmenn stemmerett for voksne over 20 år, med hemmelig valg for alle folkevalgte verv. Siden 1950-årene har japansk politikk vært dominert av Det liberaldemokratiske parti, som har dannet regjeringer alene mesteparten av perioden. Partiet preges av mektige fraksjoner. På 2000-tallet har partiet ofte samarbeidet med Kōmeitō. Det fremste opposisjonspartiet siden 1990-årene har vært Det demokratiske parti.

Parlamentet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Japans riksdag

Plenumssamling i Underhuset.
Venteværelse utenfor regjeringens møterom.

Det parlamentariske demokratiet i Japan benytter en tokammermodell med et overhus, Shugi-in, og et underhus, Sangi-in. Denne modellen og ordningen med positiv parlamentarisme ble innført etter modell fra Tyskland.[2][3] Et flertall i Underhuset kan vedta å oppløse forsamlingen og utskrive nyvalg. Dette er ikke tilfelle for Overhuset. Et kvalifisert flertall på to tredjedeler i Underhuset gir de regjerende partiene muligheten til å overstyre Overhuset.

Medlemmene velges for fire år i Underhuset og seks år i Overhuset. Halvparten av Overhuset er på valg hvert tredje år. Japan har siden 1996 praktisert en valgordning der representanter til Underhuset velges ved flertallsvalg i 300 enmannskretser. I tillegg velges 180 representanter på partilister i forholdstallsvalg i 11 flermannskretser. En tilsvarende valgordning finnes i Russland. Til Overhuset velges 146 representanter fra forholdstallsvalg i flermannskretser, som svarer til prefekturene, og 96 representanter fra forholdstallsvalg i en nasjonal valgkrets. Valgordningen finnes også i Nederland og Belgia.

For å være valgbar til parlamentet, må man være japansk statsborger. Nedre aldersgrense for kandidater til Underhuset er 25 år, til Overhuset 30 år. Parlamentarikerne mottar en månedlig godtgjørelse på ca. 1,3 millioner yen for vervet.[4] Lovgivningen sikrer medlemmene ytringsfrihet og parlamentarisk immunitet. Kamrene vedtar sine egne ordensreglementer. Med to tredjedelers flertall kan de vedta å utvise medlemmer.

Lov- og budsjettforslag skal behandles av begge kamrene. Ved uenighet har Underhuset det endelige ordet. Begge kamrene velger sin ordfører, som har den avgjørende stemmen ved stemmelikhet. Grunnlovsforslag krever et kvalifisert flertall på to tredjedeler i begge kamrene og godkjennelse i en påfølgende folkeavstemning. Statsministeren velges blant parlamentets medlemmer gjennom et investitur, som kommer i form av en resolusjon. Keiseren foretar deretter den seremonielle utpekelsen, men spiller ingen videre rolle. Statsministeren utnevner de øvrige regjeringsmedlemmene, hvorav halvparten må være innvalgt i parlamentet.

Japan har blitt definert som et konsosiert demokrati med et flerpartisystem.[5][6] Selv om Det liberaldemokratiske parti ofte danner flertallsregjeringer, tenderer disse til å søke brede forlik i parlamentet. Oftest vil de søke støtte hos minst ett eller to opposisjonspartier. Den politiske kulturen tilsier derfor at et flertall alene ikke legitimerer kontroversielle vedtak. Dette omtales ofte som en «delvis koalisjon» med opposisjonen. På 2000-tallet har endel statsvitere argumentert for at Japan beveger seg i retning av et topartisystem i tråd med Westminster-modellen.[7][8][9] Andre har indikert at Japan utvikler to parallelle partisystemer.[10]

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Overhuset etter valget i 2013.
Underhuset etter valget i 2012.

██ Liberaldemokratene

██ Demokratene

██ Kōmeitō

██ Alles parti

██ Gjenreisningspartiet

██ Morgendagens parti

██ Kommunistpartiet

██ Sosialdemokratene

██ Folkets levende parti

██ Renessansepartiet

██ Folkets nye parti

██ Partiløse

De politiske partiene i Japan er i stor grad elitepartier. Dette til forskjell fra den medlemsorganisasjonen som massepartier betinger. Partipolitikken er derfor i større eller mindre grad konsentrert rundt enkeltpersoner og deres fraksjoner. Partilandskapet er likevel forholdsvis stabilt.[11]

Det liberaldemokratiske parti (LDP) har dominert siden 1955, og har sittet i opposisjon i kun fire år siden dengang, i siste omgang fra 2009 til 2012. Blant mange årsaker er LDPs rolle som et sammensatt og gjensidig interessefellesskap, heller enn et ideologisk fellesskap. Skjønt partiet er overveiende konservativt, finnes det divergerende ideologiske strømninger. LDP er preget av mektige fraksjoner og tette bånd til deres respektive støttespillere, som står for betydelige finansielle bidrag. Noe av denne støtten kan spores til landets store industriselskaper. Lederne for partiets ledende fraksjoner, kuromaku, «sorte fyrster», har blitt sammenlignet med fortidens shōgun, keiserdømmets effektive hersker.[12] Det overveiende sekulære LDP finner sin koalisjonspartner i det buddhistiske Kōmeitō, «Rent styre». Kōmeitō, kjent for sin velorganiserte og mobiliserte velgere, har ofte havnet i vippeposisjon.

Siden siste halvdel av 1990-årene har Det demokratiske parti (DPJ) fylt rollen som ledende opposisjonsparti. Det liberale og progressive DPJ har til dels lyktes i å posisjonere seg som landets ledende opposisjonsparti, etter at mer sosialdemokratisk og sosialistisk orienterte partier snevret inn sin appell for å sikre kjernevelgerne. DPJ hadde regjeringsmakten fra 2009 til 2012. DPJ har strategisk viktige bånd til deler av fagbevegelsen, men splittelse mellom partier til venstre for LDP har i mange tilfeller forhindret DPJ å danne et troverdig regjeringsalternativ.

Japans gjenreisningsparti har sin base i Osaka, til forskjell fra samtlige andre partier, som er Tokyo-baserte.[13] Japans gjenreisningsparti og Alles parti er utbryterfraksjoner fra LDP. Om enn i liten grad ideologisk divergerende fra LDP, inngår disse to utbryterpartiene ikke i LDP og Kōmeitōs flertallsblokk. Til tross for likheter seg imellom, har de to partiene heller ikke klart å forene seg om en felles plattform.

Det sosialdemokratiske parti er etterfølgeren til Japans sosialistparti, som var landets ledende opposisjonsparti frem til 1990-årene. Sosialdemokratene har opplevd en jevn tilbakegang i valg siden 1990-årene, og har spilt en mer perifer rolle i parlamentet. Det japanske kommunistpartiet er et av verdens største, ikke-regjerende marxistiske partier, men har aldri sittet i regjering.

Den enkelte politiker har pleid å bygge finansiell og politisk støtte gjennom en personlig, politisk maskin, koenkai (後援会).[7] Dette er spesielt viktig for politikere i LDP, som i størst grad er preget av fraksjoner. De politiske maskinene kan således bruke til å organisere partiets egne velgere, for å sikre maksimal uttelling i hver valgkrets. De politiske maskinene unngår landets strenge restriksjoner på partipolitisk aktivitet utenfor de definerte valgkampperiodene. De har også vært brukt i nepotistisk øyemed, for å tilknytte viktige næringsinteresser eller fremme kandidaturet til slektninger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Constitution of Japan. Japans statsminister og regjering (3. november 1946). Besøkt 2. desember 2013.
  2. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan, 2. utg.. D.C. Heath & Co., Lexington.
  3. ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt, s. 30–34. Europa-programmet, Oslo.
  4. ^ Fukue, Natsuko (4. januar 2011): «The basics of being a lawmaker at the Diet» – Japan Times, s. 3.
  5. ^ Lijphart, Arendt (1999). Patterns of Democracy: Government Forms and Performance in Thirty-Six Countries. Yale University Press, New Haven.
  6. ^ Schoppa, Leonard J. (red.) (2011). The Evolution of Japan’s Party System: Politics and Policy in an Era of Institutional Change. University of Toronto Press.
  7. ^ a b Estévez-Abe, Margarita (2006): «Japan’s Shift Toward a Westminster System: A Structural Analysis of the 2005 Lower House Election and Its Aftermath» – Asian Survey, nr. 4, s. 632–651.
  8. ^ Reed, Steven R. (2005). «Japan: Haltingly Toward a Two-Party System». I: The Politics of Electoral Systems (red. Gallagher, M. og Mitchell, P.). Oxford University Press.
  9. ^ Reed, Steven R., Scheiner, Ethan og Thies, Michael F. (2012): «The End of LDP Dominance and the Rise of Party-Oriented Politics in Japan» – Journal of Japanese Studies, nr. 2, s. 353–376.
  10. ^ Jou, Willy (2010): «Toward a Two-Party System or Two Party Systems? Patters of Competition in Japan’s Single-Member Districts, 1996-2005» – Party Politics, nr. 3, s. 370–390.
  11. ^ Hicken, Allen og Kuhonta, Erik Martinez (2011). Shadows From the Past: Party System Institutionalization in Asia. Comparative Political Studies. Besøkt 2. desember 2013.
  12. ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt, s. 35–38. Europa-programmet, Oslo.
  13. ^ Johnston, Eric (3. oktober 2012): «Nippon Ishin no Kai: Local but with national outlook» – Japan Times, s. 3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]