Begravelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kistebegravelse på norsk kirkegård i 2006.
Å transportere den døde til gravplassen var tidligere en viktig del av begravelsen. Bildet viser transport med hest og slede vinterstid i Lofoten. Maleri av Gunnar Berg.
Carl Sundt-Hansen: «En begravelse ombord» (1889)

Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.

Det finnes to hovedtyper begravelse: Inhumasjon og urnenedsettelse. I førstnevnte begraves avdøde intakt, ofte i en kiste (derav det alternative navnet kistebegravelse), mens i sistnevnte kremeres avdøde, og urnen med aske settes ned i bakken.

Begravelse er sammen med kremasjon den eldste og mest utbredte måte å håndtere lik på. Den er den minst ressurskrevende av de to, og ble derfor hyppig brukt i tidlige kulturer.

Innen jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere lik på. Dette er knyttet til tanken om at legemet ikke skal ødelegges, men på naturlig måte bli til jord. Kremasjon sees som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse, og dermed av handling som trosser den guddommelige vilje. I nyere tid har kremasjon også blitt mer vanlig blant kristne, mest på grunn av at man av hensyn til plassmangel i store byer har måttet foreta mer pragmatiske valg.

I enkelte kirkesamfunn, spesielt Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I protestantiske kirker er det ikke bønn for avdøde personer.

Forskjellig bruk av begreper[rediger | rediger kilde]

Gravferd, begravelse, bisettelse og kremasjon er begreper som ofte blir brukt forskjellig. Begravelsesbransjen i Norge holder seg til følgende:

Gravferd er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet begravelse benyttes i de tilfeller der man legger liket i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkninger. Begrepet bisettelse benyttes i de tilfeller man kremerer liket, samler asken i en urne og enten begraver urnen eller «sprer asken for vinden».

Begrepet «bisettelse» kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor avdøde skal legges i grav. Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme, for eksempel i huset eller på låven.

Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien.

Massebegravelser[rediger | rediger kilde]

Under ekstreme forhold er det ikke uvanlig at man tyr til massebegravelser. Historisk er dette særlig knyttet til epidemier og krigshandlinger; i moderne tid forbinder man det spesielt med krigsforbrytelser som skjules ved at ofrene legges i bortgjemte massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.

Det har også vært vanlig, og er det fortsatt i enkelte deler av verden, at fattige gravlegges i store fellesgraver i stedet for i individuelle graver.

Det er en gammel oppfatning at det å hvile i en massegrav er noe nedverdigende, og man har derfor i mange tilfeller gravet opp de døde og plassert dem i individuelle graver. Dette er spesielt synlig på krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig, hvor de fleste døde på slagmarken først ble gravlagt i massegraver eller grøfter, og etter at krigen var over ble de flyttet til individuelle graver på en krigskirkegård.

Ossuarier og lignende[rediger | rediger kilde]

Noen steder i verden har en samlet de dødes knokler. Disse er enten blitt samlet og tildels dandert i et eget ossuarium, eller en har gitt dem egne nisjer i store gravsteder (Kanariøyene) som endelig hvilested etter en del år på første kirkegård, som ofte ligger i eller nær en by, og har begrenset plass.

Askespredning[rediger | rediger kilde]

En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Dette er regulert i norsk lovverk, og søknad om dette må sendes til Fylkesmannen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning[1], men seremonien Humanistisk gravferd kan avholdes.

I noen land er imidlertid denne skikken vanlig. Noen steder spres asken ut på sjøen, og iblant er det avsatt spesielle steder ved kysten til dette formålet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pressemelding fra Den norske kirke 09. november 2002, 7. avsnitt