Yukio Hatoyama

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yukio Hatoyama
鳩山 由紀夫
Yukio Hatoyama
Født 11. februar 1947
Japan
Yrke Ingeniør, professor, politiker
Parti Det demokratiske parti
Japans statsminister
2009–2010
Forgjenger Taro Aso
Etterfølger Naoto Kan

Yukio Hatoyama (鳩山 由紀夫 Hatoyama Yukio?, (født 1. februar 1947 i Tokyo) er en japansk politiker. Han er leder for Det demokratiske parti og ble 16. september 2009 statsminister i Japan. Hatoyama trakk seg som statsminister 2. juni 2010.

Hatoyama er utdannet ingeniør med doktorgrad fra Stanford University i USA. Han tilhører fjerde generasjon av politikere i Hatoyama-dynastiet. Etter en ti år lang akademisk karriere gikk Hatoyama i 1986 inn i politikken. Han tilhørte opprinnelig, som sin bestefar, far og bror, Japans liberaldemokratiske parti, men startet sammen med broren i 1996 Det demokratiske parti. Partiet vant en overveldende seier i valget i august 2009 og Hatoyama ble valgt til statsminister.

I sin politiske tenkning er Yukio Hatoyama sterkt påvirket av tankene til bestefaren Ichirō Hatoyama. Han bygger på den form for liberal ideologi som bestefaren utviklet og la til grunn for det liberaldemokratiske parti. Tanken om brorskap står sentralt. Han anser at det liberaldemokratiske partiet har sveket denne tanken gjennom et stivnet maktapparat av jerntriangelet bestående av liberaldemokratiske politikere, store næringslivsinteresser og et mektig byråkrati. Hatoyama vil i sin politiske tenkning fornye brorskapstanken og benytter denne som utgangspunkt for å utlede standpunkter til våre dagers utfordringer. Borgerlederskap er et annet viktig begrep for Hatoyama. På grunnlag av tankene om brorskap og borgerlederskap ser Hatoyama for seg et systemskifte i innenrikspolitikken og en fornyet rolle for Japan i utenrikspolitikken.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Yukio Hatoyama som barn sammen med sin far og sine besteforeldre
Hatoyama-familiens residens, bygget i 1924 for Ichirō Hatoyama, er nå omgjort til museum over slektens bidrag til det politiske og akademiske liv i Japan

Yukio Hatoyama tilhører en av de mest prominente familier i Japans offentlige liv.[1][2] Gjennom fire generasjoner har medlemmer av familien Hatoyama besatt sentrale posisjoner som statsminister og andre ministerposter, vært medlemmer av nasjonalforsamlingen, sittet i ledende stillinger i statsadministrasjonen og innehatt akademiske posisjoner. I følge familiens biograf er dens historie «synonym med hele Japans moderne politikk og parlamentariske historie.»[3] På morssiden stammer Yukio Hatoyama fra en industrifamilie, noe som har gjort han til en av Japans mest formuende politikere og dermed økonomisk uavhengig til å bedrive politikk og etablere eget parti. Familiens politiske maktbasis har ligget i hovedstaden Tokyo og på Hokkaido, den nordligste av de største øyene i Japan.

Hatoyama-dynastiet[rediger | rediger kilde]

Hatoyama-dynastiet startet med Kazuo Hatoyama (1856–1911), som studerte ved Yale Law School og ble den første japaner som avla juridisk doktorgrad. Han ble medlem av underhuset og underhuspresident, samt viseutenriksminister. Sønnen Ichirō Hatoyama var medlem av underhuset og statsminister i perioden 1954 til 1956. Han grunnla Japans liberaldemokratiske parti, landets dominerende politiske parti i tiden 1955 til 2009. Hans yngre bror Hideo Hatoyama (1884–1946) var en fremtredende jussprofessor, som mot slutten av sitt liv også ble medlem av underhuset.

Den fremste familiemedlemmet i tredje generasjon var Iichirō Hatoyama, sønn av Ichirō Hatoyama. Iichirō Hatoyama var administrativ visefinansminister, den ledende administrative stilling i finansdepartementet, før han ble innvalgt i overhuset. Iichirō Hatoyama tjente som utenriksminister fra 1976 til 1977.

Iichirō Hatoyama er far til Yukio Hatoyama og Kunio Hatoyama, begge framtredende politikere. Av de to brødrene var det Kunio som tidligst viste politisk interesse og ambisjoner om å videreføre familiens tradisjoner for politisk lederskap. Yukio beskrives som stillere og mer tilbaketrukket enn broren, mer interessert i en akademisk karriere, og som mer av en idealist enn sin mer konservative bror. Yukio anses å ha en tendens til formulere seg abstrakt, slik at det kan være vanskelig å få grep om hva han egentlig mener.[4][5] Den yngre broren Kunio Hatoyama, som beskrives som mer karismatisk enn broren, men også mer temperamentsfull,[6] gikk inn i politikken på et tidligere tidspunkt enn Yukio og overtok familiens valgkrets og maktbase i Tokyo. Yukio beskrives som tilbakeholden i forhold til maktpolitikk.[7] Han har uttrykt skuffelse over japansk politikk, som preges av politikere drevet av personige interesser og ambisjoner.[8] Yukio beskrives som en person som ikke søker politikken for posisjonenes eller maktens egen del.[9] Sammen med hans vektlegging av politiske idealer, skiller dette etter enkeltes mening Yukio Hatoyama ut som en ny type politiker i Japan.[10][7][5]

Yukio Hatoyama og broren Kunio sammen med bestefaren Ichirō Hatoyama

De to brødrene var begge medlemmer av Japans liberaldemokratiske parti, partiet bestefaren grunnla, men de to brøt ut og grunnla i september 1996 Det demokratiske parti. Yukio Hatoyama er sterkt influert av bestefaren Ichirō Hatoyamas politiske tenkning, og den form for liberal ideologi som han utviklet.[11] Han anser seg som den som viderefører bestefarens politiske tenkning i dagens Japan.[12] Mens broren Kunio senere gikk tilbake til Japans liberaldemokratiske parti, ble Yukio værende i Det demokratiske parti, ble dette partiets leder, vant valget i 2009 og videreførte familiens tradisjoner ved å bli statsminister. Han tok over som statsminister etter Taro Aso, som selv tilhører et annet dynasti i japansk politikk. Asos bestefar, Shigeru Yoshida, var også statsminister og den Ichirō Hatoyama i 1954 etterfulgte på denne posten.[13]

Arv og formue[rediger | rediger kilde]

Yukio Hatoyamas mor, Yasuko Hatoyama (1922–) har spilt en viktig rolle, både økonomisk og politisk.[14] Hun er datter av grunnleggeren av Bridgestone Corporation og Yukio Hatoyama har gjennom henne arvet betydelige eierandeler i dette selskapet. Formuen hans økte som følge av arv etter faren, som døde i 1993. Yukio Hatoyamas formue er blant de største noen underhusrepresentant har vært i besittelse av. I 2006 rapporterte Yukio Hatoyama den største formue blant underhusrepresentantene, 1656 milliarder yen. Hans 3,5 millioner aksjer i Bridgestone ga i 2008 et utbytte på 84 millioner yen.[15]

Moren anses også som viktig gjennom de politiske ambisjoner hun har hatt på vegne av begge sine sønner.[16] Hun har ikke bare vært en pådriver for å få sønnene til å engasjere seg politisk, men også til å samarbeide om stiftelsen av Det demokratiske parti. Moren bidro også økonomisk til dannelsen av partiet.[17]

Hokkaido[rediger | rediger kilde]

Hatoyama-familien har vært basert i Tokyo, men har også hatt tilknytning til Hokkaido, den nordligste av de større japanske øyene. Yukio Hatoyama startet sin politiske karriere på Hokkaido. Familiens tilknytning til Hokkaido startet da Kazuo Hatoyama i 1894 kjøpte land der.[18] På denne tiden førte Meiji-regjeringen i Tokyo en politikk for å utvikle Hokkaido som et ledd i oppdemming mot russiske press fra nord. Ved kjøpet av land ble Hatoyama-familien fraværende landeiere. Arealet ble utvidet ved kjøp av nye områder og familien fikk etter hvert 46 leilendinger under seg. Familien tilbrakte somrene på Hokkaido og bygde samtidig opp et nettverk av kontakter som ble viktige politiske, selv etter at jordbrukslandet ble solgt til leilendingene i forkant av jordreformen i 1946. De langvarige politiske kontaktene gjorde det mulig for Yukio Hatoyama å arve valgkretsen i området der familien tidligere eide land, da han i 1986 bestemte seg for å gå inn i politikken.

Utdannelse og akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Yukio og Miyuki Hatoyama sammen med USAs president Barack Obama og hans kone Michelle i Metropolitan Museum of Art, New York , 23. september 2009. Yukio Hatoyama er utdannet i USA og møtte sin kone der

Yukio Hatoyama studerte først ingeniørfag ved Universitetet i Tokyo der han avla bachelorgraden i 1969. Han studerte deretter videre i USA, der han i 1976 avla phd-graden i ingeniørvitenskap ved Stanford University.

Etter å ha vendt tilbake til Japan, startet Yukio Hatoyama på en akademisk karriere ved Tōkyō Kōgyō Daigaku, det prestisjefylte teknologiske institutt i Tokyo. Han flyttet senere til det private Senshu-universitetet i Tokyo, en beslutning som kan ha hatt sammenheng med økende politiske ambisjoner. Som ansatt ved det offentlige Tokyos teknologiske institutt hadde han forbud mot å drive politikk, noe som ikke var tilfelle ved et privatuniversitet.[19]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Under studietiden ved i San Francisco møtte Yukio Hatoyama den fire år eldre sangerinnen og skuespillerinnen Miyuki Hashimoto (1943–), som han giftet seg med. Den mer utadvendte Miyuki anses å ha spilt en rolle i å styrke sin manns selvtillit slik at han slo inn på en politisk karriere.[20] Miyuki Hatoyama er kjent fra fjernsyn og magasiner som matskribent og matkritiker. Paret har ett barn, sønnen Kiichiro, født i 1976.

Inn i politikken[rediger | rediger kilde]

Det demokratiske partis hovedkvarter i Tokyo

Etter en ti år lang akademisk karriere gikk Yukio Hatoyama i 1986 inn i politikken. Siden broren allerede var politisk engasjert og hadde overtatt familiens valgkrets i Tokyo, stilte han opp som kandidat for Japans liberaldemokratiske parti i distrikt fire på Hokkaido, omkring byen Muroran.[21] Han kunne her trekke veksler på familiens lange tilknytning til regionen og kunne overta støttegruppen til en av familiens gamle kontakter, som trakk seg fra politikken til fordel for Yukio Hatoyama. De ledende bedriftene i byen støttet også hans kandidatur. Ved valget i 1986 ble Yukio Hatoyama valgt inn i underhuset fra Hokkaido og broren Kunio fra en valgkrets i Tokyo, mens faren Iichirō ble valgt til overhuset, alle fra samme parti. Begge brødrene sluttet seg til Takeshita-fraksjonen i Japans liberaldemokratiske parti.

I 1988 sluttet Yukio Hatoyama seg til en parlamentarisk gruppe innen Japans liberaldemokratiske parti der hovedmålet var diskusjon av reformer.[22] Gruppen, som hovedsakelig besto av nylig innvalgte representanter, ble ledet av Masayoshi Takemura. Allerede her viste Yukio Hatoyama et ønske om reformer innad i partiet.

I juni 1993 forlot Yukio Hatoyama Japans liberaldemokratiske parti. Sammen med Takemura dannet han Det nye partiet Sakigake (Sakigake betyr «pionerene»), med Takemura som partileder og Hatoyama som generalsekretær.[23] Ved valget led Japans liberaldemokratiske parti nederlag og for første gang siden 1955 gikk regjeringsmakten i august 1993 til en alternativ koalisjon under ledelse av Morihiro Hosokawa. Det nye partiet Sakigake var blant de ni partiene i koalisjonen, som også omfattet Japans sosialistparti. Yukio Hatoyama fikk en underordnet posisjon som visesjefkabinettsekretær i den nye regjeringen. Koalisjonen brøt sammen allerede i april 1994 og en ny koalisjon, uten Det nye partiet Sakigake og Japans sosialistparti, ble dannet. Også denne regjeringen ønsket reformer og hadde brodd mot Japans liberaldemokratiske parti, men tiden i regjeringskontorene ble kortvarig. Etter 59 dager vendte Japans liberaldemokratiske parti tilbake til regjeringsmakten, denne gang i en koalisjon med Det nye partiet Sakigake og Det sosialdemokratiske parti, det nye navnet på det tidligere sosialistpartiet. Japans liberaldemokratiske parti klarte å komme tilbake som det dominerende parti i japansk politikk og reformprosessen, som Yukio Hatoyama støttet, stoppet opp.

Forberedelser til partidannelse[rediger | rediger kilde]

Yukio Hatoyama taler, november 2007

I april 1996 startet Yukio og broren Kunio forberedelsene til en ny partidannelse. Broren Kunio hadde også forlatt Japans liberaldemokratiske parti og var først partiløs. Under Hata-regjeringen var han arbeidsminister. Han ble så med i partiet Shinshinto, men forente nå krefter med broren for å starte et nytt politisk parti. Familien bidro med betydelige midler ved oppstarten av det som skulle bli Det demokratiske parti, noe som gjorde at mediene ga partiet kallenavnet «det nye Hatoyamapartiet».[24]

Partiet fikk en vanskelig start. Brødrene var splittet i synet på forholdet til politikere med bakgrunn i Det nye partiet Sakigake og Japans sosialdemokratiske parti og om disse som helhet skulle få lov å gå inn i det nye partiet.[25] Særlig kontroversielt var spørsmålet om politikere fra Japans sosialdemokratiske parti, det tidligere sosialistpartiet. Kunio Hatoyama var motstander av å slippe disse inn, mens Yukio Hatoyama var villig til å ta med fraksjoner med bakgrunn i både Japans sosialdemokratiske parti og Det nye partiet Sakigake. Yukio Hatoyama ga imidlertid etter for brorens ønske om å ikke tillate at de to partiene i helhet fikk bli med i den nydannede partiet.[26] Forhandlingene om dannelsen av det nye partiet foregikk delvis i offentligheten, dette bidro til å svekke partiet. Utelatelsen av en prominent politiker som Takemura bidro til det samme.[27]

Det demokratiske parti[rediger | rediger kilde]

Stiftelsen av Det demokratiske parti ble kunngjort i september 1996. Partinavnet griper tilbake til navnet på et av partiene Yukio Hatoyamas bestefar grunnla, Japans demokratiske parti. Det nye partiet hadde fra starten med seg 44 representanter fra underhuset og fire fra overhuset.[28] Kunngjøringen av partiet fant sted med sentrale fagforeningsledere, som tidligere hadde støttet det sosialistiske, senere sosialdemokratiske, partiet til stede. Støtten fra fagforeninger, særlig lærernes fagforbund, var viktig for Det demokratiske parti. Partiet lanserte et pragmatisk liberalt program under slagordene «borgerlederskap» og «brorskap», der vekten lå på reformer til fordel for borgerne og der ønsket om å bryte jerntriangelet av liberaldemokratiske politikere, byråkratiet og store næringslivsforetak kom fram.[29]

Yukio Hatoyama ble med i ledelsen for det nye partiet, men måtte finne seg i å dele posisjonen med Naoto Kan, som brøt med sosialistpartiet i 1977 og som senere meldte overgang til Det nye partiet Sakigake. Kan hadde oppnådd godt omdømme som helseminister i koalisjonsregjeringen under Ryutaro Hashimoto, da han måtte takle en skandale om helsevesenets bruk av HIV-infisert blod. Det demokratiske parti valgte å operere med dobbelt partilederskap, der Yukio Hatoyama og Naoto Kan begge ble valgt til partirepresentanter, en betegnelse som ble valgt for å gi et mer egalitært inntrykk.[30]

Det demokratiske partis valgseier på forsiden av avisene 31. august 2009

Kunio Hatoyama ble en av to visepresidenter, men hans misnøye med partiet økte på bakgrunn av intern splittelse, ideologisk fragmentering, for sterkt innslag av tidligere sosialistpolitikere og fagforeningsfolk, da særlig disses motstand mot grunnlovsreformer. Med broren Yukio Hatoyama i ett nivå over i partiledelsen så hans politiske karriereutsikter også dårligere ut. Også Yukio Hatoyamas stilling i partiet ble endret. Da partiet i september 1997 bestemte seg for å gå bort fra ordningen med delt lederskap, ble Kan valgt til partileder og Yukio Hatoyama ble generalsekretær. Da flere mindre partier i gikk inn i Det demokratiske parti, ble partiledelsen endret på nytt for å gi plass til tidligere statsminister Hata og Yukio Hatoyama rykket ned til visegeneralsekretær.[31] Kunio Hatoyama rykket samtidig ned til en av fire visepresidenter og så sine politiske karrieremuligheter i partiet ytterligere svekket.[32] Han forlot partiet i april 1999.

Yukio Hatoyama vendte tilbake til toppen av partiledelsen og var fra 1999 til 2002 partiets leder. Selv om velgerne ga partiet en viss framgang i valget til underhuset i juni 2000, levnet velgerne Yukio Hatoyama liten sjanse til å innta noen ledende posisjon. Etter avbruddet i 1993–1994 var Det liberaldemokratiske parti tilbake i stillingen som landets dominerende parti, uten reelle regjeringsalternativer blant opposisjonspartiene. Det demokratiske parti strevde med å definere sin profil og vekslet mellom å framstå som et samarbeidsparti og et opposisjonsparti i forhold til liberaldemokratene.[33] Yukio Hatoyama hellet til at partiet burde definere seg som et reelt opposisjonsparti og regjeringsalternativ. I meningsmålinger gjennomført i august og november 2000 anså likevel bare 1,3 og 2,2 prosent at Yukio Hatoyama burde være Japans leder i det 21. århundre.[34] Også Yukio Hatoyamas bror Kunio anså på denne tiden at Det demokratiske parti aldri ville bli et regjeringsparti, men var henvist til evig opposisjon, slik sosialistpartiet hadde vært.[35]

Partileder og statsminister[rediger | rediger kilde]

Ved valget i august 2009 vant Det demokratiske parti 308 av 480 mandater i underhuset

Yukio Hatoyama måtte i desember 2002 igjen vike plassen som partileder, denne gang til Ichirō Ozawa.[36] Ozawa satt som leder av Det demokratiske parti til mai 2009. Yukio Hatoyama var i denne perioden partiets generalsekretær. Da Ozawa gikk av som partileder på bakgrunn av en partifinansieringsskandale,[37] vant Yukio Hatoyama det interne valget om å bli partiets leder mot rivalen Katsuya Okada til tross for at motstanderen nøt større popularitet i meningsmålingene.[38]

Straks partiledervalget var over, viste imidlertid en meningsmåling at Yukio Hatoyama ledet over sittende statsminister Taro Aso i spørsmålet om hvem som burde bli landets neste statsminister.[39] Yukio Hatoyamas stilling som opposisjonsleder var styrket etter at Det demokratiske parti vant valget til overhuset i 2007 og ble overhusets største parti med kontroll over 109 av 242 seter. Liberaldemokratene mistet dermed kontroll over overhuset. Yukio Hatoyama kunne dermed lede partiet i valgkampen i august 2009, der Det demokratiske parti framsto som et regjeringsalternativ med et reformprogram som gjenspeilet ønsket om å gjøre slutt på liberaldemokratenes langvarige dominans i japansk politikk. Løfte om å bruke mer penger på forbrukerne, kutte unødvendige budsjettutgifter og redusere byråkratiets makt, framsto som tre innenrikspolitiske saker som dominerte valgkampen.[40] Saker som dette gjenspeiler også Hatoyamas ønske om at regjeringen og den politiske ledelse skal utforme politikken, ikke byråkratene i den sentrale statsforvaltningen, som tidligere har dominert politikkutformingen i Japan.[41] Hans ønske er å gjenerobre politikken for borgerne, slik at disse ikke lenger benyttes som politikkens midler, men som dens mål.[42]

Yukio Hatoyama ledet Det demokratiske parti til en overveldende seier i valget til underhuset 30. august 2009. Partiet vant 308 av underhusets 480 mandater. Selv om Det demokratiske parti vant flertall alene, gikk partiet i koalisjon med de langt mindre partiene Det sosialdemokratiske parti og Folkets nye parti. Yukio Hatoyama ble 16. september 2009 valgt til Japans statsminister.[43] Han ble stående i spissen for en regjering på 17 medlemmer, der 15 kom fra Det demokratiske parti og der de to koalisjonspartnerne fikk ett regjeringsmedlem hver.[44]

Det demokratiske parti ble fra starten av Hatoyamas regjeringsperiode preget av en partifinansieringsskandale. Hatoyama ble kritisert for å utvise svakt lederskap i regjeringen og for å ikke å ha lykkes i å gjennomføre Det demokratiske partis politikk.[45] Regjeringen klarte ikke å innfri forsvars- og utenrikspolitiske valgløfter og i mai 2010 kunngjorde Hatoyama at regjeringen ikke kom til å gå videre med planene om å få flyttet USAs militærbase på Okinawa, noe som fikk Det sosialdemokratiske partiet til å trekke seg fra koalisjonsregjeringen. Den 2. juni 2010 kunngjorde Hatoyama at han trakk seg som statsminister.[46][47]

Politisk tenkning[rediger | rediger kilde]

Yukio Hatoyama er karakterisert som en idealist, forankret i familiens politiske tradisjoner.[48] Han er sterkt påvirket av tankene til bestefaren Ichirō Hatoyama, som utviklet en form for liberal ideologi som lå til grunn for det liberaldemokratiske parti. Her står tanken om brorskap sentralt. I sin lange tid i regjeringsposisjon har liberaldemokratene, i følge Yukio Hatoyama, glemt betydningen av brorskap, et prinsipp partiet ble grunnlagt på.[49] I stedet anser han at Japan er preget av et stivnet maktapparat av jerntriangelet bestående av liberaldemokratiske politikere, store næringslivsinteresser og et mektig byråkrati. Hatoyama vil i sin politiske tenkning fornye brorskapstanken. På grunnlag av dette begrepet, og et annet sentralt begrep, borgerlederskap, utleder Hatoyama standpunkter til våre dagers utfordringer og ser for seg et systemskifte i innenrikspolitikken og en fornyet rolle for Japan i utenrikspolitikken.

Yukio Hatoyama har formulert sine politiske tanker i form av forslag om grunnlovsendring, men også i artikler, blant annet i 1996 under en tittel som kan oversettes til «Min liberale brorskapsrevolusjon».[50] For den engelskspråklige verden har Yukio Hatoyama presentert sin politiske tenkning i et essay,[51] som i sterkt forkortet form også ble offentliggjort av The New York Times.[52]

Ichirō Hatoyama og brorskapstanken[rediger | rediger kilde]

Bestefaren Iichirō Hatoyama har vært en viktig inspirasjonskilde for Yukio Hatoyamas politiske tenkning. Bilde fra ca. 1954–56

Det sentrale tema for Yukio Hatoyama er brorskap (japansk: yuai). Han bygger her på den politiske tenkningen til bestefaren Ichirō Hatoyama.[7] Bestefaren ble i mai 1946 utstøtt fra politikken av amerikanske okkupasjonsmyndigheter, som anså han for å være konservativ og representant for japansk militarisme, hvilket nok ikke var riktig. Det kan se ut som utestengelsen mest var bestemt av amerikanske okkupasjonsmyndigheters ønske om å bane veien for rivalen Shigeru Yoshida til posten som statsminister og for å statuere et eksempel med hensyn til japanske politikere med bakgrunn i partipolitikk fra tiden før og under andre verdenskrig uavhengig av om disse var nært knyttet til regjeringen og den militaristiske politikken.[53] Ichirō Hatoyama ble forbudt å inneha politiske verv i fem år. I denne tiden drev han gårdsbruk på landet og benyttet ledige stunder til å lese. I 1950 ble han gitt boken The Totalitarian State Against Man, opprinnelig utgitt i 1935 av Richard Coudenhove-Kalergi, som i Japan var mest kjent gjennom sin japanske mor Mitsuko Aoyama.

Boken, og da særlig kapittelet som bar tittelen «Revolution for Fraternity», gjorde sterkt inntrykk på Ichirō Hatoyama.[54] Han ble særlig påvirket av tankene om at dyrking av frihet og likhet hver for seg ikke ville lede til demokrati, men at det var nødvendig å vektlegge brorskap for å balansere de to andre prinsippene. Ichirō Hatoyama oversatte Coudenhove-Kalergis bok til japansk og fikk den i 1953 utgitt under tittelen Jiyû-to-Jinsei, som betyr «frihet og liv». I desember samme år grunnla han ungdomsbevegelsen YUAI, «Unge menns forening for brorskap», en politisk organisasjon der frihet og demokrati sto sterk, som alternativer til sosialisme og det bevegelser på venstresiden sto for.[55] Foreningen har som sine grunnprinsipper gjensidig respekt, gjensidig forståelse og gjensidig hjelp. Hatoyama-familien har beholdt lederskapet for organisasjonen. Kunio Hatoyama etterfulgte i 1994 sin far som president i YUAI, mens Yukio Hatoyama ble organisasjonens permanente rådgiver.[56]

Det er også argumentert for at de politiske likhetene mellom andre og fjerde generasjon i Hatoyama-dynastiet kommer ikke bare til uttrykk i grunnleggende politisk tenkning, men også i hovedsakene som prioriteres i praktisk politikk. Både Ichirō Hatoyama og Yukio Hatoyama kan sies å legge vekt på tre hovedspørsmål, nemlig å revidere grunnloven, øke byråkratiets ansvarlighet overfor det politiske lederskap og å styre Japan inn på en mer uavhengig utenrikspolitikk.[7]

Brorskapsrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Samme år som Yukio Hatoyama deltok i grunnleggelsen av Det demokratiske parti publiserte han et skrift der han under overskriften «brorskapsrevolusjonen» la fram sine politiske tanker. Brorskapstanken bygger på liberalisme for Yukio Hatoyama. Han argumenterte for at likhet, liberalisme og brorskap skulle være demokratiets kjerneverdier, og at det var nødvendig med en «brorskapsrevolusjon» for å gjenreise disse verdiene i det japanske samfunnet.[9][57]

I artikkelen om sin politiske filosofi,[51] som Yukio Hatoyama offentliggjorde ved inngangen til sin statsministerperiode, viet han stor plass til Coudenhove-Kalergi og filosofien bestefaren Ichirō Hatoyama utviklet på grunnlag av hans bok. Brorskap er begrepet som går igjen gjennom hele artikkelen og som politiske standpunkter på dagens utfordringer utvikles fra, enten det gjelder velferdspolitikk, økonomisk politikk, globalisering eller sikkerhetspolitikk. Utfordringene kommer særlig fra det tilstivnede system liberaldemokratene har bygget opp, der jerntriangelet bestående av politikere, næringslivsinteresser og byråkratiet hindrer enhver fornyelse. Samtidig mener Yukio Hatoyama at markedsfundamentalisme og globalisering har gjort at mennesker behandles som midler og ikke mål og at menneskelig verdighet dermed har gått tapt.[51]

Yukio Hatoyama mener at brorskapstanken må videreutvikles i lys av disse nye politiske utfordringer i dagens samfunn og peker på individenes uavhengighet og sameksistens som viktige verdier.[51] Under det liberaldemokratiske partiets lange dominans har disse verdiene blitt svekket og politikken har preget av at det har blitt viktigere å vinne og beholde politiske posisjoner enn å utforme en politikk til beste for borgerne. Det hierarkisk oppbygde partiapparatet har stivnet. Et liberalt samfunn må for Yukio Hatoyama bygge på uavhengige individer som handler i brorskapets ånd og demokrati må bygge på horisontale nettverk av uavhengige individer.[9] Yukio Hatoyama argumenterte også for at liberalisme må bygge på sameksistens, både med naturen, mellom japanere og utlendinger innad i Japan og mellom folk og verdensdeler.[9]

Under brorskapsprinsippet ønsker Yukio Hatoyama at ingen områder som angår menneskers liv og trygghet, enten det gjelder landbruk, miljø eller helse, skal overlates til globaliseringens omskiftelighet.[51] Han tar til orde for å gjenopprette båndene som binder mennesker sammen, ta hensyn til natur og miljø, gjenreise velferds- og helsesystemene, sørge for bedre utdanningsvesen og omsorg for barna. Her mener Yukio Hatoyama at offentlige tjenester, som har forvitret, på nytt må styrkes. Samtidig ser han for seg en større rolle for sivilsamfunnet og sektoren av frivillige organisasjoner.

Yukio Hatoyama legger også vekt på desentralisering. Han finner støtte for dette hos Coudenhove-Kalergi, som tenkte seg samfunnet oppbygd som konsentriske sirkler med individer som danner familier innerst, omsluttet av lokalsamfunn, kommuner, regioner, stater og til slutt verdenssamfunnet.[51] Yukio Hatoyama finner også at prinsippet om subsidiaritet, slik det kommer til anvendelse i europeisk sammenheng, har sin rot i brorskapsprinsippet. Ut fra dette ønsker han å bygge samfunnet nedenfra og reformere japansk toppstyrte og sentralistiske politiske system. Lokalsamfunn og regioner skal få større frihet og mer makt til å bestemme retningen for sin egen utvikling. Også dette vil være et ledd i å gjenskape brorskapsbåndene i det japanske samfunn.

Sikkerhets- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Yukio Hatoyama sammen med John Roos, USAs ambassadør i Japan, 3. september 2009

Regjeringsskiftet i september 2009, da Hatoyama ble statsminister, medførte spekulasjoner om at Japans utenriks- og sikkerhetspolitikk ville føres inn på et nytt spor.[58] Etter den andre verdenskrig fikk Japan en grunnlov utformet i overensstemmelse med de allierte seierherrenes ønske om et demilitarisert Japan som ikke igjen kunne utgjøre en militær trussel. I paragraf 9 i Japans grunnlov avskrev det japanske folk seg for alltid retten til å føre krig sammen med retten til å ha militære styrker på land, på havet eller i luften. Til tross for dette har Japan ved de såkalte selvforsvarsstyrkene skaffet seg betydelig militærmakt. Dette hadde sin bakgrunn i at paragraf 9 raskt ble et problem også for USA, som ved innledningen av den kalde krigen ønsket gjenetablering av japansk militærkapasitet.[59]

Det manglende samsvaret mellom grunnloven og de politiske realiteter har lenge vært en kilde til strid, der det også har kommet forslag om å revidere grunnloven for å bringe den i samsvar med de politiske realiteter. Dette har vært politisk kontroversielt og særlig kommunistpartiet og sosialistpartiet, det senere sosialdemokratiske parti, har vært motstandere av enhver endring av den pasifistiske paragraf 9. Paragrafen var lenge også et hinder for japansk deltakelse i militære operasjoner utenlands, selv internasjonale fredsbevarende operasjoner under ledelse av FN.[60] Dette har ledet til kritikk mot at Japan ikke er i stand til å bidra internasjonalt på same mate som andre land, det vil si også med militærmakt om nødvendig.[61]

Første utenlandsreise som statsminister: Yukio Hatoyama sammen med Russlands president Dmitrij Medvedev i New York 23. september 2009

Yukio Hatoyama har ved flere anledninger foreslått grunnlovsendringer som gjelder paragraf 9. I 1999 lanserte han et forslag om grunnlovsendring som gikk ut på å endre paragraf 9 slik at Japan fikk rett til å ha militære styrker, men at landet ikke skal benytte disse til aggresjon.[62] I følge forslaget skulle Japan heller ikke ha rett til å innføre verneplikt. Anerkjennelsen av at landet har militære styrker ville bringe grunnloven i tråd med realitetene, men ville også åpne for en større rolle for Japan internasjonalt, ved at landet fikk muligheten til å delta i internasjonale fredsbevarende operasjoner. Samtidig mente han at Japan burde være «selvhjulpent» når det gjelder egen sikkerhet og militær kapasitet, slik at avhengighetsforholdet til USA på dette området kan avsluttes. Senere har han også gått inn for at Japans rett til kollektivt selvforsvar må anerkjennes. Hatoyama anses som den første ikke-konservative som støttet forslaget om grunnlovsrevisjon som innebærer å fjerne dens pasifistiske bestemmelser.[59]

Forslagene hans går lengre enn det mer konservative forslag om grunnlovsendring har gjort.[63] Forslaget kan imidlertid ses som et ledd i et ønske om å gjenopprette Japan som en fullverdig suveren stat, innenfor rammene av anerkjennelse av landets militaristiske fortid. Vel vitende om at grunnlovsforslaget ville innebære at Japan på nytt kunne framstå som en regional militærmakt, argumenterte Yukio Hatoyama for at Japan måtte erkjenne sitt ansvar for aggresjonen mot landets naboland før og under andre verdenskrig, noe konservative krefter i Japan ikke er villige til. Yukio Hatoyama anser en oppriktig erkjennelse på dette punkt som en nødvendig forutsetning for et godt regionalt samarbeid og for en fornyet rolle for Japan internasjonalt. Forslag omtales som «nyliberalt», et begrep som må forstås i forhold til at Yukio Hatoyama definerer forsvar av paragraf 9, kombinert med anti-amerikanisme, som det tradisjonelle liberale standpunkt i japansk etterkrigspolitikk.[64]

Hatoyama sammen med Thailands statsminister Abhisit Vejjajiva 7. november 2009

Grunnlovsforslaget har vært kontroversielt innad i Det demokratiske parti, der særlig fraksjonen av tidligere sosialdemokrater har vært motstandere av grunnlovsendring. I 2005, på et tidspunkt der partilederen prioriterte jakten på regjeringsmakt framfor grunnlovsrevisjon, markerte Yukio Hatoyama seg ved å framsette forslag om revisjon av paragraf 9 på nytt og inviterte liberaldemokratene til samarbeid om dette.[65] Forslagene er uttrykk for Hatoyamas ønske om å gjøre Japan til et «normalt» land igjen, som en suveren stat på lik linje med andre land i verden.[61]

Hatoyama ser også et politisk forbilde i Coudenhove-Kalergis paneuropabevegelse og ser på bestrebelsene for å skape et europeisk fellesskap som et forbilde for land i Asia, selv om dette for tiden kan synes som en utopisk tanke.[66] Ved starten på sin statsministerperiode fremmet Yukio Hatoyama ønske om at nasjonalismens innflytelse må reduseres i Øst-Asia og at det bør legges større vekt på regional integrasjon, også dette i brorskapets ånd.[51] Samtidig er Hatoyamas utenrikspolitiske tenkning preget av det tradisjonelle dilemma i Japans forhold til omverdenen etter at landet ble tvunget til å oppgi sin isolasjon mot Vesten, nærmere bestemt å balansere forholdet til Kina og USA.[67] Hatoyama anser USAs verdenshegemoni for å være i ferd med å svekkes på en slik måte at verden går mer i retning av større maktbalanse, ikke minst på grunn av Kina sterkere stilling. I denne situasjonen ønsker Hatoyama å føre en politikk som vektlegger regional integrasjon. Han anser at multilateralisme er å foretrekke framfor bilaterale forbindelser i internasjonal politikk.[68]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mayumi Itoh: The Hatoyama dynasty: Japanese political leadership through the generations, New York: Palgrave Macmillan, 2003.
  2. ^ «Japan's Hatoyama Sustains Family Political Tradition», The Wall Street Journal, 1. 8. 2009.
  3. ^ Itoh, 2003, s. 3.
  4. ^ Itoh, 2003, s. 158–159, 192.
  5. ^ a b Takashi Yokota: «The Real Yukio Hatoyama. Japan's new prime minister could be Asia's first 'third way' leader», Newsweek, 28. september 2009.
  6. ^ Itoh, 2003, s. 192.
  7. ^ a b c d Ákos Kopper: Yukio Hatoyama and the Politics of Fraternity: Déja Vu in Japanese Politics?, HIIA PapersT-2009/22, Budapest: Hungarian Institute of International Affairs, 2009-12-24.
  8. ^ Kopper, 2009, s. 5.
  9. ^ a b c d Itoh, 2003, s. 220.
  10. ^ Itoh, 2003, s. 222.
  11. ^ Itoh, 2003, s. 5.
  12. ^ Kopper, 2009, s. 4.
  13. ^ Kopper, 2009, s. 4 og 9.
  14. ^ Itoh, 2003, s. 165–166.
  15. ^ «Premier's rich political family roots run deep», Mainichi Daily News, 16. 9. 2009.
  16. ^ Itoh, 2003, s. 163.
  17. ^ Itoh, 2003, s. 169.
  18. ^ Itoh, 2003, s. 164.
  19. ^ Itoh, 2003, s. 162–163.
  20. ^ Itoh, 2003, s. 162, 166.
  21. ^ Itoh, 2003, s. 164.
  22. ^ Itoh, 2003, s. 166–167.
  23. ^ Itoh, 2003, s. 167.
  24. ^ Itoh, 2003, s. 169.
  25. ^ Itoh, 2003, s. 169.
  26. ^ Itoh, 2003, s. 170.
  27. ^ Itoh, 2003, s. 171.
  28. ^ Itoh, 2003, s. 172.
  29. ^ Itoh, 2003, s. 172.
  30. ^ Itoh, 2003, s. 254, note 40.
  31. ^ Itoh, 2003, s. 177.
  32. ^ Itoh, 2003, s. 175 og 181.
  33. ^ Itoh, 2003, s. 197–198.
  34. ^ Itoh, 2003, s. 234.
  35. ^ Itoh, 2003, s. 189–190.
  36. ^ «Kan wins duel with Okada, returns to helm of the DPJ», The Japan Times, 11. 12. 2002.
  37. ^ «Ozawa declares resignation», The Japan Times, 12. 5. 2009.
  38. ^ «Hatoyama elected head of DPJ», The Japan Times, 17. 5. 2009.
  39. ^ «44% back Hatoyama as prime minister», The Japan Times, 18. 5. 2009.
  40. ^ «Japan Democrats take power, tough challenges loom», Reuters, 30. 8. 2009.
  41. ^ Kopper, 2009, s. 3.
  42. ^ Kopper, 2009, s. 5.
  43. ^ «New PM cements Japan power shift», BBC News, 16. 9. 2009.
  44. ^ «New Prime Minister Hatoyama forms DPJ-led Cabinet», The Mainichi Daily News, 16. 9. 2009.
  45. ^ «Prime Minister of Japan Tells Nation He Plans to Quit», New York Times, 1. 6. 2010.
  46. ^ «Japanese PM Yukio Hatoyama resigns amid Okinawa row», BBC News, 2. 6. 2010.
  47. ^ «Hatoyama steps down / Ozawa resigns as DPJ secretary general», The Daily Yomiuri, 2. 6. 2010.
  48. ^ Itoh, 2003, s. 219.
  49. ^ «Yukio Hatoyama: Sweet or steely?», The Mainichi Daily News, 16. 9. 2009.
  50. ^ Itoh, 2003, s. 265.
  51. ^ a b c d e f g Yukio Hatoyama: «My Political Philosophy», The Japan Times, 9. 9. 2009.
  52. ^ Yukio Hatoyama: «A New Path for Japan», The New York Times, 26. 8. 2009. Takashi Yokota påpeker i Newsweek 28. september 2009 at den sterkt forkortede lengden på artikkelen i New York Times medførte at Hatoyama framstår som skarpere og mer kritisk til USA og globalisering i forhold til det han gjør i den opprinnelige teksten og at dette ledet til usikkerhet om omlegging av Japans utenrikspolitikk blant politikere i USA. Yokota beskriver Hatoyama som en sentrumspolitiker som søker kompromisser både i innenriks- og utenrikspolitikken.
  53. ^ Juha Saunavaara, «Occupation Authorities, the Hatoyama Purge and the Making of Japan’s Postwar Political Order», The Asia-Pacific Journal, vol. 39-2-09, 28. september 2009.
  54. ^ Itoh, 2003, s. 71–73.
  55. ^ Hidenori Tazawa: «Richard Coudenhove-Kalergi and Japan A Brief History», Human Security, nr. 9, 2004/2005.
  56. ^ Itoh, 2003, s. 219.
  57. ^ Se også Kopper, 2009, s. 5ff.
  58. ^ «Japan’s regime change. A new direction for foreign and security policy?», Strategic comments, International Institute for Strategic Studies, vol. 15, nr. 7, 2009.
  59. ^ a b Kopper, 2009, s. 10.
  60. ^ Itoh, 2003, s. 212.
  61. ^ a b Kopper, 2009, s. 13.
  62. ^ Itoh, 2003, s. 213.
  63. ^ Itoh, 2003, s. 216.
  64. ^ Itoh, 2003, s. 213–214.
  65. ^ Tetsushi Kajimoto: «LDP, DPJ could amend Constitution together in three years: Hatoyama», The Japan Times, 10. 2. 2005.
  66. ^ Kopper, 2009, s. 6.
  67. ^ Kopper, 2009, s. 7f.
  68. ^ Kopper, 2009, s. 8.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]