Hunderase

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
YellowLabradorLooking.jpg
Labrador retriever
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Hunderase og rasehund er begrep man gjerne bruker når en ønsker å beskrive såkalte raserene tamhunder, men informasjonen nedenfor er av generell karakter og omhandler ikke de mange ulike hunderasene, annet enn i eksempelform.

Historie[rediger | rediger kilde]

Borneohund er urhund (også kalt pariahhund) som finnes på øya Borneo.

Fordi hunder i realiteten er domestiserte ulver mener flertallet av forskere at en ulvelignende type må ha vært den eldste formen for tamhunder. Urhunder og pariahunder regnes som vår eldste hundegruppe. Den oppsto trolig for mer enn 8 000 år siden. Paradoksalt nok er betydningen av ordet paria uren eller uekte, til tross for at de fleste hundene i denne gruppen har endret seg svært lite gjennom århundrene. Begrepet stammer fra det tamilske uttrykket paraiyar, som betyr omstreifende og refererer til en tamilsk folkegruppe av lav kaste (rang). Forsøk har vist at dersom man lar hunder pare seg fritt, vil de etter en del generasjoner gå tilbake til et urhund-/pariahund-lignende utseende og fysikk.

På grunn av likheten med dagens spisshunder blir disse hundene ofte regnet å tilhøre denne hundegruppen. Genetisk trenger de imidlertid ikke å være nært beslektet, noe som også støttes av moderne forskning.

Definisjon av rasebegrepet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rase

Hunderaser[rediger | rediger kilde]

Rase er en kategori brukt i den biologiske systematikken. Noen, men ikke alle arter deles i raser. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere raser, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. Raser sameksisterer altså vanligvis ikke i det samme området. I den grad arter er delt i både underarter og raser, er raser mindre enheter enn underartene (dvs. flere raser utgjør én underart). Et slikt eksempel er arten ulv som deles inn i flere underarter, der tamhund er en underart som blir delt inn i utallige raser.

Alle hunderaser og blandingshunder tilhører således samme art, nemlig ulvarten (Canis lupus). Vanlig ulv (som finnes vilt i Norden) og tamhund tilhører således samme art. Tamhunder, eller domestiserte hunder, er en underart som har fått det vitenskapelige navnet Canis lupus familiaris. På grunn av tamhundens genetiske egenskaper (mangfold) er det imidlertid praktisk å dele denne underarten videre inn i raser. Per definisjon kan man imidlertid hevde at alle hunder egentlig er temmede (domestiserte) ulver.

Rasebegrepet er et relativt nytt i historisk sammenheng. I tidligere tider kan man egentlig ikke snakke om verken hunderaser eller hundegrupper, men kun om hundetyper. Fra 1500-tallet og framover kan man imidlertid se konturene av rasebegrepet, men særlig fart i det ble det ikke før på 1800-tallet. Det har nok eksistert hundetyper man kunne definert som egne hunderaser før år 1500, men ikke på linje med dagens hunderaser.

Fra omkring år 1800 og framover økte antallet hunderaser i verden kraftig. Dette har trolig sammenheng med at vanlige folk på den tid fikk mer fritid. Fram til da var hadde jakt som regel vært forbeholdt rikfolk og adel, men endringer i mange lands lovverk gjorde det nå mulig for flere mennesker å drive med jakt. Siden det ofte var dårlige kår og lite med mat ble jakthunder den gruppen som ble mest aktuell, fordi matauk sto øverst på listen for mange. Siden har det også blitt mer vanlig å avle fram nye hunderaser for andre formål, herunder også som rene selskapshunder. Mot slutten av 1800-tallet dukket det derfor opp et behov for såkalte stambokregistre for hunder, eller kennelklubber som vi gjerne kaller disse organisasjonene i dag. Først ute var de i Storbritannia, der The Kennel Club ble dannet i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet 25 år senere, i 1898.

I følge professor dr. Raymond Triquet er en rase en gruppe av individer med «felles egenskaper» (homogene egenskaper) som skiller dem fra andre medlemmer av deres art, egenskaper som genetisk kan føres videre til neste generasjon. Triquet mente med dette at arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen. Med andre ord; Selektiv avl kan visselig skape en ny rase, men ikke en ny art.

Raserene hunder er således hunder som parres med andre individer innenfor sin egen rase eller varietet og stambokføres, slik at opphavet kan dokumenteres.

Landraser kontra hunderaser[rediger | rediger kilde]

En hunderase og en landrase er ikke det samme, selv om mange regner landraser som raserene hunder. Det skyldes at flere landraser nå har blitt anerkjent av internasjonale kennelklubber som egne hunderaser. De er imidlertid i utgangspunktet ikke en hunderase, fordi opphavet er ukjent og den genetiske variasjonen er mye bredere enn hos regulære hunderaser. De fleste moderne hunderaser er kulturraser, raser med mindre genetisk spredning enn landraser.

Landrasene inkluderer de eldste hundene vi kjenner til. De fleste er flere tusen år gamle av opprinnelse. Innen zoologien kan en landrase sies å være en rase som er endemisk for et bestemt område. Disse hundene viser betydelig større genetisk variasjon enn hva såkalte renrasede hunder har. Med det mener man også at utseende og atferd i større grad varierer mellom individene enn hos en regulær hunderase. Landraser er pariahunder og urhunder.

Når landraser blir hunderaser opprettes det en såkalt rasestandard som skal sikre rasens framtid. Slike standarder har imidlertid i praksis ofte vist seg ikke å fungere etter hensikten. Årsakene til dette kan være mange, men et typisk problem er at rasestandarden ikke i stor nok grad tar hensyn til det mangfoldet som finnes hos landraser. Eksempler på dette finner man blant annet i rasestandarden for azawak og koreansk jindo, der standarden søker å begrense det mangfold av typer, naturlige farger, fargekombinasjoner og mønstre som naturlig finnes hos landrasen.

Rasevarianter[rediger | rediger kilde]

Av og til kan en hunderase bestå av såkalte varianter, som i følge dr. Triquet er en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller de fra andre individer av samme rase. Dette er hunder som kan være nærmest identiske anatomisk og morfologisk, men som kanskje skiller seg fra hverandre gjennom en arvelig ulikhet i pelsen. Det finnes imidlertid også arvelige ulikheter med hensyn til eksempelvis høyde og tyngde (type).

Et eksempel på dette er belgisk fårehund, en hunderase som eksisterer gjennom fire pelsvarieteter kalt groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Et annet eksempel er puddel, en hunderasen som som eksisterer gjennom flere såkalte størrelsesvarianter. Et tredje eksempel er chinese crested, en hunderase som eksisterer både gjennom pelsvariantene chinese crested hårløs og chinese crested powder puff og gjennom to typevarianter kalt hjorteaktig (lett) og cobby (tettbygget).

Å velge rase som passer[rediger | rediger kilde]

Det å velge[1] en rase som passer kan være et vanskelig valg, om man først har bestemt seg for å bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljø, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primært ha en familiehund, men ofte ser man at de velger rase ut i fra ønsker som enten er urealistiske eller rett og slett egoistiske.

Før man velger bør man, om en har erfaring og kunnskap nok, også ta stilling til om en skal velge å anskaffe en valp eller en voksen hund. Førstegangseiere bør primært velge seg en valp, dersom man da ikke kan overta en hund man kjenner svært godt fra før.

Valgets kvaler[rediger | rediger kilde]

Azawakh er vakker og feminin, men dette er en primitiv hunderase som krever stor erfaring

De fleste kynologer mener at «en hunderase bør velges med hodet, ikke øynene». Når man skal anskaffe hund er det viktig å velge en hunderase som passer til den situasjon man befinner seg i og den erfaringen ma har, enten man er alene eller i en familiesituasjon. Man bør i større grad vektlegge saker som miljø og egen/familiens erfaring, aktivitets- og kompetansenivå. Det er således både dumt og naivt å tro at alle hunderaser passer, eller kan tilpasses, for ulike raser har ofte ulike behov og forutsetninger.

Alle retrievere er eksempelvis ikke lydige og veltilpassede hunder, fordi om naboens retriever er det. Å få en slik hund krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt å velge en krevende og energisk gjeterhund om man ønsker seg en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper er kanskje disse rasene ideelle. Likeledes er det egoistisk å velge en typisk jakthund, som vorstehhund, engelsk setter eller haldenstøver, om man ikke selv er beredt til å trene og mosjonere den daglig, selv om man jakter et par uker på høstparten. Mange primitive hunderaser kan være svært pene og staselige å se til, men å holde slike hunder krever en rekke hensyn og passer derfor best om man har solid erfaring fra før. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder best passer sammen med bedagelige mennesker.

Om du planlegger å legge om livsstilen din, og tenker å skaffe deg hund ut i fra de planer du har om denne endringen, bør først endringen gjennomføres i praksis, slik at hunden du anskaffer ikke må lide dersom du allikevel ikke klarer å legg om livsstilen.

Barnevennlige raser[rediger | rediger kilde]

«Verdens snilleste hund» (golden retriever) tilhører de rasene som hvert år «biter» og skader flest barn, selv om den er snill

Hunders barnevennlighet er en sammensatt affære. Hunder er rovpattedyr og bør aktes som det, om man skal unngå ulykker. Forskjellige hunderaser har gjerne et større eller mindre potensial til å omgås barn, men ingen rase kan regnes som barnevennlig. Man må heller aldri anskaffe hund til et barn, selv om barn kan ha aldri så godt av å vokse opp i et hjem der det finnes en hund. Bare voksne ansvarsbevisste mennesker har lov til å holde hund. Bare voksne mennesker har også lov til å føre hund på egenhånd. Det er således ikke tillatt å la barn gå tur med hund alene.

Hunder må aldri få være alene med små og mindre barn tilstede (også om den står bundet), ikke engang for et lite øyeblikk. Statistikken viser nemlig at det er i disse såkalte «øyeblikkene» at fatale hendelser oppstår (som oftest i og omkring hjemmet). Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er til daglig, den kan misforstå en situasjon og på et øyeblikk lemleste eller, i verste fall, drepe et forsvarsløst barn.

Golden retriever har av mange blitt kalt «verdens snilleste hund», og snill er den (normalt). Rasen regnes som en ypperlig hund for barnefamilier og nybegynnere. Det forhindrer imidlertid ikke at rasen hvert år biter og skader mange barn, selv om handlingen som oftest ikke var aggressiv. Slikt skjer som regel under lek eller omkring mat, enten hunden forsvarer maten sin eller snapper den fra et barn. Som ansvarlig hundeeier forventes det at man skal kunne forutse og forhindre slike hendelser.

Allergivennlige raser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pelsdyrallergi

Puddel har voksende pels og regnes derfor som allergivennlig av noen, men denne påstanden støttes ikke av forskningen

Hundeallergi heter egentlig pelsdyrallergi og er som regel rettet mot alle arter pelsdyr. Noe som også omfatter alle hunderaser, siden alle hunder produserer allergener – også nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes således ingen allergirene pelsdyr, statistisk sett reagerer færre på hunderaser av typen boxer og puddel, men man vet ikke hvorfor. Dette kan således være en ren tilfeldighet. Forskningen viser nemlig at det i dag ikke finnes grunnlag for å anta at det finnes såkalte lavallergene hunderaser og pelsdyr. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemte pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Om noen er veldig allergisk kan man reagere på alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr på flere måneder.

Hovedallergenet, som heter Can d 1 er funnet i hudceller, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyra er små eller store har heller ingen betydning.

Om man allikevel må ha en hund eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier, Coton de Tuléar og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.

Norske hunderaser[rediger | rediger kilde]

Grå elghund er Norges nasjonalhund og en svært populær jakthundrase for storvilt i Skandinavia.

Det finnes åtte norske hunderaser, hvorav tre har røtter langt tilbake i tid og en ikke anerkjennes som en egen rase. Den grå elghunden er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære hunderaser. Norsk buhund er allikevel trolig eldre av opprinnelse. Den kan ha røtter tilbake til tiden før vikingtiden (år 800-1050), men ble trolig først endelig formet som rase på et mye senere stadium. Den mest eksotiske er allikevel norsk lundehund med sin unike anatomi, en anatomi man ellers kun finner hos svært gamle pariahhunder. Lundehunden, som holdt på å dø ut, ble reddet som rase for kun få år siden.

Populære hunderaser[rediger | rediger kilde]

Schäferhund er Norges og en av verdens mest populære hunderaser

De ti mest populære hunderasene i Norge finner du på listen nedenfor. Listen baserer seg på faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub[2] og er et gjennomsnitt av norske registreringer målt over en periode på 5 år (i perioden 20002004). Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver enkelt rase mellom parentesene. Med unntak av Cavalier king charles spaniel preges listen av enten typiske eller semitypiske brukshundraser.

Forbudte hunderaser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kamphundraser

Pitbull var den første kamphunden som ble forbudt i Norge. Den topper listen over raser som dreper flest mennesker i USA.

Det finnes et forbud mot fem forskjellige hunderaser i Norge. Disse er det av ulike årsaker ikke lenger tillatt å holde eller drive avl med. Dette er raser som myndighetene mener ofte vil bli brukt i kriminelle handlinger, noe som ikke kan aksepteres i et moderne samfunn. Et lignende forbud finnes også i en rekke andre land, selv om det kan variere med hensyn til rasene forbudet omhandler.

Forbudet, som reguleres av den såkalte hundeloven[3] gjennom en særlig forskrift om hunder[4], omhandler noen kamphundraser. Disse rasene har i enkelte miljøer (både i Norge og andre land) vært benyttet til regulære hundekamper – slåsskamper på liv og død mellom hunder. Dette er i seg selv en illegal handling i de fleste i-land, men det har også blitt registrert at det stjeles andre typer hunder for å «mate» det illegale kamphundmiljøet med «treningsobjekter».

Ikke alle eksperter støtter et forbud mot visse hunderaser. De henviser til at problemet ikke er raserelatert, men menneskeskapt. Mange mener derfor at det heller skulle vært innført begrensninger i hundeholdet, eksempelvis et tidsbregrenset eller totalt forbud mot å holde og føre hund for visse mennesker. Noen har også tatt til ordet for en generell sertifiserings- eller lisensordning for hundehold.

Rasene som omfattes av forbudet blir normalt regnet som ufarlige for mennesker, men fordi mange tradisjonelle kamphunder mangler normale bitehemninger[trenger referanse] har det allikevel skjedd en rekke ulykker med slike raser, der også menneskeliv har gått tapt. Listen av såkalte farlige hunder samsvarer derimot dårlig med den statistikk som finnes på dette området, siden mange av de såkalte «værstingene» ikke står på listen over forbudte hunderaser.I Norge føres det imidlertid ingen statistikk over hundebitt.

I tillegg til rasene som direkte omfattes av forbudet er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår. Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

  1. Amerikansk pitbullterrier (pitbull)
  2. Argentinsk dogge
  3. Fila brasileiro
  4. Tosa
  5. Amerikansk staffordshireterrier (amstaff)
  6. Tsjekkoslovakisk ulvehund

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]