Japansk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Japansk» kan også referere til Japan.
Japansk
日本語 nihongo
Brukt i Japan Japan
Republikken Kina Republikken Kina
Palau Palau
Antall brukere 122 433 899[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Tilhører muligens den omstridte familien altaiske språk.
Japansk
Japansk
Skriftsystem Japansk skrift
Offisiell status
Offisielt i Japan Japan (de facto)
Språkkoder
ISO 639-1 ja
ISO 639-2 jpn
ISO 639-3 jpn

Wikipedia på japansk
Japansk på Wiktionary
Portaler: Japan · Språk

Japansk (日本語, nihongo) er et språk som først og fremst tales i Japan. På japansk heter det Nihongo (日本語), fra ordene Japan (nihon – 日本) og språk (go – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.

Slektskap[rediger | rediger kilde]

Japansk er et vanskelig språk å klassifisere, ettersom dets slektskap og historie i stor grad er ukjent.

Dialektene på Ryūkyūøyene anses ikke sjeldent som egne språk.[2] Disse er også det eneste man har klart vitenskapelig å bevise er beslektet med japansk.[2] Det er også tegn på at japansk kan ha blitt påvirket av austronesiske språk,[3] og det kan heller ikke ses bort ifra at japansk er et isolert språk.[2]

Betraktelige likheter kan spores mellom japansk og koreansk, uten at man med sikkerhet kan si om dette er grunnet slektskap eller kontakt. Japansk som et medlem av den altaiske språkfamilien har likevel mange tilhengere.[2][3] Noen steder utenfor språkforskernes diskusjoner er det til og med allerede hevdet:

Sitat Japansk språk er beslektet med koreansk, men ubeslektet med kinesisk.[...] Sitat
Bokklubbens tobinds leksikon, A–L (1991), s. 584[4]

Det utdødde språket koguryo, et språk som ble snakket i Korea, er ment å kunne være beslektet med japansk.[5] Koguryo er også hevdet å være fjernt i slekt med koreansk, noe som derfor støtter teorien om at japansk er medlem av den altaiske språkfamilien.[6]

En stor del av ordforrådet er lånord fra kinesisk; det har oppstått et betraktelig sino-japansk vokabular som har fylt en rolle tilsvarende gresk og latin i europeiske språk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers består en stadig økende del av vokabulæret av lånord fra europeiske språk som portugisisk og nederlandsk, men i nyere tid er det utvilsomt engelsk som har tatt over den viktigste rollen der.

Historie[rediger | rediger kilde]

Språkhistorien kan inndeles i følgende perioder:[7]

De første antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket Wei Chih fra slutten av det tredje århundre og dessuten på diverse sverd og speil fra de femte og sjette århundrer.[7] De tidligste dokumenter av betydelig lengde er Kojiki fra år 712, Nihon Shoki fra 720 og Man'yōshū fra 759. Altså innen Nara-perioden.[7]

Struktur[rediger | rediger kilde]

Japansk klassifiseres gjerne som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt tema som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er.

Språket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning.

Skriftsystemer[rediger | rediger kilde]

kalligrafiske

former av kinesiske tegn.]]

Det japanske skriftspråket bruker tre skriftsystemer:

Hiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som kana, er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller n, samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke v. Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk.

Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og morfemer lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (on-yomi), eller en særegen japansk lesning (kun-yomi).

Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte Jōyō kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.

Den japanske stat har anbefalet at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør inneholde mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør ha uttalen markeret med små kana-tegn ovenfor kanji-tegnet, såkalte furigana.

Eksempelsetninger[rediger | rediger kilde]

昨日ウィキペディアを読んだ。 Kinou Wikipedia o yonda. I går leste (noen) Wikipedia.

コーヒーでも構いませんか。 Koohii demo kamaimasen ka? Vil du ha kaffe?

私は日本語を話す。 Watashi wa nihongo o hanas[u] Jeg snakker japansk

Romanisering[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være Hepburn, utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet. Et annet mindre brukt romaniseringssystem er Nihon-shiki.

For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.

Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ethnologues tall fra 1985
  2. ^ a b c d Kindaichi og Hirano. 1989: 31
  3. ^ a b Beckwith. 2007: 8
  4. ^ Tveterås, red. 1991: 585
  5. ^ Beckwith. 2007: 8–12
  6. ^ Beckwith. 2007: 12
  7. ^ a b c Iwasaki. 2002: 3.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beckwith, Christopher I. 2007. Koguryo, the language of Japan's continental relatives: an introduction to the historical-comparative study of the Japanese-Koguryoic languages with a preliminary description of Archaic northeastern Middle Chinese. BRILL. ISBN 9789004160255
  • Grønning, Terje, red. 2005. Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-2046-9.
  • Hadamitzky, Wolfgang og Spahn, Mark. 1997 [1981]. Kanji and Kana. Tokyo: Tuttle Publishing. ISBN 0-8048-2077-5.
  • Hansen, Tomoko O. 2005. «Japansk skriftspråk». I: Grønning (2005, 263–277).
  • Heisig, James W. og Sienko, Tanya. 2008 [1995]. Remembering the Kanji 3. Hawaii: University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3165-3.
  • Irgens, Benedicte M. 2005. ««Djevelens Tungemål» – Det japanske språket i språkvitenskapelig forstand». I: Grønning (2005, 255–261).
  • –––. 2005. «Innsyn: Utfordringer i tilegnelsen av Japansk». I: Grønning (2005, 279–282).
  • Iwasaki, Shōichi. 2002. Japanese. John Benjamins Publishing Company ISBN 9789027238054
  • Kindaichi, Haruhiko og Hirano, Umeyo . 1989.The Japanese language. Tuttle Publishing. ISBN 9780804815796
  • Rygg, Kristin. 2005. «Kommunikasjon med japanere: Reele eller tillærte forskjeller». I: Grønning (2005, 241–252).
  • Solvang, Harry. 2005. «Fremmedordene: en kilde til forvirring?». I: Grønning (2005, 285–293).
  • Tveterås, Egil, red. 1991. Bokklubbens tobinds leksikon , A–L. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-2046-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Japanese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).