Meijirestaurasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Keiser Meiji.

Meijirestaurasjonen (japansk: 明治維新, Meiji ishin, 18661869, med 1868 som det mest avgjørende år) var en serie begivenheter som ledet til en endring i Japans politiske og sosiale strukturer. Begivenhetene begynte i den senere delen av Tokugawaperioden og avslutter med overgangen til Meijiperioden. Meijirestaurasjonen har fått sitt navn fra keiser Meiji, navnet som postumt ble gitt til Mutsuhito (1867–1912)[1] og det faktum at makten i Japan ble tilbakeført til keisertronen (restaurert) etter over 650 år med shogunat. Meiji betyr opplyst styre.

Restaurasjonen var en konsekvens av en mengde omstendigheter, den mest kjente at den amerikanske kommandøren Matthew Perry tvang Japan til å åpne havnene sine i 1854.

De politiske ledere som stod bak og gjennomførte omveltningen hadde to mål for øye. De ville omforme det japanske samfunn ved å restaurere et reelt keiserlig styre. Det japanske keiserdømme kunne etter gjengs japansk historieskrivning føres tilbake med ubrutt slektssuksesjon over to tusen år. De ville dessuten modernisere samfunnet ved å assimilere, til en viss grad, elementer fra vestlig kultur og vitenskap.

Lederne var for det meste unge menn av militær bakgrunn, menn som hadde styrtet det eksisterende føydalregime. De tenkte og planla derfor i militære kategorier der militær styrke var vesentlig. De ville bygge en japansk nasjon som skulle være i stand til å møte vestmaktene på like fot. På mange måter kan man si at folkene som stod bak Meijirestaurasjonen skulle lykkes i sitt forehavende i høy grad: I løpet av det halve århundret Meijiperioden skulle vare, nådde de sine mål på det politiske, økonomiske, militære og diplomatiske plan.

Hendelsesforløpet[rediger | rediger kilde]

Kommandør Matthew Perry.

Mejirestaurasjonen utspant seg over den den siste delen av Edoperioden (den del som ofte kalles Det sene Tokugawashogunatet – 1853–1867) og begynnelsen av Meijiperioden. Meijirestaurasjonen kom som en følge av Japans åpning mot verden fremtvunget av de sorte skipene ført av den amerikanske kommandør Matthew Perry inn i Tokyobukten i 1853.

I 1866 dannet Saigō Takamori, daimyō (leder) av provinsen Satsuma, og Kido Takayoshi, daimyō av Choshuprovinsen, «Satchoalliansen»; dette markerte starten på Meijirestaurasjonen. De to lederne støttet den japanske keiseren og ble ført sammen av Sakamoto Ryoma for å utfordre det herskende Tokugawa-shogunatet (bakufu) og føre makten tilbake til keiseren.

Tokugawashogunatet ble offisielt avsluttet den 9. november 1867 da den 15. Tokugawa Shogun Tokugawa Yoshinobu stilte seg til keiserens disposisjon, og tok avskjed ti dager etter. I praksis var dette gjeninnføring av keiserdømmet, selv om Yoshinobu beholdt omfattende makt.

Rett etter, i januar 1868, brøt Boshinkrigen ut (krigen i dragens år) med slaget ved Toba Fushimi hvor en hærstyrke ledet av styrker fra Choshu og Satsuma provinsene slo den forhenværende shogunens hær og tvang keiseren til å ta all makt fra Yoshinobu. Noen shogunatstyrker flyktet til Hokkaido hvor de forsøkte å etablere utbryterrepublikken Ezo. Dette ble stoppet i mai 1869 med beleiringen av HakodateHokkaido. Nederlaget for styrkene til den forhenværende shogunen markerte slutten på Meijirestaurasjonen; all motstand mot keiseren og hans styre ble avsluttet.

Lederne for Meijirestaurasjonen, som denne omveltningen ble kjent som, handlet i keiserens navn. I realiteten ble den politiske makten flyttet fra Tokugawashogunen til et oligarki bestående av dem selv, stort sett fra Satsumaprovinsen og Choshuprovinsen. Grunnen til dette var at deres ideer om styresett var det gammelmodige hvor keiseren utfører sine plikter, mens hans ministre styrer nasjonen i hans navn.

Lederne[rediger | rediger kilde]

Saigō Takamori, «den siste samurai», var en av dem som utløste Meijirestaurasjonen.

Følgende personer var ledende i Meijirestaurasjonen. Noen av dem gikk videre til å bli statsministre i Japan:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Akamatsu, Paul (1972). Meiji 1868: Revolution and Counter-Revolution in Japan. New York: Harper & Row. s. 1247. 
  • Beasley, William G., . (1972). The Meiji Restoration. Stanford: Stanford University Press. 
  • Beasley, William G. (1995). The Rise of Modern Japan: Political, Economic and Social Change Since 1850. New York: St. Martin's Press. 
  • Craig, Albert M. (1961). Chōshū in the Meiji Restoration. Cambridge: Harvard University Press. 
  • Jansen, Marius B.; Gilbert Rozman, eds. (1986). Japan in Transition: From Tokugawa to Meiji. Princeton: Princeton University Press. 
  • Jansen, Marius B. (2000). The Making of Modern Japan. Cambridge: Harvard University Press. 
  • Murphey, Rhoads (1997). East Asia: A New History. New York: Addison Wesley Longman. 
  • Satow, Ernest Mason. A Diplomat in Japan. ISBN 4-925080-28-8. 
  • Skovmand, Sven (2009). Bonniers världshistoria. Albert Bonniers förlag. ISBN 978-91-0-012157-0. 
  • Wall, Rachel F. (1971). Japan's Century: An Interpretation of Japanese History since the Eighteen-fifties. London: The Historical Association. 
  • Breen, John, 'The Imperial Oath of April 1868: ritual, power and politics in Restoration Japan', Monumenta Nipponica,51,4 (1996)
  • Francisco Barberan & Rafael Domingo Osle, Codigo civil japones. Estudio preliminar, traduccion y notas (2 ed. Thomsons Aranzadi, 2006).
  • Harry D. Harootunian, Toward Restoration (Berkeley: University of California Press, 1970), "Introduction", pp 1 – 46; on Yoshida: chapter IV "The Culture of Action – Yoshida Shōin", pp 184 – 219.
  • Najita Tetsuo, The Intellectual Foundations of Modern Japanese Politics (Chicago & London: University of Chicago Press), chapter 3: "Restorationism in Late Tokugawa", pp 43 – 68.
  • H. Van Straelen, Yoshida Shōin, Forerunner of the Meiji Restoration: A Biographical Study (Leiden: E. J. Brill, 1952).
  • David M. Earl, Emperor and Nation in Japan (Seattle: University of Washington Press, 1972), on Yoshida: "Attitude toward the Emperor/Nation", pp 161 – 192. Also pp. 82 – 105.
  • Marius B Jansen, Sakamoto Ryōma and the Meiji Restoration (New York: Columbia University Press, 1994) especially chapter VIII: "Restoration", pp 312 – 346.
  • W. G. Beasley, The Meiji Restoration (Stanford, California: Stanford University Press, 1972), especially chapter VI: "Dissenting Samurai", pp 140 – 171.
  • Conrad Totman, "From Reformism to Transformism, bakufu Policy 1853–1868", in: T. Najita & V. J. Koshmann, Conflict in Modern Japanese History (New Jersay: Princeton University Press, 1988), pp. 62 – 80.
  • Jansen, Marius B.: The Meiji Restoration, in: Jansen, Marius B. (ed.): The Cambridge history of Japan, Volume 5: The nineteenth century (New York: Cambridge UP, 1989), pp. 308–366.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skovmand, s. 352