Selfangst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inuit fanger sel ved pustehull
Vest laget av selskinn.
Salg av skinn fra sel, ulv og revFisketorget i Bergen.

Selfangst er kommersiell fangst av viltlevende seler. Næringen utøves i vår tid av fangstfolk fra Norge, Canada og Russland i nordatlantiske farvann. De viktigste artene, økonomisk sett, er grønlandssel, klappmyss og storkobbe.

Norsk selfangst[rediger | rediger kilde]

Uspekkede selskinn plattes ned i lasten under en norsk selfangstekspedisjon på 1930-tallet.

Sel har vært jaktet i uminnelige tider i Norge, men før den kommersielle fangsten tok til kaller vi det seljakt. Norsk selfangst fra havgående fartøyer tok først til på begynnelsen av 1700-tallet, men særlig betydningsfull ble den ikke før på 1800-tallet. Til å begynne med var det kun nordnorske skuter som jaktet på hvalross ved Bjørnøya og Spitsbergen. Etter hvert ble det også jaktet etter hvalross i Vestisen, og skuter fra Nordvestlandet og Sør-Norge kom med i fangsten. Da hvalrossbestanden kulminerte ble jakten rettet mot andre arter, som grønlandssel og klappmyss, og jaktområdet ble utvidet til også å gjelde Østisen. Fra 1930-tallet ble det også fanget sel utenfor Newfoundland.

Seljakt i norske farvann foregår fortsatt i begrenset omfang etter havert, steinkobbe, ringsel og grønlandssel. Fangst av de kystlevende bestandene av havert og steinkobbe ble kvoteregulert fra 1997. Fangst av de pelagiske artene grønlandssel og klappmyss er nå kvotebestemt.

Østisen og Vestisen[rediger | rediger kilde]

Østisen er områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone. Vestisen eller Vesterisen er havområdenechovedsakelig mellom Grønland og Jan Mayen. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. Norges kvoter i 2007 var på til sammen 46 200 voksne dyr, hvorav 15 000 i Østisen og 31 200 i Vesterisen. Russland har forvaltningsansvar for bestanden i Østisen, mens bestandene i Vesterisen er spredt over flere lands fiskerijursidiksjoner.

Ulykker[rediger | rediger kilde]

Ulykkene i Vestisen inntraff i 1952 da fem norske selfangstskuter fra Troms og Sunnmøre med tilsammen 78 mann ombord forsvant under en kraftig storm i Vestisen ved Grønland.

Internasjonal kritikk[rediger | rediger kilde]

Dyrevernere protesterer mot selfangst i Canada .

Norsk selfangst har i mange år møtt massiv kritikk fra utlandet og fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier. Den såkalte «Lindbergsaken» satte fokus på inhumane fangstmetoder og satte norsk selfangst i et svært dårlig lys internasjonalt. Saken ga folk flest innsikt i fangstmetoder som tidligere ikke var allment kjent av befolkningen, og den verserte i såvel media som rettssalene og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Først 20 år senere kan man hevde at den har kulminert.

EUs selforordning som trådte i kraft fra 2010, setter svært strenge vilkår for handel med selprodukter i EU, men en rapport fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) fra 2013 slo fast at forordningen er i strid med WTOs regler om ikke-diskriminering.[1][2] Den norske dyrerettighetsorganisasjonen NOAH kaller fangsten «nedslakting for pelsens skyld».[3][4]

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utenriksdepartementet om norsk selfangst og WTO
  2. ^ WTO: European Communities — Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products
  3. ^ NOAHs informasjonsside om seler og selfnagst
  4. ^ NOAH om selfangst

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: category:Seal hunting – bilder, video eller lyd