Kirsti Sparboe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kirsti Sparboe
Kirsti Sparboe.jpg
Hjemme hos Kirsti Sparboe i 1967.
Født7. desember 1946 (71 år)
Tromsø
Beskjeftigelse Skuespiller, sanger
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Spellemannprisen for årets kvinnelige artist (1972)

Kirsti Sparboe (født 7. desember 1946 i Tromsø) er en norsk sanger og skuespiller som var en fremtredende aktør i norsk musikk- og kulturliv fra midten av 1960-årene og frem mot 1980-årene.[1] Hun er kjent for sine mange deltakelser i Melodi Grand Prix, og med fire seiere er hun sammen med Jahn Teigen den artisten som har vunnet konkurransen flest ganger.[2] Hun har representert Norge i Eurovision Song Contest tre ganger: 1965, 1967 og 1969. Hun har gitt ut en rekke album og singler og er særlig kjent for sanger som «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Nordlandsnetter», «Hjem» og «En sommer er over».[3] Sparboe har hatt suksess i utlandet, blant annet i Tyskland, og hun har hatt en rekke større og mindre roller innen norsk teater, revy, film og tv.

Bakgrunn og debut[rediger | rediger kilde]

Sparboe ble født i Tromsø 7. desember 1946 som datter av telegrafist, hvalfanger og fylkesarbeidskonsulent Einar Sparboe (1909–1974) og Ruth Johanessen (1903–1990). Som yngst av fem søsken i en musikalsk familie fikk hun tidlig en interesse for sang og musikk – da særlig jazz. I 1964 ble hun oppdaget av Dagbladets Nord-Norge-journalist Arthur Arntzen da hun sang med bandet The Caravans under et karneval i Tromsø, utkledd som kineser.[1][4]

Arntzen inviterte henne til å synge i et presseshow i Tromsø som ble kringkastet og hørt både av Arne Bendiksen – som samme kveld tilbød henne platekontrakt – og av NRKs ungdomsredaktør, Ada Haug, som ville ha henne som gjest i NRKs tv-serie for ungdom, TEN-pluggen, der hun senere sang «Bye, Bye Blackbird» og «All of Me».[5]

Platedebuten kom i 1964, med to opprinnelig tyske melodier: «Frankie Boy»/«Ballerina» på plateselskapet Triola. Sparboes plategjennombrudd kom med den neste singelen, «Nå og for alltid», som ble en gjenganger i Ønskekonserten og som lå syv uker på VG-lista.[3][5]

Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboe på scenen under Eurovision Song Contest 1965 i Napoli.

I 1965 hadde hun sin første store tv-opptreden da hun deltok i Melodi Grand Prix med sangen «Karusell». Sangen vant konkurransen og ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1965. Egentlig skulle Wenche Myhre ha sunget med Kringkastingsorkestret, men meldte forfall i siste liten på grunn av sykdom. Ryktene skulle imidlertid ha det til at Myhre ikke likte låten, og at faren hennes, Kjell Myhre, frarådet henne å delta i konkurransen. I stedet sang Sparboe melodien med både lite og stort orkester og ble Norges representant i den internasjonale finalen.[6] «Karusell» lå også ni uker på VG-lista med en syvendeplass som høyeste notering.[3]

Etter dette fulgte en rekke deltakelser i Melodi Grand Prix. Hun har deltatt til sammen 14 ganger i åtte ulike finaler, og hun har vunnet konkurransen fire ganger: 1965, 1967, 1968 og 1969. Størst oppmerksomhet fikk Sparboe etter seieren i 1969 med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Etter den norske finalen ble sangen regelrett slaktet av universitetslektor Erling Nielsen på åpen skjerm. Utskjellingen førte til en klagestorm fra seerne som ville gi sin støtte til Bendiksen og Sparboe. «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» gikk også til topps på VG-lista, noe som var første gang for en norsk vinnersang.

Tross suksessen i Norge, gjorde ikke de norske bidragene like stor suksess i Eurovision Song Contest. Sparboe ble henholdsvis nummer 13 av 18, nummer 14 av 17 og nummer 16 av 16. På de tre deltakelsene fikk hun til sammen bare fire poeng.[7]

Revy- og teaterscenen[rediger | rediger kilde]

Sparboe som Gunvor Smikkstugun i Trøndelag teaters oppsetning av Trost i taklampa i 1975

Revy[rediger | rediger kilde]

I tillegg til musikkarrieren har Sparboe også medvirket i en rekke revy- og teaterforestillinger. Revydebuten kom med Hjertelig tilstede i 1970 på Chat Noir i Oslo, sammen med komikerlegendene Harald Heide-Steen jr. og Rolv Wesenlund. Siden fulgte en norgesturné og plateutgivelse med musikk fra revyen.

I 1972 deltok hun i én av de største Chat Noir-suksessene, Einar Schankes jubileumsrevy Kjære lille Norge, som både ble filmatisert og musikken gitt ut på plate.[1][6] Siden har hun spilt i over et titalls høst- og sommerrevyer på ulike scener i både Oslo, Tønsberg, Sandefjord og Fredrikstad. Blant disse er revyer som Eg ser deg utfor klubben, Solstreif og Norge i våre hjerter.

Teater og musikaler[rediger | rediger kilde]

I 1973 fikk Kirsti Sparboe sitt gjennombrudd som teaterskuespiller i rockemusikalen To muntre herrer fra VeronaOslo Nye Teater, basert på William Shakespeares tekst. Her spilte hun mot blant andre Toralv Maurstad og Per Theodor Haugen.[8]

Siden har hun hatt hovedroller i en rekke store teateroppsetninger – de fleste i byene Oslo, Trondheim og Tromsø samt en rekke turneer med Riksteatret. I 1975 hadde hun hovedrollen i musikalversjonen av Alf Prøysens Trost i taklampaTrøndelag Teater med Trond Lie som regissør, og 1979 spilte hun sammen med blant andre Harald Heide-Steen jr. og Trond Lie i komedien Jeg elsker min koneChat Noir.

I 1984 og 1985 spilte Sparboe Pippi LangstrømpeChateau Neuf i Oslo, og i 1988 hadde hun stor suksess på Hålogaland Teater med hovedroller både i Ole Brumm og Peter Shaffers Komedie i mørke, som hun senere spilte på Victoria Teater i Oslo.

Sin første rene talerolle hadde Kirsti Sparboe i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Når den ny vin blomstrer på Oslo Nye Teater. 1994 og 1995 spilte hun sammen med Elsa Lystad i Et fandens fruentimmer. Først på Victoria Teater i Oslo, og deretter på norgesturné med Riksteatret.

Tittelrollen i Willy Russels Shirley Valentine, oversatt til nordnorsk av Arvid Hanssen og Arthur Arntzen, er en annen av Kirsti Sparboes store teatersuksesser. Hun spilte rollen i flere perioder etter 1997 og har turnert med stykket i hele Nordland, Troms og Finnmark i regi av Nordland Teater og Hålogaland Teater.

1998 hadde Sparboe en av hovedrollene i Ole Paus sin nyskrevne musikal Den store barnedåpen, basert på Oskar Braatens skuespill med samme navn, ved Teater Ibsen i Skien. Året etter debuterte hun som operettesanger da hun og Ingebjørg Kosmo spilte i Czardasfyrstinnen under Nordland Musikkfestuke i Bodø.

Sammen med Sverre Kjelsberg hadde Sparboe i 2000 hovedrollen i musikalen Brecht-kabaret på Hålogaland Teater. Samme år spilte hun også i Berthold Brechts Bryllupsfesten sammen med blant andre Ketil Høegh på Hålogaland Teater.

Utover i 2000-årene har Sparboe vært sjeldnere å se på teaterscenen, men hun har enkelte roller og konserter med jevne mellomrom.[9]

Film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1960-årene har Kirsti Sparboe hatt en rekke opptredener i filmer, tv-serier og show – blant annet med flere egne store tv-show, dokumentarer og portrettprogrammer på NRK. Filmdebuten kom i 1965 da hun spilte en av de større rollene i Stompa forelsker seg.

Fjernsyn

Sin første store tv-opptreden kom i Melodi Grand Prix 1965, siden fulgte en rekke deltakelser i konkurransen og andre store tv-show. Sparboe hadde sitt eget tv-show fra Tromsø i 1967 og videre igjen rekke ganger utover i 1970-årene. Det siste store tv-programmet hadde hun i 2006, der venninnen Grethe Kausland hadde en av sine siste tv-opptredener.

1968 deltok Sparboe i tv-showet Tre i parken sammen med Arne Bendiksen og Oddvar Sanne. Året etter spilte hun i i humorserien Og takk for det sammen med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr.

Sparboe har også vært programleder for en rekke populære tv-serier og underholdningsprogrammer på både NRK og TV 2 – både alene og sammen med blant andre Erik Bye, Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Jon Skolmen. I 1983 og 1984 ledet hun barne-tv-programmet Kom, så tegner vi en sang, og i 1991 ledet hun NRKs store 17. mai-show fra KulturHuset i hjembyen Tromsø, med blant andre Henny Moan og Jon Michelet på gjestelisten.

Sparboe har også vært med i enkelte episoder av Fleksnes' fataliteter.

Film[rediger | rediger kilde]

Sparboe har spilt i flere norske spillefilmer – sammen med blant andre Rolv Wesenlund i Ute av drift i 1992. Sparboe debuterte som filmskuespiller allerede i 1965 i kinofilmen Stompa forelsker seg, der hun spilte mot Grynet Molvig og Rolf Just Nilsen. For innsatsen i kinofilmen Kjære lille Norge (1973), regissert av Knut Bohwim, fikk hun strålende kritikker av blant andre Dagbladets filmanmelder Arne Hestenes.

Det er også laget tv-versjoner av flere av teateroppsetningene der Kirsti Sparboe spiller hovedroller. Blant andre: Musikken var av Bjarne Amdahl (Oslo Nye Teater), Hallo – Adjø (basert på melodier av The Beatles) (Oslo Nye Teater), Vi går i Hjorten (Trøndelag Teater) og den elleville farsen Boieng – Boieng (Victoria Teater i Oslo), der hun spilte mot blant andre Linn Stokke, Ingerid Vardund og Hans Ola Sørlie, som hadde rollen som piloten.

Sparboe i dag[rediger | rediger kilde]

Etter 2000 har Sparboe trappet ned antall konserter og forestillinger, men per 2018 holder hun fremdeles enkelte show og konserter.[10][4][9]

Kirsti Sparboe har også i flere perioder samarbeidet med Kjell Karlsen og hans orkester – med både plateinnspillinger og konserter. I 1968 sang hun med Kjell Karlsens Orkester på slottsballet under kronprinsbryllupet til Sonja og Harald. I 2007 var hun tilbake på Slottet, der hun sammen med blant andre Hege Schøyen, Hanne Krogh og Guri Schanke hyllet Kong Harald V under slottsballet på Kongens 70-årsdag.

Kirsti Sparboe har vært gift tre ganger, blant annet med sangeren og komponisten Benny Borg. Hun er bosatt på en gård i landsbyen Tolånga i Skåne i Sverige. Ektemannen Terje Dahl, som var galopptrener, døde i 2017.[11][12]

Niesene til Kirsti Sparboe, Sigrun Loe Sparboe og Pernille Sparboe, er i dag begge låtskrivere, vokalister og plateartister. Sigrun spiller i popbandet Sigrun and the Kitchen Band.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Platedebuten kom i 1964 med singelen «Frankie Boy»/«Ballerina». Oppfølgeren «Nå og for alltid» (Triola) lå syv uker på VG-lista. Hennes best solgte plate er Hjem/Tro på meg (1966) (utgitt som Kirsti, Oddvar og Arne) (Triola), som solgte i over 50 000 eksemplarer på kort tid.

Sparboe har gjennom seks tiår spilt inn flere hundre melodier på plater. Mange av disse er etter hvert blitt kjente. Ved siden av «Hjem langt mot nord» (1966) og «Oj, oj, oj» (1969), finnes også «Napoleon med sin hær» (1965), «Nordlandsnetter» (1966), «Det blir ingen sommer» (1966), «Livet er herlig» (1967), «Vi gratulerer» (1968), «På en gammel benk» (1971), «Lillebror» (1972), «Velkommen til verden» (1972), «En sommer er over» (1972), «På verdens tak» i duett med Benny Borg (1973), «Er det merkelig at jeg blir litt sentimental» (1974), «Den store dagen» (1974), «Yo--Yo» i duett med Kjersti Døvigen (1974), «Solen på Kreta» i duett med Benny Borg (1976), «Midnattsol» (1983), «Ikke stå og frys» (1983), «Kjære, kom tilbake» i duett med Gianni Ciriani (1983), «Jeg blir hos deg» i duett med Arne Bendiksen (1995), og «Nordlandsnetter» (nyinnspilling) (2007).

Album[rediger | rediger kilde]

Diverse[rediger | rediger kilde]

Hederspriser og topplasseringer[rediger | rediger kilde]

Sparboe har også hatt stor suksess som artist i utlandet,[13]og vant flere priser i ulike sangfestivaler, blant annet Midem-festivalen i Cannes i Frankrike i 1967 og brasilianske verdensmusikkfestival i Rio de Janeiro i 1968, der hun gikk helt til topps og fikk gullmedalje for melodien «I Feel So Strong».[14] Hun har også hatt en rekke plateinnspillinger på platelistene i land som Vest-Tyskland og Sverige.

Kirsti Sparboe har vunnet den norske finalen av Melodi Grand Prix fire ganger, og hun representert Norge i Eurovision Song Contest tre ganger. I 1970 deltok Sparboe i den vesttyske finalen med melodien «Pierre der Clochard», som kom på fjerdeplass i finalen.

I 1967 mottok Sparboe Midem-prisen i Cannes som den mestselgendeplateartist i Europa – sett i forhold til innbyggertallet i artistens hjemland.[15]

I 1969 fikk hun Sølvmikrofonen, ungdomsbladet Det Nyes musikkpris. Den ble tildelt årets mest populære norske popartist, etter avstemning blant bladets lesere. Den første vinneren av Sølvmikrofonen var Wenche Myhre i 1967.

I 1972 fikk hun Spellemannprisen for beste kvinnelige artist, og hun ble også nominert til Spellemannprisen i 1974, 1976 og 1977. I 1982 mottok hun Gammleng-prisen i klassen pop.

Hun har også fått Tromsø kommunes hederspris (1998) for sin lange karriere og profilering av hjembyen Tromsø over fire tiår. Prisen ble utdelt da hun besøkte KulturHuset i hjembyen med forestillingen Shirley Valentine. Året etter fikk hun Mack-prisen – et kulturstipend som utdeles av Mack-ølets venner til personer eller organisasjoner som har bidratt positivt til fremme av nordnorsk humor og kultur. Blant andre vinnere av Mack-prisen er: Ola Bremnes, Karl Erik Harr, Tove Karoline Knutsen, Jack Berntsen, Arthur Arntzen og Mari Boine.

Melodi Grand Prix[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboe har i perioden 1965–1977 hatt 13 fremførelser i åtte ulike finaler av Melodi Grand Prix. I tillegg deltok hun i den vesttyske finalen i 1970 samt tre ganger i Eurovision Song Contest.

Melodi Grand Prix[rediger | rediger kilde]

År Tittel Plass
1965 «Karusell» – lite orkester 1
«Karusell» – Kringkastingsorkestret
1966 «Gi meg fri» – lite orkester 2
«Lørdagstripp» – Kringkastingsorkestret 4
1967 «Dukkemann» – Kringkastingsorkestret 1
1968 «Stress» – lite orkester 2
«Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» – Kringkastingsorkestret 1
1969 «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» 1
1972 «Lillebror» 2
1974 «Yo-Yo» – duett med Kjersti Døvigen 4
1977 «Sang» – duett med Benny Borg 3
«Poker» – slått ut i semifinalen
«Det er hans land» – slått ut i semifinalen

Andre deltakelser[rediger | rediger kilde]

År Tittel Plass
1970 «Pierre der Clochard» – vesttysk finale 4
1979 Jurymedlem i Melodi Grand Prix
2008 Fremførte «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli»

Eurovision Song Contest[rediger | rediger kilde]

År Tittel Plass Poeng
1965 «Karusell» 13 av 18 1
1967 «Dukkemann» 14 av 17 2
1969 «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» 16 av 16 1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Larsen, Svend Erik Løken (28. september 2014). «Kirsti Sparboe». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 6. februar 2018. 
  2. ^ Suvatne, Steinar Solås (14. mars 2014). «De beste sceneantrekkene i MGP?». NRK. Besøkt 6. februar 2018. 
  3. ^ a b c «Kirsti Sparboes singler på VG-lista». VG-lista. 2018. Besøkt 6. februar 2018. 
  4. ^ a b Skog, Helge (6. desember 2016). «– Det har vært et rastløst liv». itromso.no. Besøkt 6. februar 2018. 
  5. ^ a b Rockheim. «Kirsti Sparboe « Rockipedia». Rockipedia. Besøkt 6. februar 2018. 
  6. ^ a b Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. s. 41. ISBN 8273340309. 
  7. ^ «Norway in the Eurovision Song Contest». Besøkt 6. februar 2018. 
  8. ^ «Sceneweb». sceneweb.no (norsk). Besøkt 6. februar 2018. 
  9. ^ a b «Nordland Teater: Forestilling». www.nordlandteater.no (norsk). Besøkt 6. februar 2018. 
  10. ^ Avisa Nordlys 2. april 2011 (side 42 og 43) reportasje om Kirsti Sparboe
  11. ^ Terje Dahl i Store norske leksikon
  12. ^ «Nekrolog: Terje Dahl». Aftenposten. Besøkt 22. mars 2017. 
  13. ^ [Innleggsbok (skrevet av Arne Bendiksen) i dobbelt-CD-en Kirsti Sparboe – Ikke Stå og frys – 46 høydepunkter. Utgitt i 1995 – AB Records / Triola TNCD 2006/7]
  14. ^ [Innleggsbok (skrevet av Arne Bendiksen) i dobbelt-CD-en Kirsti Sparboe – Ikke Stå og frys – 46 høydepunkter. Utgitt i 1995 – AB Records / Triola TNCD 2006/7]
  15. ^ [Bjørnar Halnums biografi om Kirsti Sparboe – side 68 – utgitt på forlaget Atheneum a.s. Oslo 1984 – ISBN-82-7334-0309]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker (med video- og filmklipp)[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Arne Bendiksen med «Spiral» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1965)
Etterfølger:
 Åse Kleveland med «Intet er nytt under solen» 
Forgjenger:
 Åse Kleveland med «Intet er nytt under solen» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1967)
Etterfølger:
 Odd Børre med «Stress» 
Forgjenger:
 Odd Børre med «Stress» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1969)
Etterfølger:
 Hanne Krogh med «Lykken er»