Canada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kanadisk)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°N 101°V

Canada

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
A Mari Usque Ad Mare
(Latin: Fra hav til hav)

Kart over

Innbyggernavn Canadier/kanadier, canadisk/kanadisk
Hovedstad Ottawa
Tidssone UTC-3.30 til -8
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 2
9 984 670[a] km²
8,62 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 36
33 759 742[b]
Bef.tetthet 3,38 innb./km²
HDI 0,902 (rangert som nr. 8)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Dronning Elisabeth II
Generalguvernør David Lloyd Johnston
Statsminister Stephen Harper
Offisielle språk Engelsk 60%
Fransk 23%
Uavhengighet fra Storbritannia
1. jul 1867 (Konføderasjon)
11. des 1931 (Statute of Westminster)
17. apr 1982 (Canada Act)
Valuta Canadisk dollar (CAD)
Nasjonaldag 1. juli
Nasjonalsang «O Canada»
ISO 3166-kode CA
Toppnivådomene .ca
Kart over Canada
Kart over Canada

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Canada er et land i Nord-Amerika. Landet er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier, med Ottawa som hovedstad. Med en landmasse på nesten 10 millioner km² er Canada verdens nest største land etter Russland. Canada grenser til USA i sør og i nordvest (mot Alaska), og har kystlinjer mot Atlanterhavet, Stillehavet og Nordishavet.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet «Canada» kommer fra ordet kanta som er et indiansk ord (fra stammen Saint Lawrence-irokesere) benyttet for en «landsby» eller «bosetning»[1] I 1535 benyttet den stedegne, opprinnelige befolkningen i regionen der dagens Ville de Québec / Québec by ligger til for å rettlede den franske oppdageren Jacques Cartier til landsbyen Stadacona.[2] Cartier benyttet senere ordet Canada til å referere til ikke bare denne særskilte landsbyen, men til hele regionen til Donnacona (høvding av Stadacona); ved 1545 hadde europeisk bøker og kart begynt å referere til denne regionen som Canada.[2]

1600- og 1700-tallet ble «Canada» benyttet for å henvise til delen av Ny-Frankrike som lå langs St. Lawrence-elven og de nordlige breddene av det store innsjøene. Området ble senere delt i to britiske kolonier, Øvre Canada og Nedre Cananda. De ble forent som provinsen Canada i 1841.[3]

Ved den kanadiske konføderasjonen i 1867 ble «Canada» adoptert som det lovlige navnet for det nye landet, og betegnelsen Dominion («herredømme») ble benyttet som landets tittel.[4] Da Canada sikret sitt politiske selvstyre fra Storbritannia, begynte de kanadiske myndighetene i økende grad å benytte kun Canada på statsdokumenter og avtaler, en endring som ble reflektert i navngivingen av nasjonaldagen fra «Dominion Day» til «Canada Day» i 1982. [5]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Canadas geografi. Se også: Liste over elver i Canada

Canada strekker seg over den nordlige del av det nordamerikanske kontinent og har et flateinnhold på 9 970 610 km². Landet er det nest største i verden, etter Russland. Fra øst til vest omfatter Canada seks tidssoner. Canada er delt inn i syv regioner, hver av dem med meget forskjellig topografi og klima.

Canadas motto, «fra hav til hav», er geografisk sett noe upresist. I tillegg til landets kystlinjer mot Atlanterhavet og Stillehavet, har Canada en tredje kystline mot Nordishavet, noe som gjør at Canada har verdens lengste kystlinje, på 243 791 km. Canada har en 8 892 km lang grense mot USA, inkludert 2 477 km mot Alaska, en delstat som hører til USA. I nord ligger de arktiske øyer mindre enn 800 km fra Nordpolen. På den andre siden av Nordishavet har Canada Russland som nabo. Overfor Baffinbukta ved Canada ligger det avhengige området Grønland (Kalaallit Nunaat) som er en selvstyrt del av Danmark, og utenfor øya Newfoundland ligger øygruppa St.-Pierre-et-Miquelon som er et oversjøisk territorium tilhørende Frankrike.

Manitoba og nordlige Ontario er preget av innsjøer. Det er anslått at Canada har 17 av verdens ferskvannskilder. I tillegg til Great Lakes, som landet deler med USA, har Canada mange store elver og innsjøer. Canadas høyeste punkt er Mount Logan, med 5 929 meter over havet.

På grunn av det barske nordlige klima er bare 12 % av landet egnet for jordbruk, hvorav kun 7 % (7 100 km² pr. 1993) av landets totale areal er dyrket. Skog utgjør 54 % av landområdene. Således bor de fleste av landets 30 millioner innbyggere innen noen hundre kilometer fra den sydlige grense hvor klimaet er mildere, på et langt tynt belte som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet. De viktigste byene er Toronto, Montréal, Vancouver, Calgary, Ottawa, Halifax, Edmonton, og Winnipeg.

Landets viktigste naturressurser er olje, naturgass, fisk, salt, jern, nikkel, sink, gull, bly, sølv, tømmer, grus og sand.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Canadiere kaller seg «canadiere», «canadisk», «nord-amerikanere» og «nord-amerikansk», men aldri «amerikansk» og «amerikanere», som, for canadiere (og meksikanere), er det folket som bor sør for Canada i De forente stater. Å kalle en som er født og bor i Canada (evt en som er født og bor i Mexico) for en amerikaner kan oppfattes som en fornærmelse.

De fleste canadiere i dag er etterkommere av innvandrere fra Europa. Som en motsetning til begrepet «melting pot», det vil si «smeltedigelen», som blir brukt om befolkningen i andre engelsktalende land, som Australia, snakker canadiere om «the Canadian mosaic», altså «den kanadiske mosaikken» der hver folke- og språkgruppe tradisjonelt har fått være seg selv, har hatt sin plass i samfunnet og til sammen danner et felles bilde.

Språk[rediger | rediger kilde]

Canadas to offisielle språk er engelsk og fransk. Gjennom Official Languages Act i juli 1969 ble fransk likestilt med engelsk i de statlige myndighetene, hvilket ble innledningen på en prosess som gjorde at Canada omdefinerte seg som tospråklig og mangekulturelt. I dag har fransk samme status som engelsk i parlamentet, i føderale domstoler og alle andre føderale institutter; alle innbyggere har rett til å få sin sak prøvd på enten engelsk eller fransk. Alle offisielle språkminoriteter har i de fleste provinser og territorier rett til skolegang på sitt eget språk, ved skoler som tilhører gruppen man tilhører. Selv om Canada offentlig fører en «mangekulturell» politikk, må man kunne snakke enten fransk eller engelsk for å bli canadisk innbygger.

Engelsk og fransk er morsmålet til henholdsvis 59,7 % (17 694 835) og 23,2 % (6 864 615) av befolkningen,[6] og språkene blir snakket hjemme av henholdsvis 68,3 % og 22,3 %.[7] 98,5 % av den canadiske befolkningen snakker engelsk eller fransk (67,5 % snakker kun engelsk, 13,3 % snakker kun fransk, og 17,7 % snakker begge).[8] Engelske og franske offisielle språksamfunn, definert av First Official Language Spoken, består av henholdsvis 73,0 % og 23,6 % av befolkningen.[9]

I Quebec er fransk det eneste offisielle språket (85 % av den fransktalende befolkningen bor her), i samsvar med Charte de la langue française som Parti Québécois innførte i 1976. Staten garanterer likevel den engelskspråklige befolkningen samt urbefolkningen visse rettigheter, og de fleste samfunnstjenester er tilgjengelig på begge språkene. Det finnes, i tillegg til den franskspråklige befolkningen i Quebec, også minoriteter i New Brunswick, østre og nordlige Ontario, Saskatchewan og sørlige Manitoba.

Den eneste provinsen der begge språkene er offisielle på provinsnivå er New Brunswick, men mange provinser tilbyr samfunnstjenester på begge språkene. 5 470 820 personer oppga et ikke-offisielt språk som førstespråk, hvorav de største var kinesisk (835 745), italiensk (469 485), tysk (738 080) og punjabi (271 220).

Urfolk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Indianere i Canada og Inuitter i Canada

I Canada er det definert tre urbefolkningsgrupper: indianere (i dag kalt First Nations), inuiter og métiser. Urbefolkningen i Canada har en nesten dobbel så høy befolkningsvekst som den øvrige befolkningen. Av 790 000 (3 % av Canadas befolkning) er 69 % indianere, 26 % métis og 5 % inuiter.

Disse gruppene snakker mer enn 50 ulike språk, hvorav de fleste fremdeles snakkes i Canada, men likevel er på vei til å dø ut. De eneste urbefolkningsspråkene som viser en stabil utvikling er ojibwe; cree, brukt av til sammen rundt 150 000 innbyggere; inuktitut, snakket av rundt 29 000 innbyggere, for det meste i Northwest Territories; Nunavut, Nunavik og Nunatsiavut. I noen områder har noen av disse eller andre språk en form for offisiell anerkjennelse, hvilket for eksempel kan bety at offentlige samfunnstjenester må tilbys på disse.

Religion[rediger | rediger kilde]

Det er svært store forskjeller i det religiøse landskapet i Canada. Andelen kristne varierer fra 97,1% i Newfoundland og Labrador til 54,9% i Britisk Columbia. I landet som helhet er det i følge folketellingen i 2001, 77,1% kristne (43,2% katolikker, 29,2% protestanter, og 1,7% ortodokse), 16,5% ikke-religiøse, 2,0% muslimer, 1,1% jøder, 1,0% buddhister, 1,0% hinduer, og 0.9% sikher. Blant de protestantiske kirkesamfunnene var 9,6% med i United Church of Canada, 6,9% i Anglican Church of Canada, (2,6% beskrev seg som apostler, født-på-ny kristne og evangeliske kristne) 2,5% baptister, 2,0% lutheranere, 1,9% bare prostestanter, og 1,4% presbyterianere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30 000 år siden ved hjelp av en landbro mellom Sibir og Alaska. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sydover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.

Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.

De første koloniutposter[rediger | rediger kilde]

Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i det Fjerne Østen brukte de nord-amerikanske elvene og sjøene flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrenceelven, Great Lakes og Mississippielven, og de engelske omkring Hudson Bay og langs Atlanterhavskysten. Selv om oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.

Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600-tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.

Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom England og Frankrike. Etter Québec bys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til England, unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.

De 65 000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok England Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.

Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs Great Lakes.

Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev engelskmennene til å forene de to kolonier og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenete koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet men forble en del av det britiske imperium.

Et land blir født[rediger | rediger kilde]

Storbritannias nord-amerikanske kolonier – Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland – vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell annektering. 1. juli 1867 ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forenet ved British North America Act og ble til Dominion of Canada.

Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med en generalguvernør (Kronens representant) og et parlament som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).

Utvidelse vestover[rediger | rediger kilde]

Straks etter konføderasjonen ble Canada utvidet mot nordvest. Canada kjøpte Rupert's Land, et område som strakte seg syd og vest i tusenvis av kilometer fra Hudson Bay, av Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige området av Kong Charles av England i 1670.

Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869 ledet Louis Riel et Métis-opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres landrettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870, og en ny provins, Manitoba, ble opprettet av en del av Rupert's Land.

British Columbia, som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jerbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territoriet Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondyke. I 1905 ble to nye provinser opprettet av Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, mens resten av landet ble Northwest Territories. Newfoundland foretrakk å forbli en britisk koloni inntil det ble Canadas tiende provins i 1949.

Etableringen av nye provinser falt sammen med en økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913, da 400 000 mennesker kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri og jordbruksmakt.

En nasjon modnes[rediger | rediger kilde]

Canadas betydelige rolle under den 1. verdenskrig ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra England, i Folkeforbundet etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende, og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra England bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.

I Canada som andre steder føltes depresjonen fra 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid, og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen, og etter krigen fremstod landet som den fjerde største industrimakt.

Siden den 2. verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale programmer som barnetrygd, alderspensjon, allmenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og den ønskelige livskvalitet.

Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjonsmønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra De britiske øyer eller øst-Europa. Siden 1945 har stadig flere syd-europeere, asiater, syd-amerikanere og folk fra De karibiske øyer beriket Canadas flerkulturelle mosaikk.

Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land), G7-gruppen av industrialiserte land og NATO.

Ny føderasjon i emning[rediger | rediger kilde]

I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Utbredt misnøye blant de fransktalende quebecerne resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.

I 1982 kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av Constitution Act hvor British North America Act av 1867 med forskjellige lovendringer ble omdannet til Constitution Acts, 1867-1982. Constitution (grunnloven), dens Charter of Rights and Freedoms og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.

Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake-avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown-avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning den 26. oktober 1992.

Senere, den 2. februar 1996, vedtok det kanadiske parlament et lovforslag som garanterer Canadas 5 største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet den 30. oktober 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.

Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svært variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne vært Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Canadas politiske system

Canada er et konstitusjonelt monarki med et politisk system basert på parlamentarisme. Landet har lange demokratiske tradisjoner og er en forbundsstat der provinsene har stort indre selvstyre.

Statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

Canadas statsoverhode er Dronning Elisabeth II, som også er overhode for Storbritannia og en rekke andre tidligere britiske kolonier rundt om i verden. Den kanadiske monarken har stort sett seremonielle oppgaver og utpeker en generalguvernør på føderalt nivå og flere viseguvernører på provinsnivå som står for det praktiske rundt de seremonielle oppgavene. David Lloyd Johnston har vært Canadas generalguvernør siden 1. oktober 2010.

Den utøvende makten ledes av en folkevalgt statsminister, som er Canadas regjeringssjef. Statsministeren kommer vanligvis fra partiet som har flertallet i Underhuset, og både statsministeren og regjeringsmedlemmene er vanligvis valgt inn i Underhuset. Siden 2006 har Stephen Harper fra Canadas konservative parti vært statsminister.

Parlamentet[rediger | rediger kilde]

Det kanadiske parlamentet har to kamre; et valgt underhus (engelsk: «House of Commons», fransk: «Chambre des communes») og et Senat hvor medlemmene blir utpekt. Medlemmene i underhuset velges i flertallsvalg i enkeltmannkretser. Det er den sittende regjeringen som har ansvaret for å skrive ut valg, noe som må gjøres senest fem år etter forrige valg. Det kan også skrives ut nyvalg hvis regjeringen mener den ikke har det nødvendige parlamentariske grunnlaget for å fortsette.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Provinser og territorier i Canada

Canada består av ti provinser og tre territorier. Provinsene har større selvstyre fra de føderale myndighetene enn det territoriene har. Tidligere statsminister i Canada Paul Martin uttalte i 2006 at han ønsket at territoriene på lengre sikt skulle få status som provins.

Politisk kart over Canada

Canadas ti provinser (hovedstad i parentes):

Canada har tre territorier:

Nasjonalsymboler[rediger | rediger kilde]

Canadas nasjonalsymboler har sin bakgrunn i naturen, historiske og First Nations-kilder. Bruken av lønneblad som Canadas symbol dateres tilbake til det tidlige 18. århundret. Lønnebladet finnes på Canadas nåværende og tidligere flagg, den canadiske penny-mynten og i Canadas riksvåpen. Andre viktige symboler er beveren, kanadagåsa, islommen, kronen, RCMP (Canadas ridende politi) og mer nylig totempålen og inukchuk.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 1.251,5 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 5,5% Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod 0,2% Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2,5% Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 3,95% Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7. mai 2008 +3,9% The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 5,9% Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd +48,5 mrd $ Q3 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd +21,9 mrd $ +1,8% Q2 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 2,60 mrd US$ 2005, UNDP Database
Budsjettbalanse 1,0% Q3 2007, The Economist nov 2007
BNP per innb 35.073 US$ 2005, UNDP Database

Canada er en av verdens rikeste nasjoner, og hadde i 2011 et BNP på omtrent 1,75 billioner amerikanske dollar[10], og dermed en en meget høy inntekt per innbygger. Landet er et medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og G8, og er en av verdens topp ti handelsnasjoner.[11] Canada har en blandet økonomi, og er rangert over USA og de fleste vesteuropeiske land på Heritage Foundations indeks over økonomisk frihet.[12] De største utenlandske importørene av kanadiske varer er USA, Storbritannia og Japan.[13]

I det siste århundret har veksten innen Canadas industri, bergverk, og tjenesteytende sektorer forvandlet nasjonen fra en hovedsakelig rural økonomi til en avansert, urbanisert og industriell økonomi. Som mange andre vestlige nasjoner er den kanadiske økonomien dominert av servicesektoren, som sysselsetter om lag tre firedeler av landets arbeidsstyrke.[14] Canada skiller seg imidlertid fra andre utviklede land i det at betydningen av primærnæringene er større, her er tømmerhogst og petroleumsindustrien er to av de mest fremtredende elementene.[15]

Canada er en av de få utviklede land som er nettoeksportører av energi.[16] På østkysten av Canada ligger det enorme mengder av naturgass under havbunnen, og Alberta har også store olje- og gassressurser. Det store Athabasca Tjæresand-området gir Canada verdens nest største påviste oljereserver etter Saudi-Arabia[17] Canada er i tillegg en av verdens største leverandører av landbruksprodukter, den kanadiske prærien er en av de viktigste globale produsenter av hvete, raps, og andre kornsorter.[18] Canada er den største produsenten av sink og uran i verden, og er også en ledende eksportør av mange andre naturressurser, som for eksempel gull, nikkel, aluminium og bly[16]. Mange byer i Nord-Canada, der jordbruk er vanskelig, er bærekraftig på grunn av nærliggende gruver eller større tømmerforekomster. Canada har også en betydelig produksjonssektor sentrert i det sørlige Ontario og Quebec, med biler og luftfart som særlig viktige næringer.[19]

Representanter fra Canada, Mexico og USA signerer NAFTA i 1992.

Canadas økonomiske integrasjon med USA har økt betydelig siden andre verdenskrig. En rekke næringsspesifikke avtaler sørget for dette fram til en frihandelsavtale mellom landene i 1988 eliminert toll og avgifter mellom de to landene. I 1994 ble frihandelssonen utvidet til å inkludere Mexico gjennom North American Free Trade Agreement (NAFTA)[18]. På midten av 1990-tallet begynte Canada, under ledelse av Jean Chrétien, å vise til årlige budsjettoverskudd, og har siden jevnt betalt ned den nasjonale gjelden.[20]

I 2008 importerte Canada varer til en verdi på over $ 442 900 000 000, hvorav $ 280 800 000 000 stammet fra USA, $ 11,7 milliarder fra Japan, og $ 11,3 milliarder fra Storbritannia[13]. Landets handelsunderskudd utgjorde i 2009 4,8 milliarder kanadiske dollar, sammenlignet med et overskudd på 46,9 milliarder i 2008.[21]

Finanskrisen i 2008 forårsaket en større resesjon, noe som førte til økende arbeidsledighet i Canada[22] Pr. oktober 2009 var Canadas nasjonale ledighet på 8,6 prosent. Ledighetsratene lokalt varierte fra 5,8 prosent i Manitoba til en topp på 17 prosent i Newfoundland og Labrador[23] Mellom oktober 2008 og oktober 2010 mistet det kanadiske arbeidsmarkedet 162 000 årsverk og totalt 224 000 faste arbeidsplasser.[24] Canadas nasjonale gjeld er anslått til totalt $ 566 700 000 000 for regnskapsåret 2010-11, opp fra $ 463 700 000 000 i 2008-09.[25] Canadas netto utenlandsgjeld økte med $ 41 milliarder til $ 194 000 000 000 i første kvartal 2010.[26]


Vitenskap og teknologi[rediger | rediger kilde]

Robotarmen Canadarm i aksjon på romfergen Discovery under STS-116 i 2006.

Canada er en industrialisert nasjon, med en av verdens mest utviklete vitenskaps- og teknologisektorer. I 2011 ble nesten 1,88% av Canadas BNP allokert til forskning og utvikling.[27] Landet har produsert ti Nobelprisvinnere i fysikk, kjemi og medisin[28], og er hjem til en rekke ledende globale teknologiselskaper, for eksempel smarttelefonprodusenten Research In Motion som står bak BlackBerry.[29] Canada rangerer på tolvteplass i verden på listen over internettbrukere i prosentandel av befolkningen, med 28 millioner brukere (tilsvarende 84,3% av den totale befolkningen).[30]

Canadian Space Agency driver et av verdens mest aktive romprogrammer, og Canada deltar også på den internasjonale romstasjonen ISS. De er pionerer innen romrobotikk, etter å ha bygget Canadarm, Canadarm2 og Dextre robotmanipulatorer. Siden 1960 har Canadas romfartsindustri designet og bygget 10 satellitter.[31] Canada har også produsert en vellykket og mye brukt sonderakett, Black Brant-raketten. Over 1000 Black Brants har blitt skutt opp siden raketten ble introdusert i 1961.[32]


Kultur[rediger | rediger kilde]

En Kwakwaka'wakw-totempåle og tradisjonelle «store hus» i Victoria, BC

Canadisk kultur har gjennom historien blitt påvirket av britisk, fransk og urfolkenes kultur og tradisjoner. Den har også blitt påvirket av amerikansk kultur, både fordi USA ligger nær Canada og grunnet migrasjon mellom disse landene. Amerikanske media og underholdning er populære, om ikke dominerende, i den engelskspråklige delen av Canada. Samtidig kan det også diskuteres hvorvidt canadiske kulturelle produkter og underholdning er populære i USA og resten av verden.[33] Mye kultur blir merket samlet som «nord-amerikansk» eller «global».

Føderale regjeringsprogrammer, lover og institusjoner finnes for å støtte og opprettholde canadisk kultur og kulturskaping, slik som for eksempel Canadian Broadcasting Corporation (CBC), National Film Board of Canada (NFB) og Canadian Radio-television and Telecommunications Commission (CRTC).[34]

Canada er et geografisk stort og etnisk blandet land. Canadisk kultur har også blitt veldig påvirket av immigranter fra hele verden. Mange canadiere setter pris på det flerkulturelle samfunnet og ser på canadisk kultur som multikulturell.[35] Den flerkulturelle arven blir definert i Section 27 of the Canadian Charter of Rights and Freedoms.

Verdensarven[rediger | rediger kilde]

Verdensarven i Canada:

Idrett[rediger | rediger kilde]

Canadas offisielle nasjonalidretter er ishockey om vinteren og lacrosse om sommeren. Ishockey er også den mest populære sporten i landet. Canadas sju største storbyområder – Toronto, Montreal, Vancouver, Ottawa, Calgary, Edmonton og Winnipeg – har rett til plass i National Hockey League / Ligue Nationale de Hockey (NHL), og det er flere canadiske spillere i ligaen enn fra alle andre land til sammen. Etter hockey og lacrosse er andre populære idretter curling og Amerikansk fotball. Sistnevnte spilles også profesjonelt i Canadian Football League (CFL). Golf, baseball, ski, fotball og basketball blir spilt mye av ungdom og på amatørnivå, men profesjonelle ligaer er ikke utbredt. Ett basketballag, Toronto Raptors, spiller i NBA .

Flere høyt profilerte internasjonale idrettsarrangementer har funnet sted i Canada, inkludert Sommer-OL 1976, Vinter-OL 1988 og U20-VM i herrefotball 2007. Vinter-OL 2010 og de Paralympiske leker ble avholdt i Vancouver, Canada. Canada vant 14 gullmedaljer på hjemmebane, blant annet i curling og ishockey i OL.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Origin of the Name, Canada». Canadian Heritage. 2008
  2. ^ a b Maura, Juan Francisco (2009): «Nuevas aportaciones al estudio de la toponimia ibérica en la América Septentrional en el siglo XVI» i: Bulletin of Spanish Studies 86 (5), s. 577–603. doi:10.1080/14753820902969345.
  3. ^ Rayburn, Alan (2001): Naming Canada: Stories of Canadian Place Names (2. utg.). University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-8293-0. s. 1–22.
  4. ^ O'Toole, Roger (2009): «Dominion of the Gods: Religious continuity and change in a Canadian context» i: Hvithamar, Annika; Warburg, Margit; Jacobsen, Brian Arly: Holy nations and global identities: civil religion, nationalism, and globalisation. Brill. ISBN 978-90-04-17828-1. s. 137
  5. ^ Buckner, Philip, red. (2008): Canada and the British Empire. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-927164-1. s. 37–40, 56–59, 114, 124–125
  6. ^ «Population by mother tongue, by province and territory» (engelsk). Statistics Canada. 27. januar 2005. Besøkt 14. mai 2006. 
  7. ^ «First Official Language Spoken (7) and Sex (3) for Population, for Canada, Provinces, Territories and Census Metropolitan Areas 1 , 2001 Census – 20% Sample Data». Statistics Canada, 2001 Census of Population (engelsk). Besøkt 23. mars 2007. 
  8. ^ «Population by knowledge of official language, by province and territory» (engelsk). Statistics Canada. 27. januar 2005. Besøkt 14. mai 2006. 
  9. ^ «Population by knowledge of official language, by province and territory» (engelsk). Statistics Canada. 27. januar 2005. Besøkt 14. mai 2006. 
  10. ^ «Canada». International Monetary Fund. Besøkt 5. november 2011. 
  11. ^ «Latest release» (engelsk). World Trade Organization. 17. april 2008. Besøkt 23. mai 2011. 
  12. ^ «Index of Economic Freedom» (engelsk). Heritage Foundation and the Wall Street Journal. 2009. Besøkt 23. mai 2011. 
  13. ^ a b «Imports, exports and trade balance of goods on a balance-of-payments basis, by country or country grouping» (engelsk). Statistics Canada. 16. november 2009. Besøkt 23. mai 2011. 
  14. ^ «Employment by Industry» (engelsk). Statistics Canada. 8. januar 2009. Besøkt 23. mai 2011. 
  15. ^ Easterbrook, WT (mars 1995). «Recent Contributions to Economic History: Canada». Journal of Economic History (engelsk), 19, s. 98. 
  16. ^ a b Brown, Charles E (2002). World energy resources (engelsk). Springer. s. 323, 378–389. ISBN 3-540-42634-5. 
  17. ^ Clarke, Tony; Campbell, Bruce; Laxer, Gordon (10. mars 2006). «US oil addiction could make us sick» (engelsk). Parkland Institute. Besøkt 23. mai 2011. 
  18. ^ a b Britton, John NH (1996). Canada and the Global Economy: The Geography of Structural and Technological Change (engelsk). McGill-Queen's University Press. s. 26–27, 155–163. ISBN 0-7735-1356-6. 
  19. ^ Leacy, FH (ed.) (1983). «Vl-12» (engelsk). Statistics Canada. Besøkt 23. mai 2011. 
  20. ^ «Jean Chrétien». CBC. 13. juli 2009. Arkivert fra originalen 15. juli 2009. Besøkt 23. mai 2011. 
  21. ^ Grant, Tavia (10. februar 2010). «Canada has first yearly trade deficit since 1975». The Globe and Mail (engelsk) (Toronto). Besøkt 23. mai 2011. 
  22. ^ Sturgeon, Jamie (13. mars 2009). «Jobless rate to peak at 10%: TD». National Post (engelsk). Canada. Arkivert fra originalen 1. februar 2010. Besøkt 23. mai 2011. 
  23. ^ «Latest release from Labour Force Survey» (engelsk). Statistics Canada. 6. november 2009. Besøkt 23. mai 2011. 
  24. ^ Yalnizyan, Armine (15. oktober 2010). «The real state of Canada's jobs market». The Globe and Mail (Toronto). Besøkt 12. desember 2010. 
  25. ^ «Budget fights deficit with freeze on future spending» (engelsk). CTV News. 4. mars 2010. Besøkt 21. mai 2011. 
  26. ^ «Canada's international investment position». The Daily (engelsk). Statistics Canada. 17. juni 2010. Besøkt 23. mai 2011. 
  27. ^ «Gross domestic expenditures on research and development». Statistics Canada. Besøkt 23. mai 2011. 
  28. ^ «Canadian Nobel Prize in Science Laureates» (engelsk). Queen's University. Besøkt 2. juni 2011. 
  29. ^ Top 250 Canadian Technology Companies. Branham Group Inc. Retrieved 2012-01-13.
  30. ^ «Internet Usage and Population in North America» (engelsk). Internetworldstats. Besøkt 23. mai 2011. 
  31. ^ «The Canadian Aerospace Industry praises the federal government for recognizing Space as a strategic capability for Canada» (engelsk). Newswire. Besøkt 23. mai 2011. 
  32. ^ «Black Brant Sounding Rockets». Magellan Aerospace. Besøkt 23. mai 2011. 
  33. ^ Blackwell, John D. (2005). «Culture High and Low» (engelsk). International Council for Canadian Studies World Wide Web Service. Besøkt 15. mars 2006. 
  34. ^ «Mandate of the National Film Board» (engelsk). National Film Board of Canada. 2005. Besøkt 15. mars 2006. 
  35. ^ Bickerton, James & Gagnon, Alain-G & Gagnon, Alain (Eds). (2004). Canadian Politics (4th edition utg.). Orchard Park, NY: Broadview Press. ISBN 1-55111-595-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Canada.